Vår gamle venn Pete Molinari slapp platen Theosopy i 2014, og deretter ble det stille fra den kanten. Det vil si, Pete flyttet til Los Angeles for å skrive og jobbe med teater og film.

Hans instagram-konto har vært aktiv hele veien, og stadige bilder og oppdateringer derfra viste en mann som tydelig trivdes i sine omgivelser. Men et par oppdateringer informerte også om at musikken var plassert i baksetet, til fordel for et fokus på nevnte teater og film.

Men så – for omtrent ett år siden, så kom plutselig en video med tittelen «Steal The Night», som seinere var fredagsvideo her på bloggen i oktober 2018. Ingen informasjon om ytterligere plan, men vi øynet jo et håp.

Så begynte det å dukke opp hint i instagramkontoen om at det var noe på gang. Og i fjor slapp han den utsøkte singelen «Waiting For a Train».  Først som en live video fra studio, før albumversjonen kom som egen video i august.  Og idag foreligger Just Like Achilles, utgitt på Linda Perrys We Are Hear label. Produsert av Molinari, Linda Perry og Bruce Witkin.

Pressedekningen av denne platen har vært ikke-eksisterende, intervjuene totalt fraværende, og så vidt jeg kan se har det knapt vært pressemeldinger og forhåndslytter å oppdrive. Men det skal være noen fordeler av å ha hatt Pete Molinari boende på luftmadrass hjemme hos seg. Et par gjennomlyttinger dagen før release ble resultatet, og jeg må innrømme at jeg falt pladask.

La oss ta det praktiske først. Vel er jeg glad i Molinaris tidlige plater, men med Just Like Achilles har han sluppet sitt absolutt beste verk. Der Theosopy var en videforedling av lydbildet han hadde skapt seg på sine tidlige utgivelser – så er Just Like Achilles ett steg tilbake og tre steg frem i en annen retning.

Det vil si – han har gått tilbake til utgangspunktet, men så har de oppdatert lydbildet litt, om vi kan si det på den måten?
Det umiskjennelige britiske popsoundet fra seint 50- og tidlig 60-tall er fortsatt utgangspunktet, men hele produksjonen er skrudd ett lite hakk mer moderne – om det gir mening? Ta en kjapp lytt på de tidlige platene før du hører på denne, så skjønner du hva jeg mener. Det beste og tydligste eksemplet er kanskje låten «No Ordinary Girl» som låter mer som en 90-talls indiepop-konstruksjon enn en naiv studioproduksjon fra 1953.

Låtene på Just Like Achilles er dog alt annet enn naive. Ja, titlene kan tilsi en viss grad av respektfull hilsen til den britiske pophistorien som Molinari er en moderne forlengelse av – men Pete Molinari er en poet. Og har en meloditeft som er helt uovertruffen. Og kombinert med at han er lokket inn i et litt mer moderne lydbilde, så er det de enkle, direkte tekstlinjene som ligger i bunn.

Siden han ble sammen med skuespiller, sanger, daner og burlesque-stjerne Mila Spigolon så kan det jo være at tekstene hans har vridd seg et lite hakk lengre mot kjærlighet? Ikke for det, Molinari har alltid hatt en romantisk måte å forholde seg til livet på. Da han bodde hos meg i 2013, så snakket vi om moderne «fasiliteter», og hvordan han ikke eide tv eller pc. Og tilbrakte kveldene med å lese og skrive dikt. Som i sin tur ble understreket av at han midt i middagen stoppet opp, trakk frem notatblokken og skrev ned noen verselinjer som dukket opp i hodet hans.

En av favorittene mine på platen er «Colour My Love», som kanskje er grunnen til at jeg tenker i den retning.

En annen favoritt er «Waiting On A Train», som er en glitrende tekst og låt – selv om live-versjonen på YouTube er hakket mer spennende og kan f.eks by på Jakob Dylan, Don Was, Mike Garson – ved siden av Molinari selv.

Åpningslåten «Goodbye Baby Jane» setter stemningen ganske effektivt, og en låt som «Please Mrs. Jones» er et veldig godt eksempel på sammensmeltingen av 50-tallet og 2000-tallet han har klart å få til.

Platen ligger ute til streaming, men i følge Pete så er det vinyl på vei. Vi vet bare ikke når og hvor. Inntil da, så kan du sette deg ned og nyte Just Like Achilles. Det er enkelt og greit ingen som lager slik musikk like bra som Pete Molinari.

Forrige artikkelDoD Sessions: Elizabeth Cook
Neste artikkelFredagsvideo: Lilly Hiatt – Brightest Star
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here