The Unraveling. Nå rakner det. Drive-By Truckers har varslet et album som tar et kraftig oppgjør med The State of The Nation. Forrige plate, American Band var like deler forbannet og fortvilet over Trumps presidentskap, utgitt like etter at han inntok det han tydelig anser som Tronen i det Kongelige Amerikanske Slott i Washington DC.

American Band gikk hardt ut med sinte gitarer, sinte Patterson og Mike, og et band som ville gi tydelig beskjed om at dette er IKKE greit.

Nesten fire år seinere, med varierende størrelser av skrivesperre i hælene, og et band som offentlig har forfektet Sin Store Protestplate – så må jeg innrømme at jeg forventet en vegg av illsinte gitarer som flerrer gjennom vinternatten og på egenhånd prøver å rive ned alle tanker og ideér Trump har bygget opp og spredd rundt seg.

Og så åpner platen med Patterson, et piano som spiller enkelt-toner, etterhvert et knippe strykere og så en samplet trommeloop. «Rosemary with a Bible and a Gun» er musikalsk absolutt alt annet enn jeg forventet, men innholdsmessig er platen bitende, illsint og spekket med gnistrende tekster som mer enn noe annet tar pulsen på dagens USA, et land som på bakkeplan er splittet i to – der demokrater og republikanere står steilt mot hverandre. Mer på grunnlag av bakgrunn enn faktiske sannheter og uten noen form for respekt for folket de skal styre.

På innsiden har Mike Cooley og Patterson Hood reist på kryss og tvers gjennom landet. De har reist rundt i utlandet og sett hvordan ting KAN fungere bare man vil, og deretter har de tatt med seg erfaringer og kunnskap hjem – noe som har gjort dem enda mer oppgitt og fortvilet.

Musikalsk er The Unraveling i mine ører det sterkeste, mest helstøpte og absolutt beste Drive-By Truckers har laget siden The Dirty South. Bandet tok med seg David Barbe til Memphis, og spilte inn platen i Sam Phillips Recording. I følge Patterson en av de beste studioopplevelsene de har hatt. Det skader naturligvis ikke at Mick Jagger dukket opp for å hilse på en kveld. Bildene av bandet som henger sammen med Jagger, er som å se en gjeng 14-åringer møte sin største helt.

Platens andre spor kliner til med en tittel som rister liv i hjernebarken. «Armageddon’s Back In Town». Hood prøver å sette ord på maktesløsheten over tingenes tilstand. Hvordan det er på mange måter virker å være fritt frem for hva som helst. «There’ll be no healing // from the art of double dealing» – sier han, og er tydelig oppgitt over at det i maktens korridorer aksepteres oppførsel som Hood anser som langt langt forbi det han selv tåler.

Det er Patterson Hood som leverer flest låter på platen, 7 av de 9 kommer fra hans penn, mens Mike Cooley leverer låtene «Slow Ride Argument» og «Grievance Merchants».
Førstnevnte er Cooley som deler sin metode for å roe seg ned etter en debatt eller en krangel. Inn i bilen, på med musikken og ut og kjør på øde landeveier. We can relate, Mike. We can relate! «Grievance Merchants» er nesten så den havner i en dyster, dystopisk southern gothic groove – der Cooley så elegant og direkte nedsabler alt-right bevegelsen etter alle kunstens poetiske regler.

Bakgrunnshistorien er like tragisk som Cooley er stoisk og elegant. En venn av en venn av Cooley var ombord på t-banen i Portland da en ustabil fyr angrep to muslimske jenter ombord på toget. Rasistiske og nedlatende kommentarer fløy gjennom luften, tre menn ba fyren om å kutte ut og ble sporenstreks hogget med kniv. En ble drept moentant, to andre stygt skadet. Den ene døde senere på sykehuset.

Og Cooley gir klar og tydelig beskjed om hva han mener om hat mot andre mennesker på grunnlag av hudfarge, forskjeller, religion eller kultur.

Patterson følger opp med fire av de strengeste låtene som er festet på plateriller i nyere tid. «Thoughts and Prayers» kjenner vi jo allerede, og det er ettermælet vårt han tenker på. Hva vil historien si om de som lot Trump og hans kumpaner og meningsfeller ture frem som de ville? Hva vil historien si om de som svarte på alle tragedier med «thoughts and prayers», når det var fordømmelse og handling som behøvdes?

When my children’s eyes look at me
and they ask me to explain
it hurts me that I have to look away

«21st Century USA» – om man tar den ut av sammenhengen – en aldeles vidunderlig nydelig låt. Vokalen til Hood ligger KLIN i front i høyttaleren akkurat slik jeg elsker, bandet ligger bak ham med en forsiktig fele og en pedal steel i bakgrunnen. Den er fengende, den er en sånn låt man blir sittende og nikke til. Men så lytter du litt på teksten. Og den oppsummerer samfunnet slik de opplever det. Jeg trekker paralleller til Micah Schnabels ferske The Teenage Years of the 21st Century. Historiefortelleren Hood forteller historien om småby-USA. Om hvermansen som jobber og sliter mens Big Brother følger med. Det ligger et håp i teksten, om at barna våre kanskje klarer å rette opp, men det er en oppgitthet og fortvilelse over det vi har latt skje.

Igjen er det paraleller til Micahs plate i låten «Heroin Again», og et av de store problemene som mange der borte snakker om. Den totale håpløsheten mange unge opplever i småbyer i USA, der det ikke finnes noe. Ingenting. Ingen jobb, ingen fremtid, ingen håp. Det eneste som finnes er billig heroin, og en enkel virkelighetsflukt. Han er sint, Patterson Hood – og prøver å forstå HVORFOR.

I thought you knew better than that?
I thought you knew better than that?

Jeg vet ikke når tanken slo meg første gang om at dette er det beste de har laget siden The Dirty South, og jeg vet diskusjonene vil gå rundt akkurat det – men på et tidspunkt så fløt bare denne platen så godt. Javel, temaet er tungt – men det er dette rock’n’roll skal handle om. Det er en protest mot det etablerte, og det er pokker ikke mange som gjør det bedre enn Drive-By Truckers. Det er brutalt, det er direkte, det er direkte forferdelig. Og samtidig er det så utrolig, så forbanna godt laget. Produksjonen er gnistrende, bandet virker så PÅ, spillesugne, ivrige etter å få komme med budskapet sitt. Engasjerte, revitaliserte.

Jeg hadde fryktet at det ble en massiv gitarvegg av sinne, men det er trolig Truckernes mest balanserte og velproduserte plate til dags dato. Fra det illsinte gitarøset, til det akustiske og nedstrippede.

Når de seigt og sakte drar igang den hjerteskjærende «Babies in Cages», så håper jeg noen stiller opp historiens største PA-anlegg utenfor det Hvite Hus, utenfor Senatet og utenfor Kongresbygningen, og spiller denne låten på repeat inntil noen faktisk TAR SEG SAMMEN! Låten er spilt inn live i en enkelt tagning, og er perfekt i all sin grusomhet.

I’m sorry to my children
I’m sorry what they see
I’m sorry for the world
that they’ll inherit from me.

Åtte minutter med noe av det mest intense de har spilt inn avslutter The Unraveling. Vokalen til Patterson starter «There’s an evil in this world. There’s an evil in this world». Han fortsetter «It creeps up from behind you, when you least suspect it.»

Sintere og sintere, mens gitarene til Cooley og Hood tvinner seg inn i hverandre, oppå Brad Morgans elegante, og perfekte skarptromme. Bassen til Patton er så skitten som politikken som setter barn i store hundebur.

Familiemannen Hood har vært rasende på denne platen, på vegne av seg selv – men mest av alt på vegne av sine barn og de som skal vokse opp. Og på «Awaiting Resurrection» er han oppgitt, fortvilet – men ikke uten håp. Langt ifra uten håp.

I hold my family close
Trying to find the balance
Between the bad shit going down
And the beauty that this life can keep injecting

På den ene siden har Drive-By Truckers laget sin mest politiske plate. På den andre siden har de laget en av sine aller aller beste plater i karrieren. Det er en farlig balansegang å være et sørstatsband, og samtidig rope ut om gun-control. Sidene står steilt mot hverandre der borte, og de kommer garantert til å få hat fra deler av sine egne fans. Mens andre igjen – og særlig fansen her i Europa, vil elske dem enda høyere etter denne platen. De står på barrikadene for oss, ikke bare for USA men for hele verden.

Det eneste du kan gjøre, er egentlig å sette deg ned og lytte. Nyt platen som den musikalske perlen den er, men ta også et dykk ned i tekstene og forsøk å forstå litt om hverdagen til den vanlige amerikaner.

The Unraveling finner du naturligvis hos Big Dipper.

Forrige artikkelDoD Sessions: Caleb Caudle (2019)
Neste artikkelCaleb Caudle til Norge i juni
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here