Olav Larsen og de særdeles velspillende og strengevirtuose herrene i Aaslandbros slipper Drunkards, Misfits & Losers, Vol 2. En fire låter lang EP, spekket med Larsens gnistrende tekster fra den mørkeste siden av samfunnet, akkompagnert av helt vidunderlig deilige gitarer.

Oppfølgeren til Drunkards, Misfits & Losers fra 2013 er en fryd for alle som liker å dykke ned i dystre historer om folk som virkelig har skrudd livet sitt noen knepp for langt til side for «normalen», og kombinasjonen av Olav Larsen og Aaslandbros er som alltid en match made in… kanskje ikke akkurat heaven, tatt i betraktning låtenes tunge tema – men en perfekt match uansett.

Forrige EP var Aaslandbros platedebut med originalmateriale, og nå gjentar de i store trekk prosessen:  Olav har tatt med seg et knippe låter i studio – låter som ikke helt har funnet plass på noen av hans andre album (med ett unntak), Aaslandbros spiller og Olav har til og med klart å lokke Erlend Aasland til å synge på en av låtene.

Larsen har presentert låtene på sin egen Facebookside, så det er ikke noe stort poeng for min del å forsøke å kvasi-tolke noen videre mening i disse – utover å gi min sterkeste anbefaling av denne samlingen. Jeg tar meg heller den frihet å bruke Olavs egne beskrivelser for å gi et inntrykk av innholdet.

Første låt på EPen heter «The Murder Ballad of Sailor Joe», og Olav beskriver den på følgende måte: «The Murder Ballad of Sailor Joe omhandler en forkledd sjømann som vender hjem til sine foreldre, i håp om å overraske dem med sin nyanskaffede rikdom. De tar feil av ham og tror han er en fremmed, dreper ham og stjeler alt hans gull. Når feilen senere blir oppdaget, begår begge foreldrene selvmord og guttens søster dør av sorg.»

En akustisk åpning der Olav og en akustisk gitar legger grunnlaget for historien. Når Aaslandbros dukker opp i lydbildet så bygger de opp dramaturgien i teksten gjennom intens strengebruk og en særdeles vellåtende skarptromme. Avslutingen på historien er temmelig heftig, og det kan være vi må ta en liten prat med Olav om det som foregår inne i hodet hans.

EPens to beste spor plasseres i midten.

«Sinner in Jesus Name» handler om predikanten som lever det perfekte liv med kone og barn. Helt til det blir kveld, og predikanten viser seg å være en skikkelig synder. Du kjenner den kanskje fra platen Gospel for Non-believers, men her har den Erlend Aasland på vokal, og et ganske annerledes lydbilde. Der forrige utgave var en litt mer straight forward country-låt, så har dette blitt en gotisk novelle med et episk lydbilde.

Den dønn skitne gitaren som er predikantens melodiske stemme er perfekt tilpasset teksten, og predikanten viser seg etterhvert å være minst like skitten som gitarlyden. Nydelig oppbygging, Aasland synger som en dramatisk svovelpredikant fra det indre Alabama og støttes av et kor som virkelig klinker budskapet hjem.

«Walked Right By» er en en komplisert liten sak der protagonisten hater å tape, og er en temmelig usikker type som heller unngår å gå inn i en konfrontasjon enn å rydde opp i et forhold han har så til de grader kjørt åt skogen. Larsen synger som en konge, og som alltid er han på sitt aller beste når han deler mikrofonen med en lys, kvinnelig stemme. Det gir en ekstra dimensjon til Larsens rå vokal, og han virker å løfte seg selv på samme tid – både ved å lage rom til duettpartneren og å gi sin egen det lille ekstra trøkket.

Maria Torsen er duettparter, og hun gjorde i følge Larsen så mange gode tagninger på andrestemmen at de besluttet å beholde alle sammen. Og det funker så til de grader.

Drunkard’s Lullaby dedikerer Larsen til Jason Molina og Magnolia Electric Co. Han beskriver personen i låten som «en sjel som er så fortapt og ensom at den eneste broen han ikke har brent er den broen han selv står på».

Vokalen gjøres av Jørgen Aasland, og dette er den eneste låten hvor det kunne vært gjort litt mer, og jeg undres på om det ikke vært en idé å byttet vokalist på første og siste låt. I mine ører tror jeg stemmene ville kledd «hverandres» tekster bedre. Likevel, en fantastisk tekst, og et lydbilde som nok kler historien bedre enn den kler stemmen til Aasland, noe den første låten (igjen, i mine ører) nok ville gjort bedre.

Jeg føler at dette burde bli en årlig tradisjon, med en deilig, mørk og dyster EP full av murder ballads og grufulle historier. Jeg stemmer i hvertfall for.

Forrige artikkelRod Picott – Tell The Truth & Shame The Devil
Neste artikkelPeer Nic – Highlands/Lowlands
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here