Oppfølgeren til Elmwood Park: A Slightly Melodic Audiobook er like etterlengtet som den er vellykket. Darrin Bradbury er en unik fyr i sin sjanger, der han sjonglerer humor, sarkasme og samfunnsbitende kommentarer med varme, omtanke og kjærlighet.
Oppvokst i New Jersey med en mor som (hevdes det) var sirkusklovn, så er Darrin nå en del av grunnstammen i Cafe Rooster Records, bestekompis med Jon Latham og innbygger i East Nashville. Darrin er en litt stille og ettertenksom fyr som mest av alt liker å sitte hjemme og skrive. Rundt ham har artister vokst seg for store for scenen på 5 Spot (Margo Price er ett eksempel) og gått videre til større karrierer, men Darrin har liksom bare vært der. På plassen sin. Og plutselig så hadde han platekontrakt på Anti Records, management og orden i sysakene.
Kenneth Pattengale fra Milk Carton Kids har produsert platen, og med seg har han gjester som Margo Price, Jeremy Ivey (bass og piano) og produsent Pattengale (gitarer, vokal og mellontron). Alex Muñoz spiller resten av gitarene og Dillon Napier trommer.
For to år siden spilte vi inn en Dust of Daylight Session med Darrin i Nashville, da fortalte han at han hadde vært i et eksepsjonelt kreativt hjørne, og skrevet en haug låter. Og det vi fikk på teip den gangen, samt noen han spilte etterpå – var stort sett hele platen. Lite visste vi om det den gangen.
Siden den gangen har han altså blitt signet på ANTI Records, der også Jeremy Ivey er en av artistene. Og ikke minst så er hans aller første Europaturné booket. Men det kommer vi tilbake til.
For nå handler det om snakkende hunder. Og atombomber.
Jeg har hørt en og annen kommentar der Darrin Bradbury er forsøkt avspist som en slik som skriver morosanger. Det er ikke mulig å ta mer feil.
Ja, Darrin bruker humor i låtene sine. Mye humor, men du skal virkelig lete lenge etter så intelligente, velskrevne tekster med så mye samfunnskommentar og til tider direkte samfunnsrefsing. Darrin har et helt unikt øye for å oppfatte situasjoner rundt seg, og virker å samle på utrolige historier som han kan skru inn i tekstene sine for å gi dem en uventet vinkling eller et unikt perspektiv.
Samtidig så skriver han tekster som tilsynelatende er en kommentar til hans egen (igjen tilsynelatende) meninsløse hverdag. Men så ligger det en dobbel, og gjerne trippel, bunn i det som gjør at du rett og slett tenker deg om.
Den herlige åpningslåten “Talking Dags & Atom Bombs” er en aldeles herlig samling av helt absurde små hverdagsøyeblikk, som strengt tatt bare ber deg om å gripe øyeblikket og gjøre det du har tenkt, jo før jo heller.
Singelen “Breakfast” var en av låtene vi filmet for to år siden, og den er så enkel og så genial på samme tid. Historien om de to ekornene som løper rundt i hagen inntil det går veldig galt. Postkortene som ikke er postkort likevel. Frokostblandingen som er en liten by i miniatyr. Det er så herlig naivt på overflaten, og så lett å like. Og rett under overflaten så er det en kommentar til at det er litt trått for oss alle til tider, men at en dag om gangen er tingen.
Lytt til “Hell’s More Or Less The Same”. En historie fra en fest i et filmmiljø som tar en smule overhånd. For å si det mildt.
Margo Price kommer på besøk i “The Trouble With Time”. Og om du lar deg selv stupe ned i denne teksten, så forstår du hvor utrolig dyktig Darrin Bradbury er som låtskriver. Teksten er skrevet med foreldrene som utgangspunkt, som en låt de kan vise frem når noen spør “hva driver sønnen med da?”. Samtidig er det en tekst om å dra tilbake i tid, for å finne noen man savner, eller mistet. Det er noen lag med lyrikk her som er helt vidunderlige. Denne tåler noen runder på repeat, også fordi stemmene til Darrin og Margo kler hverandre så godt. Men mest for å få med seg alle de subtile små runddansene i denne teksten.
If you close your eyes, you can travel through time
Just pick anywhere that you like in your mind.
Runnin’ through the woods with a childhood dog.
A hand that you held, the hand that you lost.
So I close my eyes and I walk with you.
But the trouble with time,
is you can take awrong step
end up somewhere you tried to forget.
“Strange Bird” var enda av de seks låtene vi fikk presentert i Nashville for to år siden, og det ER en skikkelig tøyselåt. Og bare det. Eller… ? Det låter aldeles herlig med den goofy countrygitaren, og klokker elegang inn på 1. minutte og 17 sekunder.
Tøyselåt kan også være en kjapp konklusjon å trekke for låten “Nothing Much”, men der ligger det en eksistensiell kommentar som jeg synes er like underfundig og morsom som den er velskrevet. For svaret “ikkeno spesielt” er temmelig utbredt som respons når du spør noen hva de holder på med. Samtidig så gjør de fleste av oss temmelig mye mer enn vi selv føler. Så også med Darrin (i sangen).
En av de beste og viktigste låtene på denne platen er “The American Life”. Jeg simpelthen elsker introduksjonen:
The American Life is french fries, flags and hot dogs
Decorative explosions on mutually agreed upon days
Darrin bodde en periode i bilen sin på en parkeringsplass. Og da observerer du samfunnet rundt deg på en helt unik måte. I teksten prøver han å finne en form for forklaring på hva det egentlig vil si å være Amerikansk, helt på grunn-nivået. Låten er så full av fantastiske enkeltlinjer, og kommentarer, som viser til hverdagen for den vanlige amerikaner.
Når vi først er inne på enkeltlinjer. Åpningen av “This Too Shall Pass” er en av platens beste: “He’s got a heart that’s heavy like a suitcase at the airport, that you wish you could leave behind.”. Smak på den da! Og så følger han opp med: “And every thought in your head is a piece of stale bread on the kitchen counter of your life”. Hele låten er en gullgruve av linjer og kommentarer som bare er en FRYD å oppdage og stupe ned i.
Samtidig så ligger det en varm humor i bunnen, og en bekreftelse på at vi er sammen om dette, og at det ordner seg til slutt – uansett hvor mye uflaks vi har.
This too shall pass
I’ll beat it like a kidney stone
This too shall pass
“Motel room, Motel room” er en av låtene vi teipet i Nashville i 2017. Åpningen “Motel room, Motel room. You smell like lysol and sex. The sex was not mine, I’m just sitting here watching the tv-set” er hysterisk. Moteller i USA er velkjent for å være temmelig tvilsomme overnattingssteder, og er ofte fulle av folk som bor der mer eller mindre fast – og dette er et fantastisk øyeblikksbilde av en kveld (og en natt) på et motellrom. Du har heller ikke levd før du har sunget med på refrenget til “Motel room”. Jeg anbefaler alle å øve, slik at man er forberedt hvis Darrin skulle dukke opp på en scene i nærheten av deg, la oss si – for eksempel i desember.
Fame is coming.
I can hear her moan through the wall.
Took her a while to get there.
But I suppose that’s true
for us all…
Tittelen på neste siste låt, “So Many Ways to Die (Frozen Pizza)”, kan igjen virke som en morsom sang på overflaten. Men så ligger det lag under der igjen, om egen og andres mortalitet. Og tro det eller ei, men dette er rett og slett vakkert.
Darrin avslutter platen med en av låtene som gjorde mest inntrykk for to år siden, “Dallas 1963”, som enkelt og greit omhandler drapet på John F. Kennedy, men med en litt unik vri. For at ikke den snedige vrien skal spolies, så sier jeg ikke mer utover det.
Darrin Bradbury har fulgt opp sin debutplate Elmwood Park: A Slightly Melodic Audiobook med en aldeles utsøkt godbit som byr på humor, varme, samfunnskommentar og satire i en helt vidunderlig blanding. Hans skråblikk på verden rundt seg er gnistrende skarpt, og Darrins måte å formulere disse tankene på gjør at disse tekstene virkelig er verdt å bruke tid på. Låtene hans består av så mange lag, at de fortjener et dypdykk, samtidig som de fungerer vel så bra som helt vanlig underholdning der og da.
I desember kan vi by på Darrin Bradbury Live in Norway, for aller første gang. Detaljer kommer i løpet av uken. Vi har også filmet en ny session med (stort sett) låter som ikke finnes på den nye platen – dere kan virkelig glede dere!
Platen kan kjøpes digitalt på Darrins Bandcamp, på vinyl hos Big Dipper, eller signert på vinyl eller cd av Darrin i Norge i desember.
Foto: Arnulf Østerdal
