Hovedbilde foto: Olav Haugaløkken

Vebjørn Bråthen slapp singlene «Dæ Som Eilder Vart» og «Til Siste Pust» i mai i år, og vi delte da en del av en lang (og til dels fortsatt pågående) samtale jeg har hatt med den godeste Bråthen siden denne prosessen startet.

Vi har forsøkt å komme litt under huden på låtskriveren Vebjørn, da selve prosessen rundt låtskriving og det å etablere seg og debutere som artist i en alder av omtrent 50, er spennende tematikk. I dag slipper han kremlåten «Stå Støtt», og vi deler som lovet del 2 av vår pågående dialog rundt låtene og det som etterhvert skal bli en plate.

De som er med på «Stå Støtt»:
Låtskriver og vokalist: Vebjørn Bråthen, Bass: Christian Hoff, Gitar: Knut Lyshaug, Lead/sologitar: Tore Brobakken, Pedal steel: Tore Blestrud, Orgel: Vebjørn Hoff, Trommer og perkusjon: Ole Erik Bjørnstadhaugen, Koring: Tom Granlund / Mona Løkeland.

For historien sin del kan det være greit å skumme gjennom forrige del, slik at du kan lese mer om Morten Graff, som er avbildet på hovedbildet i artikkelen, og de andre involverte.

Låten kan du høre her, intervjuet leser du under :

Hva kan du fortelle om prosessen bak «Stå Støtt» låta?

Christian og jeg tok opp igjen tråden etter at jeg hadde fått spilt inn «eilder» og «pust» i Oslo. Han spurte om jeg hadde skrevet noe mer.

Det var i den tida jeg forsøkte å få stabla på plass et band, eller rettere sagt jeg hadde stabla på beina et band, og vi øvde, men øvingene ble for sjeldne og det ble for vanskelig å samkjøre kalenderene nok til at vi fikk nok øvingstid til å komme opp i «marsjhøyde». Bandgreiene er jo krevende i starten for å få samspillet til å fungere. Vi fikk det til å svinge, og til og med bra til tider, men som sagt, øvingene ble for sjeldent til at låtene satt, og at de fikk utvikle seg. Det er vel kanskje noe alle som prøver å få i gang et band opplever, at det er vanskelig å få satt av tid, og om en greier å få satt av tid, så er det vanskelig å få satt av en fellestid.

Bandet som «eilder vart». Fra venstre, Rune Dahl, trommer, Vebjørn Bråthen, Lars Eide, bass, Øystein Jonhaugen, gitar. Foto: Esben Haakenstad

Jeg var i da i ferd med å bygge meg opp fra en drøm om 3-4 låter til å nærme meg mer enn det dobbelte. Så tanken min var at jeg skulle skille på det låtmateriale jeg hadde, og jobbe litt sammen med Christian på noen låter og kjøre andre låter inn bandet. Men så innså jeg gradvis at vi som bandmedlemmer hadde en for travel hverdag til å få bandet opp å kjøre i marshøyde for å få kvaliteten opp på et jevnt nivå. Så når Christian etterspurte om jeg hadde låter liggende, så tenkte jeg at jeg sender den beste jeg har nå, «Stå Støtt» av gårde til han. Han fatta interesse for den og lurte på «Kan jeg få gjøre et forsøk?» Jeg sa ja til det, på en betingelse at han ikke gjorde noe med låta, men arrangerte og spilte inn den som den låta det var.

Det er viktig for deg å beholde «eierskapet» til låten? Dette har du nevnt for meg før, at du har en idé om sluttresultatet og gjerne vil se låten gå den veien?

Som låtskriver er låten min. Det er viktig for meg. Har en ide om uttrykk og veien jeg vil gå, og det er viktig for meg å ha en «hånd på rattet» i prosessen.

Vi hadde tidligere hatt diskusjoner om endringer i låter som jeg som låtskriver ikke følte var noe så konstruktive, derfor var det viktig for meg, for meg som låtskriver. Christian aksepterte det, så da braket det i gang. Jeg spilte inn ledevokal og ledegitar gjennom låta, så der starta vi. Dette var vel i mars 2018. Christian fikk med seg Knut Lyshaug og la basisen for låta, og Knut er en solid håndverker med gitaren, han er grunnmuren på en måte, for å si det slik. Det var jeg knallfornøyd med. Christian spilte bass. Og så fikk vi spilt inn ordentlige trommer som Ole Erik Bjørnstadhaugen la på. Christian fikk med seg bror sin, min navnebror, Vebjørn til å legge på orgel.

Vi hadde ønske om å gjøre «Stå Støtt» til en skikkelig gitarlåt, og Tore Blestrud spilte inn en pedal steel. Det er vel rett og slett den mest rocka pedalsteel’en jeg har hørt siden jeg hørte Fats Kaplin på «Road to Bayamon». Rent stilmessig er det stor forskjell på Fats og Tore, men det er den beste sammenligningen jeg kan komme på. Begge to er jo fantastiske musikere. Og så treffer Tore på «tonen» i låten på alle vis.

Det er flere enn én Tore med på låten?

Jeg tok opp igjen kontakten med en gitarist jeg hadde prøvd å få med i et prosjekt tidligere, Tore Brobakken, på våren 2018. Han sa seg heldigvis villig til å gjøre et forsøk. Det var vanskelig nok å få synkronisert min, Christian og Tore Brobakken sin kalender. Så for å finne ut om det var riktig gitarist vi venta på, så besøkte jeg Tore. Jeg likte veldig godt hans innstilling og det teller så utrolig mye.

Tore Brobakken i studio. Foto: Vebjørn Bråthen

For det å jobbe sammen går ikke bare på det gitarfaglige, men også om å kommunikasjon for å få det til å fungere, ha samme forventninger osv. Tore virka på meg, selv om jeg ikke kjente han før, som en fyr som trolig bare «har det».

Han er lidenskapelig gitarist, og det handler ikke bare om innstilling men hvor en har hjertet sitt. Og slike ting kan ikke kjøpes. Det er ikke hyllevare, for å si det slik.
Så det tok over et halvt år (januar 2019) før vi fikk han i studio på et tidspunkt som passa både meg og Christian. Og det sier vel noe om tålmodigheten og trua vi har med det vi driver på med. Det er viktig å få gjort de riktige ting, og få gjort ting riktig.

Koring vet jeg er viktig for deg, det har vel også med musikken du er oppvokst med som vi har vært innom tidligere. Hvem er med og gjør koringen på «Stå støtt»?

Tom Granlund og Mona Løkeland! Vi la på koring på høsten. Jeg kjenner Tom Granlund fra mitt arbeid i Statens vegvesen og vet at han er en sangglad og musikalsk kollega som spiller flere instrumenter i lystig lag, og som med glede tar mikrofonen når det passer seg slik. Så han spinner videre på mine og Christian sine ideer og kommer med sine egne, og ikke minst han gjør av og til så arrangerer han kor. Og det tar vi med oss, og tester og prøver ut ideer.

Tom Granlund korer på Stå støtt. Foto: Vebjørn Bråthen

Mona Løkeland «oppdaga» jeg også på jobb når hun sang med husbandet. Mona har skikkelig trøkk i stemma og vegrer seg ikke for å dra på. Så hun var påtenkt som korist i bandet «som eilder vart», men vi kom aldri så langt at det kom til koring. Heldigvis var det heller ikke nei i hennes munn når jeg spurte om hun ville prøve seg på å kore på «Stå støtt» selv om hun ikke helt visste hva hun gikk til første gangen hun gikk i studio.

Som vanlig kasta jeg og Christian fram noen ideer, noen bra og mindre bra, og så skjer det som ofte skjer i studio, at nye ideer og tilnærmingsmåter kommer opp som ideer, og gjerne ikke de man prøvde med først. Å jobbe slik krever jo en helt annen tilnærmingsmåte en det å jobbe med kor for en oppsetning, men heldigvis har både Mona og Tom samme sporty tilnærmingen. Og de veit at alt som spilles ikke nødvendigvis kommer med eller det blir brukt slik som vi tror når vi starter.

Mona Løkeland legger siste finish på koring på «Stå støtt». Foto: Vebjørn Bråthen

Jeg og Christian bor jo et stykke fra hverandre, så det blir jo til at jeg kjører på ettermiddagene etter jobb, enten det bare er oss to eller det er flere. I september 2018 ble Tom og jeg ble kjørt til og fra og da satsa vi på en litt mer løssluppen stemningen. Tom sang firstemt med seg selv og dette hadde vi spilt inn, trodde vi. Da Christian skulle mikse dette opptaket, så manglet av en eller annen merkelig årsak den siste stemmen. Så det ble «bare» trestemt. Denne miksen ble kalt «VianvangMiks»…… Uten at det er behov for å utdype det….

Hvordan tror du at måten du jobber på påvirker enkeltlåtene, musikken og utviklingen din? Det er jo en rekke forskjellige musikere som bidrar på de forskjellige låtene. Føler du det bringer med seg ny og endret inspirasjon, eller er det vanskeligere fordi det blir en mangel på kontinuitet ?

Det som er forskjellen nå er at jeg har fått jobba sammen med veldig mange gode folk over tid, det er veldig inspirerende. Studiodagen hos Marius (Stegegjerde-Kristiansen) var også givende, men på en annen måte. Jeg føler at jeg nå har fått fart på et «crew» som er bra og som funker og det føles godt. Samtidig som lydbilde nå trekkes mot et mye mer gitarbasert lydbilde som jeg «kommer ifra». Dette er på mange måter røttene mine, og inspirasjonskilden min jeg nå har gått til. Og det er VELDIG forløsende og føle at det funker!

Hvordan jobber dere i studio?

For å få fram ideene er det viktig å kaste ball, noen baller greier vi ta ned, andre bare forsvinner helt ut, på et tidspunkt.
Det er som Christian sa til meg når vi starta på denne låten «Ikke gå i lås for tidlig nå, Vebjørn!» Og det er helt sant og riktig, samtidig som dette også gjelder for produsentens ideer.

Jeg kan egentlig ikkje få fullrost det samarbeidet som jeg og Christian har. Vi utfyller hverandre på en god måte. Han som produsent og jeg som låtskriver/artist. Selvfølgelig er friksjon og heftige diskusjoner, men slik må det være for at vi sammen skal drive dette videre. Vi er vekselvis både ydmyke og veldige påståelige, til enhver tid…

I januar i år fikk i ENDELIG med Tore Brobakken i studio, og vi hørte fort at dette kunne bli et bra bidrag til låta. Tore spiller på instinkt og ønska ikke å øve inn noe før han kom i studio. Dette fungerte veldig bra, og ga, i likhet til det de andre hadde gjort, mange verdifulle bidra til arrangeringen av låta. Christian har jobba sent og tidlig i ledige stunder for å få dette til, og jeg er glad for at jeg ikke HELT har oversikt over antall timer han har jobba med denne låta, men Christian er veldig lidenskapelig i sin studiojobbing og pusler mye på egenhånd. Dette synes jeg har funka greit både med tanke på tidsbruk og resultat, for det er det jeg hører. Funker det, funker det ikke, det er stadig spørsmålet jeg må stille meg. Og når jeg hører at det funker og hvor bra det er blitt så er jeg stolt, ikke bare fordi at låta mi har blitt bra, men fordi alle har bidratt. Selv om det er mitt navn som står på coveret. Det er det viktig å understreke, og en viktig suksessfaktor.

Springsteen er en av mine låtskriverhelter, og jeg vil ikke sammenligne meg med han, men dette er på en måte mitt e-street band. For her bidrar alle. Jeg kommer med låtene mine, alle bidrar med ideer og innspill. Noen av de funker, andre funker ikke. Det gjelder også mine ideer.

En av de ideene som dukka opp, det var vel Christian, det er var dette med bruset fra Otta-elva, at det burde være med. Det dukka ihvertfall opp, og jeg falt umiddelbart for ideen.

Christian, Tom og Vebjørn blide og fornøyde etter en studioøkt med Vianvang. Foto: Lillian Sandsengen

Hvor kom idéen til «Stå støtt» fra?

Den kom til i starten helt i starten på min kreative raptus, som kanskje starta sommeren 2016. Etter at jeg året før hadde bestemt meg for å skrive 3-4 låter for å forsvare innkjøpet av gitarene jeg gjorde.
Jeg satt å lekte meg på gitaren sommeren 2016, og bare tulla og tøysa med gitaren. Ofte skjer «funnet» av disse riffene etter å ha mediterte med ulike variasjonene, og lalla seg inn i uendelig gjentakelser før jeg hører at dette faktisk er noe jeg kan bruke. Og plutselig var riffet der. Når en begynner så er det fort å tenke at det jeg driver på med nå er altfor enkelt. Men enkle riff er ikke enkle å fange, de er enkle å spille, og det er to forskjellige ting.

Så balla det på seg med noe som ligna et vers, og når verset kom så kom refrenget helt naturlig. Teksten var på engelsk, «Solid ground» het den da.
Jeg spiller ofte, nei alltid, inn det jeg driver på med som jeg tror jeg kan få bruk for. Om det er brokker av et vers eller et helt refreng er ikke så nøye, men det ha substans, det må være en ide der. Eller noe som kan bli en ide.
Første opptaket jeg har er fra august 2016, et opptak gjort ca halv to på natta. Da har jeg vel trolig jobba med den en hel kveld.

Da sang jeg på engelsk, i en slags folkrock akustisk versjon. Senere den høsten ble jeg utfordra av Stig Lognset når jeg var innom studioet hans til å skrive den om til norsk. Rent instinktivt syntes jeg det var en tullete ide, for det var åpenbart at rimene ville føre til at jeg mista de fine rimene jeg syntes jeg hadde, og trodde ikke at ideen ville «fly». Jeg så rett og slett ikke for meg hvordan den kunne bli på norsk, så jeg syntes den ideen ikke var noe særlig. Uten at jeg sa det til han. Den ene gangen så holdt jeg klokelig kjeft, for engangs skyld, og lot meg utfordre.

Fra venstre: Knut Lyshaug, Vebjørn Bråthen og Christian Hoff. Foto: Olav Haugaløkken

Siden det var umulig å oversette teksten uten å knekke alt av rim og musikalitet i teksten, så tenkte jeg at jeg ville prøve å si det som var innholdet, eller kanskje snarere intensjonen i teksten….
Jeg husker at jeg beholdt en linje i 2. verset, men ellers er vel alt skrevet på nytt. Omskriving gikk på instinkt og linjene falt ganske raskt på plass. Selv om jeg nok har pusset på teksta etterhvert. Låta begynner å bli ganske gammel den da…. men det er jo ikke revy jeg skriver, så teksten er fremdeles like aktuell.

Magefølelsen er faktisk det viktigste redskapet, når alt kommer til alt. Det er på den måten jeg vurderer om en låt er «sann». Tekster trenger ikke å være selvopplevd for å være «sanne». Det er som jeg sier, dette er ikke noe Knausgård-prosjekt.

Prosjektet mitt er ikke å «skrive mitt liv», men å gi ordene mening. Det er krefter for å oppheve språket og redefinere alt på nytt. Så det er mitt personlige prosjekt. At ting også kan være selvopplevd er en annen sak. Det er jo tross alt en del opplevelser som vi har felles når vi har levd ei stund, eller ihvertfall har til felles med mange. Jeg ønsker heller ikke være den som går ut og definerer hva ER meningen med en sang i forkant. Akkurat der ønsker jeg å være ydmyk, for det er i møte med lytteren at sangen blir til. Musikere og låtskrivere jobber ofte så lenge og mye med låtene at en kan gå litt lei. Som James McMurtry sa i, mener det var i Joe Pug sin podcast, The working songwriter, så har hører en låtskriver som er med i hele innspillings- og mikse-prosessen på sine låter ca 2000 ganger, så da er det naturlig å bli litt lei, uavhengig av hvor god låta er. Da passer det fint å gi det videre til lytterene. Og at så kan de de ta låtene inn i sitt eget liv, og gi de mening på sin måte.

«Stå Støtt» da, hva handler den om?

Låta var skrevet etter at jeg skilte meg, og etter å ha skrevet den, så så jeg at dette var ei låt jeg skulle ønsket at jeg hadde hørt for et års tid tilbake. Det var ikke derfor jeg skrev den, men det slo meg på et eller annet tidspunkt i skriveprosessen. Det er jo en låt om livets ups and downs osv.

Det er ikke bare kjærlighet og relasjoner den handler om, selv om det er ei linje om det der. Den handler om at livet svinger, at svingninger faktisk ER livet, og det er sånn for alle, men at vi, som katten, stort sett lander på beina og STÅR STØTT, selv om vi når vi setter nedslaget ikke føler det sånn. Vi driter oss ut, av og til bare feiler vi, osv Og det kan gjelde jo på alle de arenaer som vi som personer utfolder oss på. Vi setter oss mål, går på tryne, og til tider overpresterer vi, og «flytter fjell». Oppnår ting som vi aldri har turt å drømme om. Det er ikke dagligdags, men det skjer.

Før vi gir oss, fortell litt mer om selve innspillingen av låta…


Som sist har jeg med veldig dyktige folk, musikere som er lidenskapelig på hvert sitt vis og håndtverk. Og det høres. Utrolig stolt over det vi har fått til sammen her altså.

Ikke til forkleinelse til mine to første låter, for alle involverte på de første singlene spiller veldig bra, men det som kommer nå, og da tenker jeg ikke bare på «Stå Støtt», men og de låtene som kommer så er sounden blitt vassere og mer distinkt. Og selv om det står navnet mitt på coveret og det er mi stemme og mi låt, så sier jeg «vi», eller «oss» da som vi sier på mi dialekt, for det produktet som folk kan høre på nå er i høyeste grad summen av en kollektiv innsats.

Kort sagt; det er et knall-lag med gitarister. Knut er bunnsolid i det han gjør, og legger grunnlaget for at herrene Brobakken og Blestrud kan utfolde seg slik de gjør best. Forvirrende med to stk Tore B. på laget, men det er et luksusproblem. Tore Blestrud er nok den som er mest kjent i det musikkinteresserte/americana miljøet, og det er velfortjent. Samtidig så er Tore Brobakken en etablert lokal musiker og som er en lokal kraft her i Lillehammer og omegn. Han er for tida aktiv i hele tre (!!!) band! Det sier noe om kapasitet, lidenskap og interesse.

Selv om låta er ferdig er arrangering av låta ei egen greie som jeg utmerket vel vet at jeg ikke har den kraften til å verken å gjøre det eller tenke ut at selv på detaljnivå. Og det er jo derfor en har med seg både musikere og produsent. Jeg sier ofte at ja, jeg er ikke Prince, ja, det er med et smil om munnen, men hadde jeg vært det så hadde jeg gjort alt selv. Men det er ikke som er min styrke, men heller å gjenkjenne talent og høre hva som funker.

Jeg er veldig glad for de folkene jeg har fått med og alt de har bidratt til, og jeg og jeg gleder meg både til «Stå støtt» og det som kommer!

Forrige artikkelPlatebunken – Tider skal komme
Neste artikkelFredagsvideo: Ward Hayden & The Outliers – Naturally Crazy
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here