Det er på tide med en gjennomgang av platebunken igjen. For min del vil det alltid være et poeng å fremheve noen plater av artister som ikke er så kjente, i tillegg til de som man absolutt ikke må gå glipp av. Tittelen på denne Platebunken spiller på at dette er artister som vi trolig får høre mye mer til i årene som kommer når det er snakk om americanasjangeren.
Beth Bombara – Evergreen (Lemp Electric)
Først ut har vi Beth Bombara fra St. Louis. Evergreen er hennes sjette album og sånn sett er hun ikke helt fersk, men oppmerksomheten utenfor hjemstaten har ikke vært veldig stor før forrige album kom ut i 2017. Med Evergreen har hun definitivt fått mye mer omtale enn tidligere og det er kanskje ikke så rart. De fleste låtene til albumet ble skrevet på veien i kjølvannet av forrige album, de ble testet ut litt underveis og til slutt gikk hun i studio med det samme mannskapet som hun hadde med seg på veien og det er som kjent en oppskrift som alltid fungerer.
Bombara låter vokalmessig som en blanding av Neko Case og Chrissie Hynde. Selv om hun kanskje ikke har en så karakteristisk stemme som de to nevnte, så hører vi en stødig stemme som formidler sine historier på en troverdig måte. Albumet er sterkest på første halvdel og låter som “I Only Cry When I’m Alone”, “Upside Down” og “Tenderhearted”, utmerker seg umiddelbart som albumets beste.
For de som befinner seg i Nashville og Americanafest neste uke, så kan man se Beth Bombara sin offisielle showcase på Green Room & CD Baby AMA Party på Vinyl Tap, torsdag 12. september.
Lillie Mae – Other Girls (Third Man Records)
Lillie Mae er tilknyttet Jack White sin Third Man Records og hennes forrige album, Forever and Then Some, ble lagt merke til over store deler av verden. Såpass mye at denne gangen sendte de henne ut på byen og over til Dave Cobb for å lage hennes neste. Other Girls er navnet på et countryalbum som faktisk ikke ligner på så mye annet fra over there. Lillie Mae er på mange måter den kvinnelige varianten av klassiske Daniel Romano, noe man hører tydeligst på “Whole Blue Heart”. Stemmen til Mae er blant de mer gjenkjennelige kvinnelige countrystemmer fra den nye generasjonen. Hun leker seg igjennom et album breddfullt av låter som sakte men sikkert kryper under huden og rett til både hode og hjerte.
Dave Cobb har gjort mange produksjoner de siste årene, stort sett med låtskrivere og musikere som vet hvordan de vil at det skal låte, men Cobb klarer alltid å sette sitt preg på albumene han produserer. Han hører rett og slett hvordan sluttproduktet bør låte og i Lillie Mae sitt tilfelle fungerer dette helt utmerket. Med sine egenkomponerte låter og Cobb sin magiske musikalske klarsynhet er dette blitt et strålende album som må opp fra platebunken. Det er vanskelig å fremheve favorittlåter fra platen, men åpningssporet “You’ve Got Other Girls For That” og “Terlingua Girl” er i hvert fall to perler verdt å dykke etter.
Lillie Mae befinner seg ikke i Nashville under Americanafest, hun er på turne med Robert Plant og åpner for han og The Sensational Space Shifters for tiden.
Zach Bryan – DeAnn (Self)
En som virkelig kan leve opp til intensjonen med denne utgaven av Platebunken er 23 år gamle Zach Bryan fra Tulsa, Oklahoma. For et par uker siden kom albumet DeAnn ut på strømmetjenester rundt i verden. Albumet er så hjemmelaget som det kan bli og det er bare Zach og en akustisk gitar som fyller sporene på platen. Spilt inn i en AirBnB leilighet i Jacksonville, Florida, med madrasser på veggene og han selv foran mikrofonen og sjefen hans bak mikseren.
Vanligvis så vil et akustisk album som dette forsvinne i mengden av nye utgivelser, men DeAnn har gått viralt bananas de siste fjorten dagene og musikksiden Saving Country Music (som er kilden til det meste vi foreløpig vet om Zach Bryan) skrev en sterk anmeldelse da den kom ut og har fulgt opp med et intervju i etterkant. Det er alltid vanskelig å forstå hvorfor en plate når en slik hype som det denne har gjort. I dette tilfelle tror vi det faktisk er fordi Bryan har skrevet noen fenomenale låter som treffer folk rett i hjertet og fordi det er så ærlig produsert som det er. Det er klissnakent og blodrått fra start til slutt, hver minste lyd fra innspillingen er fortsatt tilstede og det låter som han mener det han synger. Albumet heter DeAnn etter Bryan’s avdøde mor ved samme navn og mange av sangene er skrevet for å komme seg gjennom tunge tider etter hennes bortgang.
Albumet føles uferdig og litt mangelfullt, men det tror jeg også gjør det mer levende. Alle vet at musikk kan gjøres så langt mer glatt og søtt, men Gud bedre hvor kjedelig det da kunne ha blitt!
Garrett T. Capps – All Right, All Night (Shotgun House Records)
Hipster country fra San Antonio med Doug Sahm som sitt største forbilde. Der har du Garrett T. Capps. Hans nye album All Right, All Night er kanskje det albumet som har overrasket meg mest så langt i år. Åpningssporet er helt fenomenalt og derifra blir det bare bedre. Ekte Texas country americana i ånden til sin store helt, Sir Doug. Feler og pedal steel, gjesteartister som Augie Myers og Jamie Lin Wilson. Låter om kjærlighet, ensomhet og fest som fanger det store bildet av et ordinært ungt voksenliv i sørlige del av USA.
Hvis du ikke får med deg denne plata i løpet av 2019, ja da har du faktisk gått glipp av noe. Kanskje ikke noe livsviktig, men du verden så gøy denne platen er. Ikke et svakt spor, ingen kompromisser, ingen dødpunkter. Kjøp, lytt, sjekk ut nå med en gang!
