Leslie Stevens tidligere utgivelser er plater jeg har blitt veldig glad i, og da jeg endelig fikk sett henne live i fjor så fikk jeg signert både Roomful of Smoke som hun slapp med bandet The Badgers, og The Donkey and The Rose. Hennes honky tonk-lystige stemme og de snedige låtene gjorde at jeg gledet meg veldig til Sinner.

Men at Leslie Stevens så til de grader skulle treffe og klinke ballen ut av stadion hadde jeg virkelig ikke ventet. For låtene på de tidligere platene har vært ganske generelle. Godt skrevet, og gode melodier – men det har vært helt generelle vanlige tema om kjærlighet og litt festing og desslike.

Men på Sinner tar hun virkelig syvmilssteg som låtskriver. Her er hun dønn personlig, skriver gnistrende godt om depresjon og tunge tider, samtidig som hun er lystig og sprudlende på atter andre låter. Platen har blitt en veritabel perle av en utgivelse, og presenterer en låtskriver som på mange måter har blitt voksen. Det er langt fra «Everybody Drinks and Drives in Heaven» til «Depression Descent», for å si det slik.

Jonathan Wilson har så til de grader løftet frem styrkene i stemmen hennes, og fått den til å kle disse låtene i et lydbilde som trekker veksler på 70-tallets orkestrerte countrymusikk – uten at det blir for mye av hverken det ene eller det andre.

Når hun i den nydelige åpningslåten, kjærlighetserklæringen «Storybook» namedropper både Back To The Future og DeLorean, så er en filmnerd solgt fra første stund. Men det blir bare bedre.

Den deilige «12 Feet High» har et deilig groove, der hun synger «I try to keep the weakness / out of my poetry. But it sneaks back in / just like a honeybee» og så fyrer det igang et refreng som bringer frem herlig gåsehud. Wilson har puttet inn noen herlige tangenter og et orgel som lager stemning, og låten er bare en musikalsk lykkepille. Og apropos pille; tittelen mer enn antyder hva låten egentlig handler om.

Countrycrooneren Leslie kommer til syne i «Falling in that Deep Dark Hole», som er Dolly Parton, Loretta Lynn, Patsy Cline og alt som er vakkert. Teksten er nydelig, og snakker om det dype, mørke hullet som kan oppstå når man møter noen helt spesiell. De to lover å for alltid falle gjennom livet sammen, men om lydmønsteret i slutten skal bety noe så er det nok til å sette tankene i gang i hvertfall.

Men platens pièce de résistance er «Depression Decent». En herlig honky tonk-låt, og en tekst om et forhold som så til de grader revner i alle ender. Jonathan Wilson synger duett med Stevens, og er den mannlige protagonisten i forholdet – som, som alle nye forhold, starter med en herlig opptur for alle involverte, men som kollapser så brutalt.

Samtidig som teksten låter ganske så dyster, så er countrygroovet i låten så fengende og livlig, og gir det hele et preg av noe som bare er akseptert som noe som skjedde og at livet måtte gå videre. Leslie får virkelig vist frem spennet i stemmen sin, og det er ikke vanskelig å høre hvorfor LA Weeky kåret henne til årets countrystemme i 2018, og hvorfor hun er en så ettertraktet som duettpartner. De uåpnede gavene under juletreet er en nydelig metafor, og dette er av mine virkelige favorittlåter så langt i år.

Leslie viser mer av sitt låtskrivertalent i «You Don’t Have To Be So Tough». I disse dager er det jo økt oppmerksomhet på mental helse i USA, et land der sikkerhetsnettet er tilnærmet null, og vi nettopp opplevde at Neal Casal helt uventet valgte å ta sitt eget liv. Samtidig har min gode venn CowtownChad en artikkelserie i No Depression som heter «I didn’t want to tell you» – der blant andre Elizabeth Cook og flere artister åpner opp om depresjon og tunge tider.

Leslie snakker om at det ikke er nødvendig ta på seg den masken med det tøffe trynet, det viser seg at de fleste har noen rundt seg som ønsker å hjelpe hvis de bare får vite at det behøves.

«Teen Bride» er en hjerteskjærende perle som har flyttet seg i tid fra tidlig 50-tall, der en jazzcrooner forteller om livet som ung brud og mor. Et barn som aldri fikk vokse opp og se Missouri.

Hun blir personlig og direkte i «Sinner», og det er tydelig at det skjuler seg mørkere toner under den lyse overflaten.

I’m not the saint you’ve been hoping for

Jonathan Wilson tar plass som en veritabel Neil Young når Leslie Stevens presenterer «The Tillman Song». En historie som ikke er spesielt kjent her hjemme, involverer NLF Backen Pat Tillman, og hans beslutning om å verve seg for å dra til Afghanistan mens karrieren hans var på topp. Han døde i krigen, i en kontroversiell såkalt «friendly fire incident», og Stevens viser seg som en kraftfull historieforteller i denne låten som låter som noe fra Neil Youngs «Like a Hurricane»-periode. Intens, sterkt og veldig veldig tøft!

«Sylvie» er en godbit av en låt, der hun kommer seilende på en sky av 70-talls folk-pop. Det er nok hennes sterkeste vokalprestasjon på denne platen, og hun viser hva som bor i henne som vokalist. Wilson legger instrumentene som et beskyttende lag rundt en stemme som låter like deler desperat, lengselsfull og sårbår – og er et av de beste eksemplene på bredden og dybden i denne platen.

Leslie Stevens tar avskjed med oss via «The Long Goodbye» som er et 70-talls countryepos som kunne vært sluppet på en av Emmylou Harris tidlige plater. Det er mye av det vi kjenner fra debutplaten til Kashena Sampson, og når den vidunderlig vakre pedal steelen kommer inn mens hun synger «Be good, be kind, be genuine» så kan det nesten ikke bli finere.

Leslie Stevens viser med denne platen hva som bor i henne som vokalist og låtskriver, og hun tar virkelig steget opp blant de aller beste i sjangeren.

Platen er ute på Thirty Tigers, og du finner vinylen i butikken hennes eller hos Big Dipper

Forrige artikkelTim Easton – Exposition
Neste artikkelPremiere: Nick Nace – Fly In A Bottle
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here