For et par år siden spilte Justin Osborne fra SUSTO sin første huskonsert i Bergen, og etter konserten ble noen av oss sittende igjen i stuen og snakke om musikk. Justin pitchet oss ETT navn, og det var Justin Peter Kinkel-Schuster. “DENNE fyren må dere høre på”, var hans påstand. Huskonsertvert Torbjørn stupte inn på pcen, fant et par låter som ble avspilt, og fem minutter seinere var to vinylutgaver av hans solodebut Constant Stranger på vei til Norge.
Tidligere har han spilt i Water Liars, som mest av alt føles som en forlenget arm til Songs:Ohia – og den første soloplaten har veldig mye av dette i seg.
I fjor slapp han den utsøkte Tenkiller under bandnavnet “Marie/Lepanto” som er han og Will Johnson fra Centr-o-matic. En annen Molina-kollaboratør.
Og nå slipper han altså sin andre soloplate, “Take Heart, Take Care”. Og takk for det. For vi snakker en plate spekket med gode låter, sterke tekster og en varm, vintage gitarlyd som jeg vet mine gitar-nerd-venner helt sikkert kan nerde over i månedsvis for å forklare hvordan han får frem varmen og den vintage lyden som høres som om den kringkastes fra en gang i 1963.
THere’s a kind of love
that’ll Bring you to your Kneeshere’s a kind of love
That will not let you breathe
Slik åpner platen, og selv om han sjelden skriver personlige tekster slik vi kjenner fra mange andre låtskrivere, så skriver Kinkel-Schuster rett fra hjertet, og gitarene som flerrer gjennom luften sementerer den intense stemningen, og bringer mye fra Molinas prosjekter med seg. Det er ikke den samme blytunge dysterheten, men selve lydbildene har en del til felles. Neil Young og Crazy Horse er et annen knagg dette uten problem kan henges på.
Han bekymret seg visstnok litt for hvordan han skulle skrive låter til denne platen, for karrieren har kunnet by på mye mørke, men akkurat nå er det lysere tider for vår mann, og da fryktet han at han ikke ville klare å levere. Det var en helt overflødig bekymring.
Lydbildet på åpningslåten “Plenty Wonder” føles mest som å få en stor, varm klem. Det er et stort, vintage gitarlydbilde som danner både grunnfjellet og bæreveggene. Men stemmen til Kinkel-Schuster er i sentrum. Han har gått et grundig innspillingskurs hos Will Johnson, og spiller alle instrumenter, så nær som tangenter, selv.
Han kanaliserer Byrds og Roger McGuinn i “Friend of Mine”, der han funderer over hvordan vennskap etableres i barndommen og hvordan de holdes ved like eller forsvinner.
Et av mine favorittspor er utsøkte “Flies on Shit”. En skitten gitar tar oss inn i en låt som fint kunne dukket på en tidlig Neil Young-plate – og en tekst som utforsker oppvekst og hvordan og hvorfor vi blir som vi blir.
Deilige “Cut Your Teeth” starter akustisk og neddempet, før erstattes av en vegg av elektrisitet som understreker alvoret i teksten hans. Så demper han det ned igjen når vokalen kommer tilbake. Det handler om ensomhet, strevet dag til dag og hvordan man strekker seg etter kjærligheten for å komme seg gjennom livet.
Everyone gets lonely
In some familiar way
Tittelsporet fortsetter i det akustiske landskapet fra “Cut Your Teeth”, men med en mye mer folk-preget stemning. Her er det igjen enorme mengder Jason Molina i vokalen, og Justin foreslår at vi alle vil få det så mye bedre om alle bare er greie mot hverandre.
“Educated Guesses” er en vidunderlig fundering over valgene vi tar, og hvordan menneskene rundt deg bruker like mye tid som deg på å tenke på om du gjorde det rette – eller om du skulle gjort slik eller sånn. Og ikke minst om livet ville vært annerledes hvis de hadde tatt andre valg.
“Ettertanke” tror jeg er et ord som kan beskrive låtene til Kinkel-Schuster på denne platen. Han skriver glitrende om temaer som alle kan kjenne seg igjen i. På “Poor Relations” trekker han tankene fra “Educated Guesses” med videre, og snakker om hvordan livene våre blir formet av valgene til de som kom før oss.
Mørket er veldig nær i “Name What You Are”, som fortsetter å utforske dette med hvem vi er, og hvordan vi ble den vi ble. Kinkel-Schuster har mange spørsmål, og gjør sitt ytterste for å besvare dem for egen del.
En 2 minutter og 10 sekunder lang instrumental vals er et stemningsfullt mellomspill før han trekker godbiten “Held My Own” opp av hatten for å avslutte platen.
Låten oppsummerer på mange måter hele platen, og temaet som har gått som en rød tråd gjennom låtene. Oppvekst, det å finne seg selv i en verden som i aller største grad er formet av andre. Kinkel-Schuster leter, og han finner – i den monumentale avslutningen har han troen på oss, og han har troen på seg selv. At vi finner vår plass og står opp for det vi mener og føler.
Take Heart, Take Care er kanskje en plate som krever litt lytting, men melodisk så er den veldig behagelig på øret, og det er lett å dykke ned i tekstene. Dette er virkelig en godbit som vi anbefaler, sammen med hans tidligere plater.
Du kan kjøpe platen (kun utgitt på vinyl og streaming) hos plateselskapet Big Legal Mess Records.
