Claudia Scott er ute med sin syvende soloplate, og jeg må si jeg synes den er enda bedre enn den Spellemann-nominerte Let The Ribbons Fly fra 2016 og den Spellemann-vinnende Follow The Lines fra 2014. Ja, forrige plate hadde kanskje den ene enormt sterke låta som fanget oppmerksomheten til mange i «A Picture Of My Dad and I», men helheten på Restless Souls er i mine ører sterkere – med jevnere låter av gjennomgående høy kvalitet både på tekst og budskap.

I følge pressekrivet har Claudia valgt å legge lydbildet tetter opp mot livesoundet sitt, og det føler jeg fungerer veldig bra. Det er Claudia Scott som har produsert platen, og selv om hun beholder tråden fra de to foregående, der vi med enkelhet kan plassere det hele i Americanasjangeren, så er det et mer rocka lydbilde på Restless Souls.

Hun bruker sitt faste liveband i studio, og med studioringrever som Jørun Bøgeberg og Olaf Olsen som rytmeseksjon, og Olav Torgeir Kopsland (Seven Doors Hotel, Von, Benedicte Brænden, Sailorine, Roy Lønhøiden osv osv) så vet vi at vi får såvel en god livesound som dønn solid arbeid i studio. Ellers hører vi Kenneth Bjørdal på tangenter, Erland Dahlen på perkusjon, Frode Martinsen på trommer og Lise Voldsdal på fiolin. Det er også tydelig at de frir til våre venner i Skranglefantene, for både Claudia Scott og Frode Martinsen er kreditert på farfisa.

Og det kler låtene. Og tekstene. I tiden med låtskriving til den nye platen så har Claudia mistet både sin far og mor, samt nære familemedlemmer og gode venner. Og dette har preget både forberedelsene og ikke minst tekstene.

Det er en reflekterende Claudia Scott som deler tankene sine med oss på denne platen.
Det rått fengende tittelsporet som åpner platen oppsummerer det hele ganske så treffende:

I think of all the times we pushed on through
Not knowing where we’d end
And I think of all the people we once knew
What ever happened  to them

Deretter tar hun turen innom lykkelig kjærlighet i den nydelige «Long Ago», før hun funderer over selve kjærligheten, følelsen og forholdet mellom ensomhet og kjærlighet i «When Love’s On Our Side».

We’re so much better
When we touch the soul of another
It doesn’t take a lifetime to discover

Som nevnt så var låten «A Picture of My Dad and I» min favoritt fra forrige plate, og et absolutt høydepunkt tekstmessig. På Restless Souls får moren en intenst vakker hyllest i låten «Ophelia». En tekst der hun bare åpner opp og slipper oss inn i de innerste tanker, følelser og barndomsminner. Det er like sterkt som det er vakkert. Bandet låter kuler og krutt, og det er rett og slett steintøft å gi en så sterk tekst et slikt rocka lydbilde, men med den familiehistorien så full av musikk så er det det eneste riktige å hylle familien med en låt som låter som glede og takknemlighet for det som har vært.

Ophelia, you gave me life
Mother, sister, daughter and wife
Ophelia I owe it all to you
I couldn’t wish for a better start
Than what you gave me

Mortalitet og et forsøk på å definere den følelsen hos den som blir igjen etter et langt liv sammen får liv gjennom låten «The Ferryman», og i den Stones-inspirerte «On and On» handler det om å nyte livet.

Mer utforskende tanker rundt det å holde et forhold i live får vi gjennom «This Old House», der huset i låten naturligvis er en metafor for et forhold som kan ramle sammen om det ikke vedlikeholdes.

If we let this old house crumble
It will be no more
We can’t go back, pick up the pieces
Once we close that door
We are playing an irreversible game
We can make an effort now
Or have ourselves to blame

Prosessen trekkes videre i «Could You Love Me Again» og «Communication Breakdown», som ser på brudd og tapt kjærlighet fra to forskjellige vinkler.

Avslutningen låter som om den kunne vært hentet rett fra en Funhouse-plate – «Soul of a Man» er referansepunktet mitt – den og danner effektivt en bro til åpningen med «Restless Souls». Claudia Scott forteller at alt blir bra til slutt, i «I’ll Be Fine». Der sier hun :

Only from a distance
We can see  our past
I’ve been on a journey
And I’m finally home at last

Og når låten, og platen, avsluttes med dette verset, så er det en meget verdig avslutning på en av Claudia Scotts aller beste plater, og det sier ikke lite med den katalogen hun kan by på. Jeg spår ny Spellemann-nominasjon, noe annet ville være temmelig skandaløst!

It’s been so long
Since I felt this good
So long I never thought I could
Light came this morning
Like vision to the blind
Now I know where I’m going

Platen får du hos Big Dipper. Og Claudia er ute på turné i disse dager, du finner turnélister på Facebooksiden hennes.

Forrige artikkelFredagsvideo: Leslie Stevens – Teen Bride
Neste artikkelTom Petty, two years gone – never forgotten.
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here