04:00 ringte telefonen, “No e vi her altså!” sier Harald morgenfriskt. Ti minutter før avtalt henting, effektiviteten er på topp i reisegruppen – allerede før avmarsj. Vi plukker opp Petter på veien, på Flesland venter Helge – og etterhvert kommer først Arnulf og så Torbjørn tuslende.
To sekunder med hjertet i halsen i innsjekking når damen i skranken sier “Du har jo ikke ESTA?”, ble kjapt fjernet siden gutten har tingene på stell OG med seg kopi av den godkjente ESTA-søknaden. “Systemfeil” blir diagnosen, og så er man klar for første etappen. Vi humper oss til Amsterdam, spiser en temmelig kjedelig frokost – og finner oss så en liten flytende frokost for å slå i hjel litt tid.
Snart er det klart for Deltas flyvning videre til Sambandsstatene, og vi finner plassene i krøttervogna. Litt bedre beinplass enn man er vant til, et akseptabelt utvalg filmer stolryggen foran, og en liten tre timers dupp. Og vips så er man i Detroit.
Av alle steder jeg har landet her borte, så må jeg nesten få anbefale Detroit på rein effektivitet. Passkontroll og bagasjeomplassering unnagjort på knappe kvarteret, og så har man god tid til en biffmiddag på Longhorn. Vi er tross alt i USA. Kjøttets hovedstad. Her er det ikke saus i mils omkrets, og brokkolien er eneste grønnsak. Naturligvis dynket i enorme mengder smør.
En ny liten flydupp, og vips var man i Music City. Til forskjell fra tilnærmet alltid, så lander vi i Nashville tidlig på kvelden, og det er faktisk andre mennesker der. Byens absolutt kjipeste gig er i ferd med å skifte mannskap. Trubadur i ankomstområdet er vel den tyngste jobben man kan påta seg som musiker, og ikke noe jeg ville unnet min verste fiende.
Vi fliser avgårde til huset vi leier i East Nashville, lemper bagasjen inn og dundrer avgårde til The Basement for å se Justin Peter Kinkel-Schuster. Lokale kjentfolk har foreslått å kjøpe billetter på forhånd, så vi tropper opp mannsterke. Nest eldst i flokken har ikke med id med bilde – og får til resten av gjengens store forlystelse svære, svarte kryss på hver hånd for å vise at han ikke får kjøpe (eller drikke) øl inne på The Basement. “State Law” sier at alle skal vise identifikasjon, og det er man ekstremt streng på her borte. utesteder, spisesteder, bensinstasjoner – overalt der man får kjøpe alkohol – der skal det identifiseres.
Billetter på forhånd var dog unødvendig. Gruppen fra Norge trekker antallet opp til 18 stk i lokalet. Det er beinhard konkurranse om oppmerksomheten i denne byen, og i kveld har nok Pete og gjengen tapt. De forteller at det er andre kveld på turnéen som etterhvert vil ta dem rundt på ca 40 konserter på øst- og vestsiden av USA. Først ut er – egentlig samme band, bare med forskjellig bassist. Først ute på vokalplass er Spencer Thomas, med Justin Peter Kinkel-Schuster på bass. Det merkes dessverre at det bare er 2. konsert, det er mye smårusk i maskineriet – og seks helt usaklig trøtte nordmenn sliter ærlig talt med fokus og å holde seg våken. Thomas har kanskje en litt dårlig vokaldag, men han skriver gode låter. Tekstene er ok, og melodiene er virkelig bra.
Bandet tar en pause, og vokalist og bassist bytter plass. Det henger plutselig mer sammen når Justin Peter Kinkel-Schuster skal presentere låtene fra sin nye, fantastiske plate Take Heart, Take Care. Disse låtene har de øvd litt mer på, og Pete er en tydelig bandleder som coacher bandet gjennom breaks og bygger dynamikk i lydbildet på rein innsats. Med noen flere uker på veien så tightes dette til, og det blir en stødig enhet.
Låtene til Kinkel-Schuster er helt monumentale. Han spiller så langt jeg kan høre alle låtene fra den nye platen, og når han lener seg tilbake og lukker øynene så er han en historieforteller av rang. Og for en vokalist! Det høres at han har lært sin Molina, og det lover godt for fredagens avtalte Dust of Daylight Session.
Siste låt er en skikkelig spacetrip, og etter 27 timer på beina så holder hodet mitt på å flyte over i en annen dimensjon når konserten slutter. Jeg lander forsiktig i betonggulvet på The Basement, og vi hilser kjapt på artisten og bekrefter morgendagens avtale før vi tar turen ut i den varme Nashvillenatten for å sove.
5 timer får holde. Klokka er 6, og roommate Arnulf er også våken. Vi stikker etterhvert ut for å skaffe litt frokost, og ender opp på det eneste stedet som er åpent – Mitchells – over gaten for nå utraderte Fond Object. Vårt favorittsted i hele Nashville er jevnet med jorden, og er en svær, grønn plass med nettinggjerde rundt. Et trist syn, vi snur ryggen til og kjøper mat istedenfor.
Litt etter klokken ti kommer Crystal Rhoten med Torbjørns oppsamlede plater siden i fjor, og deler rundthåndet ut klemmer til alle. Litt før 11 kommer bandbussen til Justin Peter Kinkel-Schuster inn i oppkjørselen. Tvers over gaten er to fyrer i full gang med å klippe plener, og lager et allstyrendes leven – så vi må flytte vår tradisjonelle porch-shoot innendørs.
Justin Peter Kinkel-Schuster er vennligheten selv, og en særdeles hyggelig og oppegående mann. Video/audioteamet surrer litt i starten, og stresses av lyden utenfra. Men take tre er et take for historiebøkene, og vi får to låter fra den nye platen, og en helt ny – uutgitt låt som blåser sokkene av oss alle sammen.
Vi snakker om platen Tenkiller, som han laget under navnet Marie/Lepanto sammen med Will Johnson fra Centr-o-matic. Pete forteller om hvordan samarbeidet kom i stand, etter at bandet hans – Water Liars, varmet opp for Centr-o-matic på deres siste turné.
Pete foreslo en felles hukonsert-turné, og Will Johnson var med. Han visste også at han kunne lokkes til samarbeid, etter å ha hørt Johnson/Molina plata, og siden han var stor Molina-fan så fant han ut at han måtte jo bare spørre… og Johnson sa ja.
Dermed kom Marie/Lepanto prosjektet i mål, der låtene er 50/50 fordelt mellom de to. De tenker nå på en ny plate, og har planer om å skrive låtene sammen. Vi diskuterer også bakgrunnen til Kinkel-Schuster. Begge foreldrene hans er vokst opp i Minnesota. Faren av tysk avstamming, og for morens del så ryktes det norske aner. Han lover å finne ut av det når vi inviterer ham til Norge.
Etter at gjestene har dratt, så får vi unnagjort en del nødvendig shopping (flere minnekort, anyone?), før turen går hjem til en tidlig kveld på huset. Når dette skrives er det grytidlig lørdag morgen, og vi planlegger å sjekke ut nye Grimey’s og få sett en konsert eller to.
Dessuten kommer Nick Nace på besøk om et par timer for å spille litt for oss…
