Lørdag. Årets siste ordinære festivaldag. Det er tungt å komme seg på beina til Kasey Anderson ankommer, men han er meldt kvart på ti, så det er bare å komme seg på beina og vekke troppene. Vi kan ikke ha udusjede herrer løpende rundt i gangene når vi har gjester. Særlig ikke når det skal komme storfint damebesøk… for lørdag skal vi også få besøk av Leslie Stevens.
Kasey sender melding kvart på ti og sier at han bare skal plukke opp en gitar, så er han der. Og han har med seg et kobbel med mennesker som jobber for pr-byrået og bookingselskapet hans. De har bred og omfattende kunnskap om norske band, og kjører full quiz på hvilke band som hører hjemme i hvilken by.
Dette er av en eller annen grunn veldig viktig for amerikanere. Hvis vi sier “vi hørte det og det bandet”, så er spørsmålet ALLTID “hvilken by kommer de fra?”. Og det er like viktig for dem hvilken by norske band kommer fra. Vi gjør det enkelt. Spør de om et band vi liker, så kommer de fra Bergen. Spør de om noen vi er mer likegyldige til, så kommer de fra Oslo.
Kasey viser seg å være en meget høflig og hyggelig fyr, og sjarmerer hele kåken i senk. Jeg gjør noe så sjelden som å ønske meg en låt, naturligvis fra platen Nowhere Nights som er en av hovedårsakene til at bloggen ble startet i sin tid.
Vi får fire låter på teip, Kasey signerer bunkevis av plater, og jeg later som jeg ikke ser frustrasjonen i øynene til vinylgutta i huset når de oppdater at “noen” har med seg vinylcovre hjemmefra til signering. De platene er nemlig ikke akkurat enkle å oppdrive…
Kasey og hans gjeng forlater åstedet, og vi rydder litt mens vi venter på at Leslie skal dukke opp. Vi prøvde å få til en session i fjor, men den glapp. Og i år fikk vi denne bekreftet bare to dager tidligere. Så stemningen er høy helt til tidspunktet for oppmøte kommer og passeres med god margin. En mail ut til manageren besvares med noen ullene greier om trøbbel med AirBnB-en kvelden før, og vi skjønner at Leslie glapp i år også.
Men det nytter ikke å gråte over spilt Leslie, så vi pakker sammen for å dra avgårde til et av festivalens årlige høydepunkter; Cafe Roosters store festforestilling på Basement East.
Ladies Gun Club står klare på scenen når vi ankommer, vi treffer venner og kjente, det utveksles klemmer og gaver og hilsener – og så trøkker de til. Med Brian Wright på gitar, så er Sally Jaye og Sarah så til de grader i fokus denne formiddagen. De spiller en bunke nye låter fra den kommende platen, og det er ganske lett å skjønne hvor de vil. Det er et svinerocka band med beina trygt plantet i punken som står foran oss, og de nye låtene er enkelt og greit meget sterke.
De to siste årene har jeg sett Jon Latham i forskjellige tapninger minst fem ganger hver festival. I år gikk jeg glipp av festkvelden på Dee’s på grunn av en ubelelilig (viser det seg seinere) lungebetetennelse, så det har kun blitt gjesteopptredner jeg har fått med meg.
Heldigvis har jeg inside info om hvem som skal være med, så jeg VET at dette er en konsert vi ikke kan gå glipp av.
Andrew Leahey er nesten like travel som Brian Wright denne festivalen, men har naturligvis funnet tid til å innta sin plass som gitarist i Lifers. Og verden er atter i balanse. Jon måker til som vi vet han kan, lyden sitter – og han forteller at i dag blir det fokus på låtene, for de har begrenset med tid og ikke tid til å skravle.
Vi får et kremsett med alle de sterkeste låtene hans. Og så roper han inn Darrin Bradbury til ellevil jubel, som han jo har skrevet låten “Lifers” om, og sammen har de laget låten “Kimberly Met Billy” sammen med. Darrin synger to vers på sistnevnte, og tusler deretter ut igjen.
På slutten av settet kommer dagens overraskelse fra Jon, selv om han røpet det til oss før festivalen så har det ikke spredd seg, så det går et brøl gjennom publikum når selveste Eric “Roscoe” Ambel finner plass på scenen. Han henger på seg en gitar og så trøkker han til så murpussen hagler. “The guy you call when you need it to be extra fucking loud”, som Jon introduserer ham som etterpå.
Dagens andre overraskelse kommer mellom settet til Jon Latham og The Minks. Erica Blinn finner plass på scenen, og klin aleine står hun der med en elektrisk gitar og rett og slett rocker bula. Det er litt spredt skepsis når hun starter. Vi norske vet jo at hun er booket til session hos oss søndag morgen, og gleder oss til å høre hva hun skal presentere.
Men det er noe med dette “en person og elgitar” som ofte blir feil. Det er ikke tilfelle med Erica Blinn. Publikum er litt avventende, men allerede i andre låt så har hun kontroll. Rett og slett fordi hun er så steikandes tøff OG rocker så intenst. Når hun avslutter med låten “You’re Wrong”, så har vi en ny favorittlåt. Og gleder oss enda mer til dagen etter.
Cafe Roosters nye signering, The Minks, kliner til fra første sekund. Et saftig rockeband med beina godt plantet i punken og med gode tekster som du faktisk kan høre. Temmelig uhørt. Men veldig veldig bra! Vi rekker ikke hele settet, og forlater Basement East. For hos Baby Robot er det andre ting som lokker.
Der venter nemlig Malin Pettersen i solsteika. Dessuten skal vi få treffe igjen Karen & The Sorrows, OG vi skal få høre Becky Warren. Og en haug andre godbiter. Dessuten har Rich Ruth lovet å stikke innom for å henge litt.
De har leid et hus ute i en finere forstad i Nashville, som bærer preg av å ha vært en gammel kirke. Hovedrommet innendørs er overveldende fint, og perfekt for musikk. Dagens store overraskelse er Kate Vargas, og jeg må innrømme at jeg angrer på at jeg ikke inviterte henne til en session da vi hadde muligheten før festivalen. Årets store feilvurdering.
Ute viser Malin Pettersen hvorfor hun er her, og med sitt lokale band forsterket med Mari Kreken fra Darling West så trekker de plattingen ute full med folk som vil høre litt norsk country. Malin skuffer ikke, og høster mange godord rundtomkring. Folk rundt oss nekter å tro at hun er norsk, siden hun ikke har så dårlig uttale som de er vant til fra oss norske. Det er vel ingen hemmelighet at hoder måtte rulle etter de kommentarene. Men veldig gøy å se at de norske blir satt pris på. Filmteamet hennes er i full gang i varmen, og ser ut til å kose seg til tross for temeraturen.
Neste kvinne ut er Becky Warren. Hun har slitt med å få tak i folk til bandet sitt, da alle er booket på andre jobber denne uka. Det er millimetre unna å havne en norsk bassist i bandet, men en viss fotograf får kalde føtter. Becky stiller med sin faste trommis, og seg selv på gitar og vokal. De gjør det punk, er beskjeden. Og det som kunne blitt veldig snodig blir veldig veldig tøft.
Det funker rett og slett overraskende bra, og Becky har det tydelig gøy der hun klinker til og spiller de beste låtene fra de to siste platene sine. Etterpå er hovedtema den nye insta-kontoen hun har laget til hunden sin, “will herschel eat it“. Og ikke for å spoile noe, men svaret er stort sett ja.
Craig gir klar beskjed om at vi ikke under noen omstendigheter kan gå glipp av Great Peacock, og når de entrer steinhellene og forteller at de bare skal spille nye låter fra den kommende platen – så er det ikke vanskelig å skjønne at vi har en eksklusiv godbit i vente.
Bandet rocker sokkene av alle i publikum, og at de orker i 45 varmegrader er ufattelig. Men så uendelig tøft. Det er et sett det er umulig å dra fra, og vi sluker det med hud og hår.
Tiden begynner, som alltid under Americanafest, å bli knapp. Vi fliser avgårde til andre enden av byen, for å se Leslie på legendariske Exit/In. Før konserten rekker vi en middag på en perfekt liten diner i gaten. Den har ligget der siden 1939, og står som alt annet i Nashville i fare for å bli revet og erstattet med leilighetsbygg. Innvendig er det som å gå inn i en tidsmaskin, og havne i dineren fra Back To The Future, en gang på 50-tallet. Maten er i tillegg aldeles nydelig, og betjeningen helt over seg over at vi er fra Norge (og at “noen” samler på tegneserier, slik at hun får nerde i en halvtime).
Vi anstiger rockeklubben etter en diskusjon med dørvakten. Han er ikke enig i at våre bankkort (med bilde og personnummer) er gyldig legitimasjon, så førkortene må frem. Vrangpåsså, heter det på Gudbrandsdøl.
Leslie Stevens gjør seg klar, og på flanken så er det jaggu meg Eric Heywood som moterer pedal steelen sin! Jada, du hørte ham på Trace, Straightaways, og Wide Swing Tremolo. Og med Alejandro, Madrugada, Tift Merrit, Jayhawks, Shooter Jennings, Bob Dylan, Pretenders og stort sett resten av Son Volt platene. Og det er en grunn for det!
Mesteparten av settet er hentet fra den utsøkte nye platen Sinner, og når “Depression Descent” spilles er det som om veggene ekspanderer og vi befinner oss sammen med alle i verden. Leslie har vokst enormt som artist siden vi så henne i Nashville i fjor, og de nye låtene er minst like gode live som på plate. Kombinert med sjarmen hennes så er dette en perfekt konsert i et perfekt lokale.
Som samtidig viser en av bakdelene ved at festivalen nå har vokst seg alt for stor. For selv på en lørdag, da alle de lokale er ute på konsert – så det mildt sagt glissent i det store lokalet. Selv når de lokale heltene i Roger Clyne & The Pacemakers inntar scenen seinere på kvelden, så er det knapt folk i lokalet. Det er for mye å velge mellom, og det går ut over de mer ukjente navnene. Her har Americanafest en stor utfordring, og det vil raskt bli et problem om de opplever mengdevis med knapt tredjedels fulle lokaler og tre-fire overfylte.
Lørdag er absolutt dagen da vi burde flist rundt og sett band over hele byen, men utmattelsen er overveldende – og tradisjonen vår med å avslutte festivalen sammen med Craig, på ett sted, og bare høre de som dukker opp – er for god til å brytes.
Apropos Craig. Mens vi venter på Leslie, så kommer han dragende med sin gode venn John Calvin Abney. Jada, du har hørt ham på alle platene til John Moreland. Og sett ham på turné med Moreland i Norge. Vi mimrer litt om en viss konsert på Bergenfest, de var helt lamslått over å spille Håkonshallen, og kunne ikke tro hvor stilig det var. Abney er like hyggelig som dagen er lang, og vi har flaks – siden han skal være gjest med Carter Sampson.
Leslie kommer dinglende fra bak scenen, og er én stor unnskyldning for at hun måtte avlyse dagens session. Vi får forklaringen, og det er mildt sagt en sørgelig AirBnB-historie vi får gjenfortalt. Hun får full tilgivelse for uteblivelsen, og vi blir enige om at vi får det til ved neste korsvei.
Carter Sampson inntar scenen, og med John Calvin Abney på gitar er det en feststund av en konsert vi får oppleve. Skikkelig deilig kvalitetscountry, med gode tekster og sjarm. Et godt band, og rett og slett en deilig musikalsk stund.
Deretter er det Roger Clyne & The Pacemakers som skal rocke kåken. Andrew Leahey har tatt turen for å høre dem, og han ser overraskende lite sliten ut til å ha spilt en bøtte med konserter den siste uken. De er tighte, sprudlende og leverer rock. Men ikke helt min greie. Craig og Andrew er helt i hundre, det samme er publikum. Det er ikke så mange av dem, men de er engasjert så det holder.
Lørdagens tradisjon er egentlig å se alle kveldens konserter på ett sted, og det hadde vært veldig enkelt å bli værende for å se Drivin’n Cryin’. Men samtidig har den gjengen som har blitt som en familie for oss en konsert på Basement. Og vi har ikke rukket å se Brian Wright & The Sneakups gjøre en full konsert enda i år. Så da går turen ut til bilen, og vips så er vi på Basement.
Nok et nabolag i endring, og det brenner vel et blått lys også for den legendariske klubben som har huset alt og alle.
På scenen gjør gjengen seg klar, det blir klart at jeg NOK en gang har misset Eliot Bronson (som er publikummer i år) med knappe fem minutter, men vi har en avtale om å henge i morgen – så det går greit.
Det er et slitent band som går på scenen. Men de er slitne på en god måte, og så veldig klar for å avslutte festivalen med glans. Sally Jaye og Kirsten Englenz på kor, Jon Latham på kor og gitar, og Brian Wright front og senter. Og du store allstyrendes som det rocker foran et litt for glissent publikum. En overentusiastisk tilhører som forsøker å danse seg inn på scenen, for deretter å begynne å rope og SVARE Brian når han fremfører den utrolig sterke “Heavy Metal Shit Kids”, får takk og pris passet behørig påskrevet når Brian rett og slett blir forbannet og inviterer henne opp på scenen for å si det hun trenger foran alle sammen.
En absurd meningsutveksling som avsluttes med ordene “Ham Sandwich” følger, og vi hører ikke mer til henne. Men bandet får ny energi, og avslutter med bravour. Vi er dessuten i Nashville, der det ikke er en brøkdel så vanskelig å dra folk med på allsang som i Norge, så felleskapet føles ekstra sterk når våre kjære venner spiller de siste tonene på vår siste dag av årets Americanafest.
Etterpå er det klemming og ønsker om god tur hjem til alle og fra alle, og vi lover å møtes igjen neste år. Ved bilen tar vi farvel med Craig, som kjører hjemover etter konserten. Han har deretter en lang tur hjem til St. Louis, der han skal se Leslie søndag kveld. Nashville-natten er varm, men den brutale luftfuktigheten har sluppet litt taket denne kvelden, og det er mulig å puste. Det er tegn til høst, og når vi kommer hjem til huset har enda fler av bladene på trærne fylt opp steinhellene foran huset.
Vi stuper rett i seng, for i morgen er det siste innspillingsdag, og vi får MYE besøk…