Vår kjære venn Aaron Lee Tasjan slipper sin gjenfødte plate Karma For Cheap: Reincarnated, og den har blitt akkurat den platen jeg hadde håpet på. En plate der Aaron virkelig viser frem låtskriveren Aaron Lee Tasjan.
Jeg skal innrømme at jeg elsket Silver Tears, men jeg fikk aldri taket på Karma For Cheap. Det var tydelig at han ville veldig mye, men lydbildet kom ofte i i veien for låten. Aaron hadde sin visjon for prosjektet, og jeg antar han laget den platen han ønsket – men meg klarte den ikke å fange.
Når han nå har gått tilbake til røttene, og gitt disse låtene den utformingen de stort sett hadde når han skrev dem, så har de ikke bare funnet en helt ny form – men de fremstår som helt nye låter.
Vi kjenner dem jo alle (nesten) fra før, men Aarons stemme får så mye mer rom i dette lydbildet, og han bruker den som stemingsskaper i mye større grad enn på «originalen».
Coveret er veldig Rolling Stonesk, og den akustiske tapningen i låtene gir Aaron mye mer rom for å vise frem styrken som ligger i tekstene og låtene hans. «Songbirds» for eksempel, som på den elektriske utgaven er en litt sint og gretten sak, har blitt en vidunderlig perle av en folkevise – og åpner platen, mens den avsluttet den elektriske.
«Strange Shadows» i elektrisk tapning er en skitten ørkenballade der gitarene lukter kaktus og spaghettiwestern – mens den akustiske med sin deilige lille xylofon er enda mer tidlig Roy Orbison enn han noen gang har vært.
«If Not Now When» var et suggerende 60-talls epos, men i akustisk tapning er det en skitten og bestemt marsj. «Heart Slows Down» har gått fra å være en en reverb-tung vokal med crazy syregitarer. En livekiller uten like, og er en av låtene som har behold mye av de samme kvalitetene i akustisk versjon. Men til forskjell fra de fleste andre låtene her, så har denne blitt mindre interessant av den nye versjonen.
Stadionrockeren «End Of The Day» fra den elektriske utgaven er en av originalens aller beste og mest interessante spor – i akustisk versjon er den en nedpå, introvert låt med et usaklig godt vokalspor!
«My Whole Life Is Over (All Over Again)» er etter min mening platens sterkeste, og en av de to som ikke var med på originalen. Her er det Aaron og pianoet som er stjernene, og det er så til de grader vakkert og intenst.
Men hvordan løser man den livsbejaende, elleville «Set You Free» fra den elektriske platen? Man tar den helt ned med vokal, en bøttetromme panorert til venstre og en akustisk gitar til høyre – og en svevende vokal som bare svever og svever gjennom låten. Det er rett og slett elegant gjort, og funker så til de grader.
«Crawling At Your Feet» var en seig bluesrocker, og har mange av de samme kvalitetene akustisk – men er mer foot-stomper. Aaron synger herlig tostemt med seg selv, og det låter enkelt sagt utrolig kult.
Den andre låten som ikke finnes på originalen er enda en nydelig pianolåt, «The Truth Is So Hard To Belive» er Aaron, tangentene og en sårbarhet som er intenst tilstede. Da vi gjorde opptak til hans første Dust of Daylight Session i Nashville så var hovedårsaken til at han sa ja muligheten til å få gjøre låtene på pianoet som stod i kåken vi leide. Og det er tydelig at han har tatt med seg den inspirasjonen videre når han har laget disse låtene.
Den saftige rockeren «The Rest is Yet To Come» ble en av de store låtene fra den elektriske utgavene, og som også har funket overmåte godt live. Den veldig Beatleske og stort produserte låten har blitt en show-tune med piano og klapping. En temmelig heftig endring, og virkelig et sted hvor Aaron får vist hvor gode disse låtene er når alle lagene er strippet vekk.
