Tim Eastons album Exposition fikk en ufortjent trang fødsel, og førte til store omveltninger for Tim selv – rett og slett fordi han er et medmenneske med integritet som langt overgår mange av sine kolleger.

For å gjøre en lang og trist historie kortest mulig, så gikk PledgeMusic konkurs i samme øyeblikk som Tim sendte over masteropptakene til trykking. Alle pengene som var samlet inn forsvant dermed i Det Store Sluket av inkompetanse og skurkestreker hos Pledge.

I motsetning til sine kolleger, som umiddelbart trakk ut pluggen, så gjennomførte Tim trykkingen med penger fra sin egen sparekonto. Deretter sendte han ut platene til alle som hadde støttet ham på PledgeMusic. Uten at han noen gang fikk pengene for det.

Vi snakker bare portokostnader på over 15.000 kr, om vi gir et veldig moderat anslag. For ikke å tenke på hva selve platepressingen har kostet. Hele prosessen har kostet Tim strengt tatt alt han eide av sparepenger, og han måtte flytte fra huset sitt i Nashville – til en leid kjeller et stykke utenfor byen. Men Tim ønsker bare at musikken hans skal nå ut, og har kalt det hele «en liten hump i veien».

Personlig disclaimer; jeg var en av de som puttet penger i prosjektet via Pledge, men jeg aksepterte ikke at Tim skulle GI meg musikken sin av egen lomme, så jeg kjøpte den en gang til. Det føles ikke rettferdig at en hardtarbeidende musiker skal gå konkurs fordi han stolte på et firma som lovet å samle inn penger til kunsten hans. Mange valgte å gjøre som meg, mange valgte å ta imot platen. Tim stilte ingen krav, men håpet alle ville prøve å få pengene sine tilbake fra Pledge via kredittkortselskaper osv – og heller kjøpe platen direkte fra ham.

Jeg vil på det sterkeste anbefale å bruke et par kroner på vinylutgaven av Exposition. Og det på det helt enkle grunnlaget at platen enkelt sagt er et imponerende stykke musikk.

Platen er innspilt som en form for «field recording», der Tim har satt opp opptaksutstyret sitt i Okfuskee County Historical Society i Okemah – som alle med litt musikkhistorie vet er hvor Woody Guthrie ble født. Legendariske Gunter Hotel i San Antonio er lokasjon nummer to, det er et av stedene hvor Robert Johnson ble udødliggjort på plate, og så spilte han inn i Shack-Up Inn i Clarksdale – hvor Muddy Waters ble født.

Det er med andre musikkhistorisk signifikante lokasjoner som er utgangspunktet, og Tim har kombinert all sin erfaring med historien i alle disse stedene – og laget en plate som vil bli stående som et av hans aller aller beste produksjoner.

Åpningslåten «Peace of Mind» er for meg en av årets beste låter. Den varme lyden låter altså så overjordisk godt på vinyl, og teksten er så dønn ærlig og speiler bare hele den fantastiske fyren som er Tim Easton. Det er ingen hemmelighet at Tim er politisk engasjert, og i dagens USA så er han en viktig stemme og så nærme vi kommer en protestsanger – som egentlig bare kommenterer tingenes tilstand.

Når han synger «In these times / we don’t have to walk the same lines / except when looking each other / in the eye» prøver han å få oss til å tenke litt på hvordan vi alle faktisk kan prøve å tenke selv, men samtidig ta valg som gjør at vi er i stand til å stå for det vi gjør.

Han synger videre – og disse linjene er kanskje favorittlinjene mine fra hele platen, og noe av det mest kraftfulle Tim har skrevet noen sinne:

Nobody wants to wake up angry
Nobody wants to go to bed insane.
NObody really wants you to suffer,
Nobody wants anybody to be in pain
FOr whatever you truly want for another
YOu may have yourself some day

Og så den gitarplukkingen. Tim er en gudsbenåndet gitarist, og jeg har stått på flere konserter i Nashville og sett gitarister som regnes blant de aller beste i bransjen stå med hakeslepp når Tim spiller en solo… der borte har han en enorm stjerne som menneske, artist, låtskriver og ikke minst gitarist. Og når han lar fingrene løpe fritt over Paco, samtidig som han synger trestemt med seg selv på «Peace of Mind» så har jeg gåsehud over absolutt hele kroppen.

Datteren teller ham inn i «Scratch The Sky», som er en herlig beskrivelse om en temmelig heftig utflukt for å se en konsert i Cleveland. «Oh my oh my, did you ever get so high / you derailed the trains you thought that you were riding». Enkelt og greit en vannvittig trip, særdeles godt beskrevet. Og så låter det så fantastisk bra. Denne platen er så vidunderlig godt produsert, og har en så varm og fyldig lyd at det er en fryd.

«Exploding Buildings» låter, som «Scratch The Sky» veldig tidlig 60-talls britisk. Han synger tostemt med seg selv, og det er noe tidlig Fairport Convention over stemningen som virkelig tiltaler meg. På forrige plate, den vidunderlige «Paco & The Melodic Polaroids», så var det kun Tim og gitaren Paco. Her er det samme utgangspunkt, men han overdubber stemmen og av og til litt enkel perk, eller et ekstra gitarspor eller litt piano. Det er rett og slett perfekt i all sin utsøkte enkelhet. Innholdsmessig så er «Exploding Buildings» en kommentar til 9/11, og en sterk sådan.

For de som kjenner Tim er det ingen hemmelighet at han ble skilt for en tid tilbake, ei heller årsaken til at det skjedde. Men når han synger om det i «New Years Day», så er det så hjerteskjærende trist – og samtidig så overjordisk vakkert at du må ha et hjerte av uknuselig stein for å ikke bli beveget. Bare det å ha kreftene til å skrive låten, langt mindre å dele den med alle oss andre står det enormt med respekt av, og jeg bøyer meg i støvet mens jeg tørker en tåre. Og det enorme hjertet til Tim Easton viser seg i slutten av låten, etter at vi har fått historien om bruddet…

I want us to be happy
It’s all I can do
If you love someone
YOu want them happy too

Tim viser nok en gang frem gitarfingrene på «Sail Away», som er en hyllest til de andre reisende han møter på sin vei rundt i verden. Han får også skrevet inn sine kjære fisketurer, og ikke minst Alaska.

«If You Want Something Done Right» oppsummerer på skremmende vis situasjonen som oppstod med Pledge Music. Før det i det hele tatt skjedde. Utgangspunktet er naturligvis livet hans der han har vært uavhengig musiker stort sett hele livet. Men den får veldig dobbel bunn og ny mening når vi tenker på det siste året og hva mannen har gjennomgått med rak rygg.

En samfunnskommentar når platen nærmer seg slutt. Og han forsøker å fortelle hvor viktig det er å faktisk stemme. «Don’t Spectate; Participate». Denne fungerer like godt her hjemme som den gjør i USA. Hvis du ikke stemmer, så holder du tynt kjeft de neste fire årene om alt som har med samfunnet å gjøre. Sitt i ro inne, og være stille.

I et land der samfunnsforskjellene er SÅ store, og endringene så til de grader påvirker enkeltmennesker – så er det ufattelig at 50% av befolkningen sier «dette angår ikke meg», og unnlater å stemme. For det er jo virkelig disse som ikke stemmer det som oftest angår mest. Og i Norge, hvor vi har det så godt at et spørsmål om mer eller mindre bompenger har blitt viktigere enn om folk har mat på bordet så er det minst like viktig å faktisk gå ut og si sin mening i stemmelokalet.

«You and your Troublesome Friends» kan leses på mange måter. Jeg velger min, så kan du lytte og velge din…

Tim avslutter Exposition med «Broken Brain», som er en selvbiografisk låt der han forteller om sin egen bakgrunn, historie og namedropper Todd Snider.

Exposition vil bli stående igjen som ett av årets aller beste album, og er en bitende samfunnskommentar til dagens USA. DU kan kjøpe den digitalt på Tims Bandcamp, eller du kan også få kjøpt den på vinyl direkte av Tim selv. Han sender ut plater når han er hjemme i Nashville mellom turnéer, så det tar av og til litt tid – men Tim er ærligheten selv, så du får garantert platen!

Digitalt på Bandcamp. På Vinyl fra Tim via epostskjemaet på nettsiden hans. Han har visstnok noen eksemplarer igjen av Paco, som kun finnes på vinyl og digital download via Tims Bandcamp… Om du velger å gå digitalt, så anbefaler jeg på det sterkste å velge FLAC-filene fra Bandcamp, for de komprimerte filene på Spotify og desslike yter virkelig ikke denne platen rettferdighet.

Forrige artikkelUp On The Ranch 2019 – lørdag
Neste artikkelLeslie Stevens – Sinner
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here