Våre venner i GISKE, som slapp den utsøkte Carousel Magic Spell i 2015, og en av de fineste liveplatene noen sinne utgitt her hjemme – The Wind That Shakes The Barn året etter, er klare med en ny single. 

Hearts are beating
Engines running
The wheel is turning
The fairground comes alive

GISKE består av Alex Rinde, Ronnie MAG Larsen og Rune Berg – som i sin tid utgjorde 3/5 av The Margarets. Det er fortsatt umulig å sette et skille mellom fortid og nåtid, til det er alt for mye av The Margarets fortsatt tilstede i GISKE. Spesielt siden Alex og Rune skrev veldig mye av musikken i The Margarets. Debutplaten Carousel Magic Spell er nok det mest helstøpte produktet som har kommet fra Margarets-universet, både med tanke på låter, tekster  og produksjon. 

Etter at platen ble sluppet så var alle litt i tvil om de kom til å lage mer musikk. Litt på grunn av andre forpliktelser hos alle, litt på grunn av Alex’ sykdom og litt på grunn av avstand. 

Heldigvis så sitter denne musikken i ryggraden til de involverte, og Runes besøk hos Alex endte som de måtte – som ny musikk.

She puts on her makeup
Hearts are burning
A faded memory
Coming back into view

Fredag slipper de den nye singelen «Fairground Song», som har blitt det perfekte bindeledd mellom fortid og nåtid. For det første fortsetter låten temaet fra Carousel Magic Spell både i tittel og innhold – og på samme tid er denne låten fetteren til The Margarets She Caught The Last Bus Home. Jeg har forsøkt å beskrive «Fairground Song» som en låt som har det mørke fra «Last Bus», men samtidig inneholder nok lys til at den ikke blir dyster. Refrenget føles som om refrengene på «Last Bus» og videohiten «Surf Alone» giftet seg og fikk et skikkelig kult barn. Samtidig har låten en deilig surfgitar og et gitarhook som er like vanedannende som crack (eller hva som nå er på topplisten av vanedannende substanser i våre moderne dager).

And you send me spinning endlessly
Like young lovers on the Ferris wheel
See the lights from here to eternity
And for once in your life
There’s nowhere else you’d rather be

Giske består jo som nevnt av Alex, Rune og Ronnie – men de har hentet musikere fra øverste hylle til denne innspillingen. I praksis så backes de av Number Seven Deli, der Simen Mæhlum og Per Amund Solberg er en dønn solid rytmeseksjon som har tatt i bruk en del alternative metoder for å lage lyd. Per Amunds skitne basslyd forklarer produsent Rune Berg (med stor entusiasme) på denne måten: 

«Vi fikk feeling på et litt mindre diskret sound på kompet her. Per kjørte Jazzbass sinnsjukt høyt inn i Bassmann-ampen. Rørene tok nesten fyr. Hele studioet rista.»

Når det gjelder trommene til Simen Mæhlum, så forteller Rune videre: 

«Og så fant Simen frem til noen gamle billigtrommer på Finn, som var dritdyre (og knakende godt håndverk) i 1981, men ikke har blitt kule igjen ennå. Så fikk han myk, men punchy åttitallslyd. (Altså den åttitallslyden de hadde frem til 1982 eller noe sånt, før alt ble kitch og gikk til helvete. Den er så myk og deilig, men heit og vill på samme tid.)»

Når jeg nevner gitarlyden og ekkoet blir Rune helt vill, for dette ER jo det han lever og ånder for. Han forteller: 

«Den riffgitaren har jeg spilt inn med Stratocaster gjennom Øystein Sundes Roland Stereo Chorus-amp. True story. Med masse gammal analog teip som gjorde det hele ennå mer svømmende og eterisk. Slidelyden synes jeg er kanskje den beste jeg har fått til noen gang. Fikk en elektriker til å tjuvkoble litt på en gammel Tandberg-radio jeg har hatt med meg rundt siden 1995, og alltid har hatt mistenke om at låter jæklig fett på gitar. ENDELIG skulle det bli virkelighet. Holdt på å begynne å grine.»

Jeg spør – «Den sliden er jo helt nydelig. Det er så enormt mye ekko på den – uten at det er sånn bokse-ekko som det er på alt. Har du vurdert å prøve en pedal steel i samme boks? DA snakker vi crying machine da!»

Rune er enda mer entusiastisk – «Ja, det er neste mer ekko enn originallyd. Er så deilig. Brukte en Fulltone Tube Tape Echo, som gikk videre inn i en fantastisk ny håndlaget fjørklang som Johnny kjøpte til meg. Jo, Pedal Steel skulle funke relativt fantastisk. Men jeg har rett og slett ikke sånn gitar. Er vel bare et tidsspørsmål…»

Samtalen ender senere med enighet om at Rune må kjøpe seg pedal steel. Vi venter i spenning på den utviklingen. 

Hearts are beating
Through leather jackets
And summer dresses
In the early autumn chill

Asbjørn Ribe er naturligvis på plass bak tangentene, og Johnny Hide korer. Den kvinnelige andrestemmen tilhører Marie Tveiten – og jeg må si det at hun kler vokalen til Alex så perfekt at jeg drømmer om en duett! 

Låten er produsert av Rune Berg, og innspilt og mikset i Lydbroderiet. Vokalen til Alex og litt ekstra opptak er gjort i Ocean Sound Recordings på Giske av Rune Berg og Henning Svoren. Mastringen er utført av Björn Engelmann hos Cutting Room i Stockholm.

She puts on her makeup
Hearts are beating
Dying to meet you
And dying if I don’t

Jeg har tatt en liten prat med Ronnie MAG Larsen i forkant av singleslippet, og prøvd å trekke litt tråder fra fortiden og frem til idag. 

 – Dere fryktet jo at forrige Giske-plate ble den siste. Hva endret seg?

Det er jo slik at den geografiske avstanden mellom Alex, Rune og meg ikke er av den enkleste og da debutplaten var ferdig var det faktisk litt mot alle odds. Da vi satt der med ferdig master var reaksjonen til alle tre at vi fikk jo faktisk til dette og om det da aldri ble mer hadde vi disse låtene som ettermæle.

Så går jo årene på hver vår kant, og vi øver jo aldri sammen. Alt som gjør at et normalt band funker er ikke vi i nærheten av. Men av og til reiser Rune opp til Giske og besøker Alex. Og da skjer det som egentlig har skjedd hele livet, at melodiene som kommer blir motivert av tekstuniverset til Alex, og Alex blir inspirert av små snutter som Rune spiller, og da har vi en sang som vi mener andre bør få høre. Og derfor har vi begynt den lange prosessen som til slutt vil ende opp som plate nummer to. For vi har fremdeles mye vi vil vise frem.

 – Hva handler den nye tivolisangen om?

Du vet jo det at alle sanger handler om kjærlighet, men utover det skal man aldri forklare en tekst. Men når det er sagt så setter jeg virkelig pris på disse tvetydige gladmelankolske tekstene til Alex som betyr noe ulikt bare man bytter årstid.

 – Hvordan har dere jobbet foran og med denne platen?

Det er stort sett slik at Rune og Alex møtes noen ganger i året og lager sangene sammen på Giske. Så spiller Rune inn demoer i hans eget studio Lydbroderiet, og sender ut skjelettet til alle tre. Vi kommer med forslag om det ene og andre instrumentet som skal med. Så spiller vi inn grunnkompet, ofte ledet an av Number 7 Deli, Alex legger på vokal hos Ocean Sound på Giske. Så er det miks i Lydbroderiet, og denne gangen har rutinerte Bjørn Engelman i svenske CuttingRoom stått for masteren.

 – Hvorfor tror du pre-listeners sammenligner det med Margarets?

Denne låten er nok det mest Margaretske Giske har gjort så langt. Og vi forstår jo det. Men det var virkelig ikke et gjennomtenkt valg selv om sangen nok er broren, søskenbarnet eller i alle fall naboen til Margaretslåten «She Caught the Last Bus Home».

 – Er det greit?

The Margarets er noe vi er skikkelig stolte av og vi tar det som et stort kompliment. Det er jo nå vi forstår hvor mye folk faktisk har satt pris på The Margarets. Det er bedre å bli sammenlignet med The Margarets enn veldig mye annet av musikk. Og så skal jo man heller ikke stikke under en stol at Rune og Alex laget svært mange sanger sammen på de fire platene The Margarets har gitt ut

 – Hva liker du best på den kommende plata? Og når kommer den?

Vi er jo veldig fornøyd med denne sangen da, og alle sangene er jo ikke helt ferdige ennå. Men jeg tror faktisk ingen av oss tre har den samme favoritten. Vi vet jo selvfølgelig ikke når platen kommer.

 – Blir det noen konserter denne gangen?

Det er ingenting som er så morsomt som å spille live, men det er ingenting som er planlagt ennå. Vi gleder oss veldig til å få vist frem dette live og møte de som setter pris på musikken vår.

 – Til slutt – hva er det gærneste dere opplevde som The Margarets?

Noe av det som står igjen som crazy nå i ettertid er at vi mikset andreplaten Love Will Haunt You Down i New York hos fantastisk meritterte Michael Brauer. I seg selv er ikke det originalt, men at vi brukte verdens største cruiseskip, Queen Mary 2, som fremkomstmiddel tur/retur Southampton – New York, anser jeg som crazy på svært mange måter. Det ble jo en opplevelsestur for livet da, takket være brødrene Bergs flyskrekk. Og miksen ble heller ikke så verst kan man vel si.
Og så er det steike tulent at vi i The Margarets aldri har spilt inn noe sammen i Ocean Sound Recording på Giske. 

– Jeg er tabloid nok til å ønske meg noe enda gærnere fra tiden som internasjonale popstjerner

Vi var jo ikke akkurat Mötley Crüe heller da.

 – Det er på tide å dikte opp noe. Du er forfatter, Ronnie. Benytt sjansen til å bygge noen myter om de elleville åra.

Ok! Som den nyttårsaften vi kledde webredaktøren vår naken, surret ham fast i en flåte og festet vi raketter på hele flåten og sendte den ut fra Giskehavnen mot Ålesund, men glemte å løsne tauet i brygga slik hele gjengen ramlet i havet med masterteipen til The Margarets sin ferske femteplate. Og derfor ble bandet oppløst. Mens webredaktøren fikk tinitus av fyrverkeriet. Noe sånt?

 – Noe sånt. Takk for praten, Ronnie. Fint om jeg får dette skriftlig, jeg hører dårlig på grunn av tinitus.

And you send me spinning endlessly
Like young lovers on the Ferris wheel
See the lights from here to eternity
And for once in your life
There’s nowhere else you’d rather be

Fredag slippes låten på Lydbroderiet Plateselskap. Hold øye med DIN streamingtjeneste!

(Pressefoto: Kristin Støylen. Coverdesign: Magnus Rakeng / Melkeveien)

Forrige artikkelThe Highwomen are here!
Neste artikkelPat Reedy & The Longtime Goners på Norgesturné
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here