Premiere: Vebjørn Bråthen – Dæ som eilder vart

I dag har Dust of Daylight den store æren av å kunne premiere en helt fersk, norsk låtskriver og artist. Vebjørn Bråthen fra Otta i Nord-Gudbrandsdalen slipper i morgen to låter digitalt, og jeg har sjelden slitt så mye som jeg gjorde når jeg måtte velge mellom de to låtene…

Her er “Det som æilder vart” – stup ned i tekstuniverset til Vebjørn Bråthen!

Ingenting vårrå så lengje
Som dæ som æilder vart

1. juni 2017 fikk jeg følgende melding på messenger:

Slike meldinger får vi ukentlig i Dust of Daylight. Men sjelden fra norske artister. Og aldri fra Gudbrandsdøler. De fleste av oss liker ikke å stikke oss frem, så det pirret jo nysgjerrigheten en smule. Deretter fulgte en litt underlig samtale på chat, der Hr. Bråthen sakte men sikkert åpnet opp om at prosjektet han snakket om muligens var hans eget, og selv om den godeste Vebjørn var hemmelighetsfull og opptatt av at dette ikke måtte deles (Gudbrandsdølen sitter i ryggmargen), så fikk jeg til slutt høre et par låter. Han listet deretter opp musikere som Marius Stegegjerde-Kristiansen, selveste Åge Reite og Tore Blestrud. Og så satte jeg meg til for å lytte.

Og jeg må innrømme at jeg ble slengt i veggen aldeles umiddelbart.

Det som er viktig å forstå, er at Gudbrandsdøler snakker ikke høyt om følelser. Egentlig ikke om noe som helst. Javel, vi er sta som dagen er lang, men temmelig fåmælte, og holder oss litt i bakgrunnen for å observere. Det er nok en av grunnene til at Gudbrandsdalen har levert overraskende få rockestjerner, stortingspolitikere og fotballstjerner. Til tross for at talentene er der. Så til de grader – på alle områder.

Det som virkelig overrasket meg var åpenheten. Vebjørn Bråthen skriver på norsk, han skriver direkte, og han skriver rett fra hjertet. Vi har ganske enkelt funnet en låtskriver som etterhvert som tekstene hans når ut til folket, vil komme til å hevde seg blant de beste jeg har hørt her til lands.

Nå er to av låtene hans endelig klare for verden. Prosessen har tatt lang tid, og jeg har vært så heldig å få høre flere av låtene underveis i prosessen, i forskjellige nivåer av ferdigstillelse.

23. august 2017 var Vebjørn tilfeldigvis i Bergen, og jeg skulle hente Justin Osborne fra SUSTO på Flesland. Vebjørn skulle hjem til Lillehammer omtrent samtidig, så han fikk skyss til flyplassen. På veien ble det mye skravling, og så ble det stille til februar 2018. Da begynte endelig ballen å rulle for planen til Vebjørn.

Vi har hatt mange og lange samtaler om låtskriving, inspirasjon og tanker rundt musikk.
En av tingen Vebjørn fortalte skulle vise seg å være en av hovedårsakene til at han igangsatte sitt eget prosjekt. Han sendte en melding til et temmelig kjent musikkprosjekt på Østlandet, med spørsmål om han kunne komme innom for å vise fram noen av låtene sine. Svaret var kort og enkelt; Vi trenger ingen låtskriver akkurat nå.

Deres tap, og vår lykke. For disse låtene kler Vebjørn Bråthen bedre enn de ville kledd en 3. person. For denne musikken ER Vebjørn, det er hans liv, det er hans følelser – og han deler dem med oss til tross for at alt i ryggmargen hans stritter i mot.

Låtskriver Tom Roger Aadland falt pladask for tekstene, og har forfattet presseskrivet. Flere andre norske låtskrivere har meldt tilbake at de liker dette, og Vebjørn er for tiden igang med å promotere låtene inn mot radio og andre medier.

Vi har tatt en lang og grundig prat med ham, og deler idag et redigert intervju, der vi prøver å komme litt under huden på personen Vebjørn Bråthen, og finne ut litt om hvordan han jobber og tenker. Hold dere fast, dette blir langt. Men er vel verdt å stupe ned i!

Hvem er Vebjørn Bråthen, og hvorfor har det tatt så lang tid å debutere som artist og låtskriver? 

– I musikk og låtskriversammenheng så begynte jeg med musikk på barneskolen i den nesten legendariske – i Gudbrandsdalen i hvertfall – Teddysorgelskole. Orgel ble kjøpt inn og interessen dabba av, trolig pga manglende påfyll, så det ble solgt, forteller Vebjørn – før han fortsetter å minnes bakgrunnen at vi sitter her.

– Så flytta vi ved ti års alderen til Synna brua. Husker ikke helt bakgrunnen, men vi fant en gitar i de gamle rubrikkannonsene i en av de da to lokalavisene. Far min var var innom og henta den like ved Lillehammer. Jeg lærte meg litt sjøl, og vokste etterhvert ut av den gitaren, og kjøpte meg en ny.  Jeg fikk litt hjelp innimellom av en nabo, Morten Graff (legendarisk musiker i Gubrandsdalen, redaktørens kommentar) til å lære meg ulike licks og triks.

Hadde du noen spesielle musikalske inspirasjoner den gangen?

– Jeg husker at jeg lånte John Mellencamps Scarecrow av en kompis. På kassett. Så dura jeg bort til Morten som brukte ca 2 sekund på “å ta” riffet til “You’ve Got to Stand for Somethin”. Det var så tøft og så stort, både riffet i seg sjøl og at Morten bare spilte dette i perfekt toneart. Det var liksom ikke noe forsøk heller, han bare spilte det. Det er da du skjønner at folk har ulik musikalitet.

– Og i Mellencamp ligger også i kjerne i hvor jeg kommer fra både, musikalsk og tekstlig. Sangen traff meg bare så innmari. Både tekstlig og musikalsk. Mellencamp er også en låtskriver som jeg ser veldig opp til på sitt beste. Da er han helt fantastisk. Og så er han leken. Bare hør på Mr Happy Go Lucky. Et stort sprang fra Scarecrow, men også den er det så utrolig mye bra låter på. Og så liker jeg spennet hans, fra fele og trekkspill, og groovy gitar til ganske mye mer moderne, tilnærming på Mr Happy. Scarecrow er en påla, og det var den jeg oppdaga han med.

Seinere, når du hadde unnagjort den første fasen av livet, hva skjedde med musikken?

– Gitaren og musikken har vært en trofast følgesvenn hele livet. Og jeg har vært opptatt at den ikke skulle pakkes ned. At den skulle være tilgjengelig. Selv om den i perioder var lite brukt. Særlig i småbarnsfasa. Da var jo hendene til stadighet fylt med andre ting. Så ble det etterhvert litt mer tid til å fylla tid – og hendene med litt mer egne ting. Og da var jo gitaren der igjen. Etter samlivsbrudd, så ble det jo plutselig veldig mye tid.

Med ungene hos meg annahver uke, så ble det i ventetida, mens jeg venta på å overta et oppussingsobjekt veldig mye til rådighet. Plutselig dukka det opp tre nye gitarer hos meg. Aner ikke hvor DE kom ifra (Vebjørn ler høyt). Jeg ble minna på hvor mye musikken har gitt meg.

3 gitarer var i overkant, men synes gitarer er estetisk fine. Og ville jo gjerne ha de som et møbel. Men jeg har alltid betrakta meg som en halvstudert røver på gitar, som fikk mye ut av musikken, men aldri som virtuos. Det er jeg fremdeles ikke, men jeg har alltid hatt sansen for låter. Tenkte at hvis jeg skrev 3-4 låter så kunne det liksom virke logisk at jeg hadde alle disse gitarene. Forøvrig så er det ikke noe dyre gitarer, men fine og nye for meg. Alle disse var brukte. Uansett, jeg starta på en låt sommeren 2015, og følte at det var noe der. Begynte med totalrenovering høsten 2015, og da kom igjen musikkinteressen i bakleksa. Innleda et nytt forhold vinteren 2015/2016. Så ble det tid til musikk når totaloppussinga mer eller mindre var ferdig. Fikk en låtskriverraptus utover høsten 2016.

Så årsaken til at du har skrevet disse låtene er rett og slett for å rettferdiggjøre kjøpet av gitarer. Her er det flere som har litt å lære. 

Hvordan er arbeidsmetoden din når du skriver du låter og tekster?

– Jeg setter meg ned med gitaren i ledige stunder og noterer ned tekstlinjer jeg tror jeg kan få bruk for. Det ender ofte opp med at jeg får to «hauger», en med tekst og med riff, akkorder-rekker og overganger.

Så prøver jeg på å få disse til passe sammen. Som oftest lykkes ikke det.
Av og til prøver jeg derfor ralling-metoden. Finner en akkordrekker med noe riff og greier og durer på, synger når det passer seg slik av full hals, når det ikke er noen i nærheten – vel og merke – med en tekst som improviseres og som er helt meningsløs. Kan ikke akkurat kalle det “stream of consciousness” a la Stipe akkurat, heller nærmere helt meningsløst.

Men av og til kommer noen ord i en bestemt rekkefølger som passer sangen, og som jeg kan bygge videre på. Og da forsøker jeg å bygge på teksten til jeg finner ideen i tekst, kjernen, om hva dette handler om.

Har du en plan når du starter?

– Jeg starter ofte IKKE med en visjon om hvor jeg vil, men stiller meg åpen, leker med ord og toner, raller for meg sjøl av og til, og plutselig så får jeg match på noe, eller tror jeg får match på noe, og da prøver jeg å finne ut hva det jeg har vil si og hvor låten vil videre, eller hvor den kommer ifra.

Men det kan også starte med en tittel “Dæ som eilder vart” var nettopp slik. Det var en dag jeg var hjemme fra jobben i forbindelse sykdom, enten min eller en av unga, jeg så på noe tekst jeg hadde og plutselig bare datt den tittelen ned i meg “Dæ som eilder vart”, ja, hva er det tro?

Så husket jeg ei venninne som fortalt en historie, som var en slik historie. Den inspirererte meg. Det var den historien som var utgangspunktet, men når jeg begynte å skrive så ble den automatisk med et fortellerperspektiv, og teksten formelig rant ut av meg. Spilte inn en versjon, kjapt og gæli. Tror jeg har den et sted. Usikker på hvor omarbeidd den er. Sang den når jeg var forkjøla tror jeg, men måtte endre toneart når jeg skulle synge den uten å være forkjøla…

Alle vers bare formelig rant ut av meg. Etter at jeg hadde spikra refreng. Mulig det kom først. Husker ikke det helt. Er ikke så opptatt av å dokumentere når jeg er i prosessen. Men brua kom i hvert fall 1-2 uker senere. For jeg følte den mangla noe.
For øvrig så tror jeg at jeg ikke er så verst til å gripe tak i de muligheter som dukker opp. Og det er kanskje der “låtskrivergenet” ligger og da. At små dagligdagse ting og tanker dukker opp, og plutselig går det opp for meg at dette kan jeg bruke i en sang.

Hvordan har så prosessen vært med å spille inn og gi ut disse låtene?

– Livet er fullt av sammentreff som tilsammen former veien fram. Jeg så for meg at veien til å få spilt inn mine låter som “Vebjørn Bråthen”, var så lang at det var mye bedre om noen annen spilte de inn. Jeg var derfor på tilbudssida overfor en av de store innlandsartistene i midten av november 2016. Men den/de var snakk om ønsket ikke andre låtskrivere, så det var ingen mulighet. Jeg ønsket ikke å gi det til noen mindre artister. Dessuten var det nok nødvendig med noen som sang på dialekt, så jeg for meg.

Jeg var vel trolig lei meg for avvisningen og at jeg ikke en gang fikk presentere låten, men havna da i kort tid etter i et studio hvor vi prøvde oss på å spille inn noen enkle skisser av låtene mine.

De jeg var i studio med tok tak i den den ene låten og ønsket å jobbe med den. Samtidig som fortsette jeg å skrive. Og plutselig hadde jeg ikke bare 3-4 låter, men 6-7. Måtte kaste inn håndkledet på det samarbeidet jeg prøvde meg på, det ble for mye omarbeiding av min låt. Og det er ikke derfor en låtskriver skriver låter. Jeg ønsker å få låtene arrangert, ikke omgjort eller omskrevet. Det er ikke min greie. Jeg ønsker ikke å være råvareleverandør inn i andre sitt prosjekt. Ikke som låtskriver i hvert fall. Da må det premisset være klargjort på forhånd.

Du har ikke akkurat plukket fra nederste hylle når du valgte samarbeidspartnere til disse innspillingene?

– Jeg var litt oppgitt over hvordan prosessen hadde utvikal seg, men så snubla jeg mer eller mindre tilfeldig innom Åge Reite ei americana-helg jeg hadde i begynnelsen av mars 2017. Dette var etter han og Rune Berg hadde fått ut comeback albumet til Benny Borg som relanserte han som artist.

– Jeg spurte om han hadde hørt på låtene jeg hadde sent han. Dette var bare enkle kladder jeg hadde sendt han, så jeg var litt spent om han hørte noe potensiale der. Litt beskjemmet løp han bort til mac’en, “nei, men jeg kan høre på de nå!”

– “Vent litt” sa jeg, “du har hele stua di full av instrumenter. Det er jo bedre at jeg spiller de for deg her og nå.”

– Ok, så gjorde vi det. Husker ikke helt hvordan det var, men tror jeg spilte 3-4 låter og så på den femte så satte han seg ned ned og spilte piano med meg, på direkten. Det var både en deilig og litt skremmende opplevelse. Det var bare så nakkehårene mine stod rett ut. Hørte at det ikke var 100% hva jeg var ute etter men jaggu var det nærme nok tatt i betraktning at han gjorde det uten å ha hørt hele låta først.

Et eller annet traff han tydeligvis, for han sa noe sånt som at “du skulle ha vært i studio et halvt år” eller noe. “Ja, gjerne det” sa eller tenkte jeg, “men hva snakker du om?”

Så prata vi om dette, løst og fast, hvordan vi kunne realisere dette. Men jeg slo det fra meg, og tenkte dette blir altfor voldsomt. Det kreves veldig mye for å få til å få spilt inn alle låtene. Men jeg hadde ingen andre planer for realisering. Tenkte til slutt, det er nå eller aldri. Kan vi ihvertfall få spilt inn noen av låtene, så har jeg ihvertfall de!

– Det var først snakk om å få spilt inn 3 låter, men vi endte med å velge ut to låter for å sikre kvalitet på innspillingene vi skulle gjøre. Det var valgets kval å velge ut låtene, men jeg tenkte at jeg ville spille inn en låt til kjæresten min, og så måtte jeg ha en annen en låt som var annerledes både i forhold til tematikk og tempo.

– Som sagt sa gjort. Reiste inn til Oslo, møtte Åge og kjørte sammen med han til studio. Jeg hadde aldri vært i et platestudio før, og visste ikke helt hva skulle forvente. Åge ba meg om å være med å bære fram et piano og inn i studio. Selvfølgelig sa jeg. Når vi fikk løfta frem pianoet fra “roterommet” så så jeg at det var et Fender Rhodes piano. Fra det sekundet fikk jeg godfeelingen, og ble veldig avslappa. Tenkte at disse karene kan sine ting. Jeg bare rett og slett elsker den varme lyden av Rhodes-piano, veldig glad i det. Fikk beskjed om bare ta en kaffekopp og vente 1,5 times tid mens de rigga. Planen var at jeg skulle komme inn og synge en annen dag.

Det ble mange kaffekopper, men hva skal en gjør i et studio? Så jeg fant meg et tomt studio og sang på noen av de andre låtene mine. Småprata litt med de andre sånn i innimellom sangene, når de ikke var opptatt.

Husker ikke om det var Åge eller Marius som sa at “Men kanskje du har fått varma opp stemma di såpass at du kan gjøre et forsøk på synge?” Ja, kanskje sa jeg og vi dura i gang.

Uvant setting, men Marius var knallgod på holde i trådene og var rett og slett en bauta i studio. Så han gjorde at jeg bare kunne slappe av og holde fokus på mine arbeidsoppgaver. Og resultatet av det er er altså de versjonene vi har i dag. Tore la på pedal etterpå. Jeg fikk høre råmiksen og var litt i stuss hva det var jeg hadde begitt meg ut på. Det var selvfølgelig skrapa til beinet uten miksing og klanger. Så det var en underlig følelse. Jeg diskuterte med Marius hvordan jeg ville ha miksen, ga han noen rammer utifra det jeg hadde tenkt. Når jeg på kveldinga i slutten av miksen fikk den endelige versjonen. Så fikk jeg en skikkelig kroppslig reaksjon. Så det var snørr og tårer. Marius hadde dratt dette i land på den måten jeg ville ha det. Så ble det spørsmål om mastering. Tenkte da at det kunne jeg jo vente med.
Men nei, to hell with it. Vi tar alt i en smell. Så fra slutten av mai 2017 har de ligget der klare.

Hvorfor har det tatt så lang tid?

– Ja, det kan du si. Den våren jeg spilte inn låtene forsøkte jeg samtidig å stable på beina et band “For å ha noe fare med”. Tenkte det er OK låter, men må gjøre noe mer ut av det.

Vi hadde noen øvinger, men det ble for løst, og ingen av oss hadde vel egentlig tid, så bandet oppløste seg mer eller mindre selv pga jobb-bytter og liten tid til disp på øvinger. Ble veldig lite kontinuitet.

Målet med innspillingene, ja, med livet er jo ikke bare at et skal være et engangsstunt, men noe å bygge på. Og jeg hadde egentlig ingenting å bygge på for å komme noen vei. Ikke det at jeg trenger en masterplan. Men jeg var veldig opptatt av at skulle låtene ut, så skulle jeg gjøre noe ut av det.

Hva kan du si om det som kommer?

– Svært lite om det, akkurat nå. Det må vi ta seinere. Å prate om det som kommer senere har ingenting for seg. Det er en avsporing for meg og de sangene som skal ut og finne sitt publikum.

Det er ingen som er avtaleforplikta til å gjøre et album med meg, men jeg veit allerede nå at jeg det kommer flere låter og som jeg kan stå for, og sette navnet mitt på.
Og en del av bakteppe er at singer-songwritere som meg trolig er noen sta jævler, som enten vil gjøre ting på sin måte eller la være.

I mitt femtiende år, så føler jeg meg ikke gammel, men jeg er for gammel til å reise rundt som trubadur med egne låter og forsøke å nå igjennom det mediestøyet som er der ute.
Hadde jeg starta med dette tidligere, så gud veit. Men med familieforpliktelser osv., så funker ikke det. Jeg er villig til å gjøre mye for å gjøre et forsøk, men ofrer ikke barna mine. Så viktig er ikke dette.

Hvordan skal disse låtene finne sitt publikum?

– Tanken var å gå bredt ut fordi sangene fortjener det “Sake of the song” som TVZ ville ha sagt det.

– Nei, jeg er vel litt stri på en del ting da. Jeg er veldig easygoing og casual som det heter på nynorsk, jeg, men på men på noen ting, blant annet slike ting som jeg skal sette mitt navn på, og ha rygg nok til å bære alene, der er jeg stri. Der har jeg ingen andre å stole på enn meg selv.

Og skal en følge alle gode råd en får så forstrekker en seg i alle retninger. Det er slike ting en ikke gidder. Om det har noe med alder eller personlighet å gjøre? ER vel en kombinasjon tenker jeg.

Til slutt; litt av grunnen til at jeg har blitt fascinert av disse låtene:
Du skriver veldig personlig, noe som er skummelt nok på norsk, og temmelig sjeldent på Gudbrandsdøl. Hvordan er det å plutselig skulle dele tankene og følelsene sine hele verden ? 

– Hvordan det føles? svarer Vebjørn.

– Helt for jævlig. I hvert fall rett i forkant av release. Er ikke plaga med nerver, men det er klart når andre legger hodet sitt på blokka for en på en måte, så er det så nærme jeg kommer angst.

Jeg må lage det jeg har lyst til å lage. Uten å tenke på hvordan det blir oppfatta. På et vis. Det er vanskelig å tenke slik når noe skal presenteres for muligens et bredt publikum. Da tenker en på hvordan ting blir oppfatta, både musikken og teksten, og låta. Og det kan være vondt og vanskelig.

Det er langt ifra så hyggelig som skaperprosessen. Der må en føle seg fri. Tenke, #pokker den tekstlinja der, DEN likte jeg.” Men kanskje blir ikke den oppfatta i det hele tatt. Men jeg liker den! Og da, i skaperprosessen så er det jeg tenker på. Dette likte jeg. Den formuleringen osv.

Jeg tok vel tak i meg sjøl. Bestemte meg vel på et eller anna tidspunkt at “hvis du Vebjørn skal drive med der, så må du faktisk tørre”. Og drite i hvordan dette blir oppfatta. Og skal en bruke språket så må en tørre å bruke heile språket ikke bare det som er lett tilgjengelig og ufarlige og forsøke å pakke inn de litt skumle tingen, men gå rett på. Uten å være kjedelig beskrivende.

– Men når du spør meg så kjenne jeg det «litt» i magen ja. Tenker jo: Hva i heile verden tenkte jeg på når jeg inngikk i den her pakten med meg sjøl. Og så må jeg også tenke på at mange ikke er så nøye på tekster og sånn da…

Men det er klart det er mye forskjellig materiale her. Det er fortellerstemmer og det i førsteperson ental, bokstavelig talt. Jeg er jo opptatt av disse singer/songwriterne som virkelig skriver om livet sitt og problemer og rus og alvorlig psykiske utfordringer med egen helse, jeg har jo utrolig sans for den råskapen de driver på med. Samtidig så kan jeg ikkje ljuge på meg et slik liv. Det er jo ikkje truverdig.

– Altså; Townes Van Zandt skreiv den fantastiske låta “Waiting Around To Die” som 21 åring og nygift. Det sier seg jo sjøl at det ikke blir noe langt og lykkelig liv! Han har jo ei lang remse med klassiker og er en påle.

– Nei, jeg må finne mitt ståsted oppi det hele. Uten at dette her er et Knausgård-lignende prosjekt. Om det ligner mitt liv, eller er mitt liv eller andres historier, vel det får biografen min finne ut. Men jeg må finne vinklinger som jeg må stå for. Uten at det nødvendig er tatt fra fra mitt liv. Eg lev vel et slikt liv som de fleste andre andre gjer. Minus noen samlivsbrudd. Og jeg kan jo utlevere meg sjøl, men ikkje uten videre andre. Samtidig så må jeg finne et ståsted der eg sjøl jobbe med gjenkjenbare ting i og rundt mitt liv og historiene til andre. Og av og til så dryle på. Ta den litt ut. Gjerne litt over kanten, hvis det gagner teksten og historien. Eller kanskje er det likevel sant, hvem vet?

Samtalen sluttet egentlig ikke her, men det passer å avslutte dette intervjuet. 

Dette er et av mine favorittema, og vi kommer tilbake til Vebjørn Bråthen i tiden som kommer. Nå vil vi bare ønske lykke til med lanseringen i morgen, og gratulere Norge med et nytt låtskrivertalent vi håper dere vil sette pris på. 

Følg Vebjørn Bråthen på Facebook

(Alle foto: Monzer Faisal)