La det være sagt med én gang. Jeg elsker denne platen. Den er alt jeg hadde håpet på, og alt jeg kunne ønsket meg. Hvis jeg kunne giftet meg med denne platen, så hadde jeg neppe gjort det – for det ville vært i overkant spesielt. Men jeg har vurdert det.

Dette sier jeg ikke for å være slem, men er dere klar over at det neste år er 25 år siden Trace kom ut? Son Volt har 25 års jubileum som band i år, og det føles egentlig som det var i går. Men der vi andre har blitt eldre og slitne, så høres Jay Farrar fortsatt ut som om han er 23 år, klar for å slåss for frihet, rettferdighet og alt som er rett. På Union låter han bedre enn på lenge, og full av energi.

Men før vi går i gang.

Det var ikke jeg som skulle skrive denne anmeldelsen. Knut hadde ropt “fus” i våre digitale redaksjonslokaler, og han gjorde en så god jobb med Notes of Blue at det var på sin plass at han fikk jobben. For et par uker siden dukket Union opp i innboksen vår, og den ble fordelt til redaksjonen. Et par dager senere kommer det litt fortvilet fra Knut – “jeg tror ikke jeg kan skrive denne anmeldelsen, jeg elsker ikke platen”.

En diskusjon oppstod, og det skal ikke stikkes under en stol at vi har fått en del tilbakemeldinger på at vi alltid er så forbanna positive. Årsaken er jo ganske enkelt at vi gjør en grundig sorteringsjobb internt, og skriver bare om det vi liker. I motsetning til avisene som skal anmelde “alt”, så lager vi det jeg kaller “omtaler av ting vi elsker og ønsker at andre skal få ta del i”.

Men muligheten til å slakte det bandet som alle i redaksjonen enes om, som er utgangspunktet for at vi eksisterer og har gitt navn til bloggen – var temmelig spennende, og Knut fikk blankofullmakt til å skrive akkurat det han følte. For første gang på lenge var det kraftig dissens i redaksjonen. Noen elsket den, noen syntes den var helt ok, noen syntes den var bare sånn helt passe.

Men som den musikkelskeren Knut er, så ga han fra seg anmeldelsen etter en nærmere overveielse. Fordi han følte at Jay og Son Volt fortjente bedre enn den omtalen han mente han kunne skrive. Og fordi flere andre elsket platen. Det er få i denne verden jeg respekterer høyere enn brødrene Dale, og når Knut sier han ikke føler platen – så skal man lytte. For jeg kjenner få mennesker som er mer engasjert i musikken, og har dypere innsikt i de mørkere sidene av det amerikanske samfunnet og arbeiderpolitikk en Knut André Dale. Nå skal det sies at dette er skrevet før jeg så et bilde av brødrene Dale mens de ventet på den opphypede vattnissen Colter Wall, så jeg må revurdere litt – men i det store og hele så er det bakgrunnen for at jeg ble stående igjen som vinneren av denne omtalen, mens dere som leser er taperne som ikke får høre Knuts meget veloverveide vurderinger av samme plate.

Men så var det jo dette med utgangspunktet for Dust of Daylight. “Life is too short to listen to crappy music” sier vi på t-skjorten vår. Og Dust of Daylight skal være et sted der vi deler musikk vi elsker. Omtaler plater vi ønsker at andre skal oppdage og finne like mye glede i som vi gjør. Så kanskje det er riktigere og mer i tråd med våre motiver å gjøre det på denne måten. 

Til saken! Union.

Son Volts niende studioalbum. 25 år som konsept. 24 år etter mesterverket Trace.

Tredje plate etter det tredje “comebacket” i 2013. Hvordan ville det låte, etter at Jay har utforsket seg selv, musikkhistorien og sitt eget lydbilde via countryplaten Honky Tonk og bluesinspirerte Notes of Blue?

Dette med Jay Farrars triplikater er spennende i seg selv. Son Volt 1.0 ga oss Trace, Straigthaways og Wide Swing Tremolo. Son Volt 2.x ga oss Okemah, The Search og American Central Dust. Og Son Volt 3.0 har gitt oss Honky Tonk, Notes of Blue og Union.

Allerede i tittelen aner vi at det er noe på gang. Ett ord. Et kort ord. Akkurat som Trace.
Og etterhvert som singlene begynte å dukke opp, så ante vi at Jay var på vei tilbake til røttene. Sine røtter. Røttene som stifteren av sjangeren “No Depression”. Den musikalske gründeren bak det som har blitt Americana. Den sjenerte fyren som viste vei, uten at han noen gang har forsøkt å ta noen credit for det. Og heller nedvurdert sin rolle.

Union. Det er mye i det ordet. Både på engelsk og norsk. Og selv om det er hentet fra en av de viktigste tekstene på platen, så sier det også så mye om selve platen, og Son Volts eksistens. For Son Volt er ikke et band slik vi tradisjonelt kjenner det. Son Volt er Jay Farrars musikalske utløp, der han leverer musikken han føler passer tiden han lever i, og det han har å by på.

Det er en litt annerledes og mer personlig Jay Farrar vi møter på Union. Etter at han slapp biografien Falling Cars and Junkyard Dogs, så har han tydeligvis løsnet litt mer opp i låtskrivingen – og jeg føler at Union har blitt en bedre plate på grunn av det. Det er litt mindre “stream of consciousness” tekst, og to av låtene er ikke bare personlige, men også private.

For Jay har alltid vært personlig i tekstene sine, men kanskje ikke budt så mye på seg selv og sine private tanker.

Jeg kan forstå at noen føler seg litt snytt. For de to siste platene ga oss en Jay Farrar som utfordret sitt eget musikalske stempel. Han utfordret både seg og fansen med Notes of Blue, der litt mer skittenelektrisk blues lå i ryggraden på de fleste låtene. Jeg må innrømme at jeg ikke har Notes of Blue på min topp5 Son Volt liste. Men jeg vet at mange elsker den, ikke minst på grunn av tekstene. 

Union er på alle måter Son Volt som går tilbake til sine egne røtter, kombinerer elektrisk med akustisk og gnistrende gode tekster. Og det er tekstmessig Jay imponerer mest denne gangen, for meg så virker det neste som om han har blitt tydeligere i måten han skriver på? Bruken av bilder er noe nedtonet, og han er mer direkte. Lydmessig så er dette vintage Son Volt. Det er straks 25 år siden Trace, så vi har lov til å kalle det nettopp det. For meg kunne denne platen fint gått inn i den hellige treenigheten med Trace, Straightaways og Wide Swing Tremolo. Ja. Jeg sa det. Rett ut. Uten skjemsel. Så godt liker jeg denne platen. 

Avspilleren min har logget 168 avspillinger av Union siden jeg fikk platen i hende. Jeg tror ikke jeg har rukket å høre gjennom hele platen 168 ganger, men jeg tror nok at den har gått drøye 100 ganger. Og jeg elsker måten den flyter på. Den låter som en komplett helhet som bare flyter vidunderlig avgårde som en historie. 

Platen er delvis innspilt på historiske lokasjoner, og Jays forkjærlighet for Woody Guthrie kommer godt frem, både gjennom platens siste spor «The Symbol» og det faktum at de spilte inn fire av låtene inne i Woody Guthrie Center i Tulsa. 

Lederen av senteret slapp Jay og lydmannen Jacob Detering inn, og ventet å finne dem i senterets konsertsal, der akustikken visstnok er legendarisk. Men Jay koblet opp alt utstyret inne i museumsutstillingen. De stilte seg opp rundt monteret med Guthries dagbøker, for Jay ønsket å være så nær sjelen til Guthrie som mulig. 

Tre av låtene er innspilt i Mother Jones museet, som er tilegnet Mary Harris som var en forkjemper for arbeider-rettigheter på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet. 

Arbeiderklassen står som vanlig sterkt i Jays tekster. Som de alltid har gjort. En av tekstene er skrevet av arbeiderbevegelsens helt Joe Hill. 

Men Jay ønsket også å lage et knippe låter som brøt litt opp det politiske budskapet, og har for første gang skrevet et par ganske så private tekster om tanker rundt sitt liv og sine barn.

La oss først og fremst presentere bandet. Son Volt 3.0 består av:

Jay Farrar på vokal, gitar, munnspill og piano.
Mark Spencer på keyboard, steelgitar og bass. 
Andrew Duplantis på bass.
Chris Frame på gitar. 
Mark Patterson på trommer. 

Det samme bandet som har turnért siden Notes of Blue, og folk som har jobbet lenge sammen med Jay. Frame var også vikar for Brad Rice i ’07/’08-ish, mens Rice jobbet med Tift Merrit – og er etter min oppfatning den beste reine gitaristen som har jobbet med Son Volt, tett fulgt av Chris Masterson som spilte på American Central Dust platen. 

Åpningen på Union forteller oss enkelt og greit alt vi trenger å vite om hvor Jay står personlig og politisk i forhold til dagens situasjon i USA.

Mountains of money-men
dressed up as news
while they fiddle while Rome burns.

Utsagnet «fiddle while Rome burns» er mye brukt i amerikansk litteratur, og bygger naturligvis på den temmelig feilaktige legenden om at Keiser Nero stod og spilte fele mens hans Roma brant. Siden feler ikke eksisterte på det tidspunktet, så faller det litt på egen urimelighet. Men utsagnet har brent seg fast, og brukes generelt om situasjoner der øvrigheten og maktpersoner har feil fokus og prioriterer galt midt oppe i en krisesituasjon.

For det er tydelig gjennom denne platen at det er det Jay anser USA for å være midt oppe i. En krisesituasjon. Han er en sylskarp kommentator, og klarer ikke la urettferdighet stå uimotsagt. 

Gitaren til Chris Frame på denne låten er noe av det deiligste som er festet på Son Volt-riller, og hele følelsen i låten er intet mindre enn DEN følelsen av å gjenoppdage favorittbandet ditt. 

Maktens herrer får så hatten seriøst passer, for etter at de hudflettes for å sove på vakt i «While Rome Burns» så serverer Jay Farrar «The 99». Han har ikke veldig mye til overs for «trickle down» økonomien som har blitt lurt på oss slik at høyresidens 1%-venner skal kunne rulle seg i dollarsedler mens de ler og ler og ler av hvor tjukke i huet vi er, som går på jobb og sørger for at de blir rikere og rikere. Det er en elektrisk gitar og et fett orgel som er den musikalske drivkraften på låten. 

Utgangspunktet for låten er politidrapet på Michael Brown i Ferguson, og på Standing Rock motstanden mot the Dakota Pipeline. Jay gir klar beskjed. 

99 PERCENT. 
99 PERCENT. 
IT’S A TRICKLE DOWN WORLD, 
LIKE IT’S STUCK IN CEMENT

Og så får vi ett av disse øyeblikkene som Trace hadde så mange av. Overgangen fra en melodiøs, halvakustisk låt, inn i en tung elektrisk produksjon, og tilbake til en akustisk gitar og en særdeles fengende melodi. Jay bruker rett og slett Trace-trikset på Union, og det funker. For når «The 99» glir over i vidunderlige vidunderlige «Devil May Care» så er alt greit i verden.

En låt som enkelt og greit bare handler om å spille i band, og at det skal være lystbetont, gøy og en måte å riste av seg hverdagens mas på. Det er tydelig at Jay trives med å spille i et band for tiden. Bare det faktum at denne besetningen har hold sammen siden Notes of Blue turnéen tok til, og flere av musikerne har vært med Jay i 10-15 år sier sitt om status for einstøingen Jay Farrar. Det skal være litt «devil may care».

Jay fletter inn små snedige kommentarer og henvisninger til musikk og lydutstyr, og den utrolig fengende låten er en av mine favoritter på Union. Stream-of-consciousness-skrivingen er tilbake, og vi får linjer som «Dynamic rhythm and high gain beliefs», «Phantom power and faders up, 
Keeping time, keeping sane»
, og ikke minst «High pass filter on a balanced line» og mest av alt den vidunderlige linjen «All the same, just make it rhyme». Den rytmen, de overgangene, orgelet i bakgrunnen, stemmen til Jay Farrar. Dette er monumentalt!

Four on the floor with a halftime break
Eight bars then a turnaround
Hit the high hat like a low hat
Open up a wall of sound
Heavy gauge and the nickel-wound sings
And the stellar magnetic rings
Chord for power and drag control found
All running when you hit the ground

I «Broadsides » trekker Jay stemningen fra Notes of Blue med inn på platen, og der tror jeg mye av det jeg elsker ved denne platen ligger. Han har på en måte komprimert lyden fra alt han har laget tidligere – og spilt inn den platen som ligger nærmest det Son Volt låter live, og slik de har hørt ut de siste 4-5 årene på konserter. 

«Broadsides will be hurled, and capture the truth» sier han i låten. Broadsides var en form for en-sides nyhetsbulletiner som ble delt ut på arbeidersamlinger og lignende, og Jay maner til motstand mot det etablerte. 

Brush the dust off
There’s power 
to change

En aldeles nydelig akustisk gitar tar oss inn i platens sterkeste spor. Historien om Reality Winner, som blåste Russland-koblingen mot Trump-valgkampen, og havnet i fengsel for å fortelle sannheten. Jay er ikke helt enig, for å si det pent. Reality (ja, hun heter det), jobbet som underleverandør til NSA og oppdaget sammenhengen. Hun delte informasjonen med media da hun forstod at dette var for stort til å feies under teppet. Og ble naturligvis oppdaget. Heldigvis ikke før etter at skandalen var et faktum. Reality soner i dag sine 5 år og 3 måneder, etter en prinsippiell dom for å ha delt sensitivt materiale med offentligheten. På samme måte som Bob Dylan skrev «Hurricane», så sørger Jay Farrar for å udødeliggjøre Reality Winner gjennom låten av samme navn. 

Tittelsporet «Union» er en blytung nedsabling av the state of the union. Farens holdninger ligger tungt over teksten, og refrenget var hans mantra. Jay synger «A two-party system /the donkey and the elephant / Liberals and conservatives / Each fight for their own survival». Han har ikke løsningen på problemet, men han peker i det minste på utfordringene. Dette er kanskje den låten som er tyngst å fordøye på denne platen, fordi den kunne vært så mye mer. Skal man først adressere nasjonens tilstand, så får man jaggu gjør det skikkelig. Platenes eneste svake spor, og mest fordi det er en blåst mulighet. 

Da er det mer behagelig å snakke om min favoritt på Union. Jay har blitt voksen, og skriver en låt til barna sine. Han prøver å finne grunnen til å ta disse turene rundt solen som vi gjør sammen, i uendelighet. Barna har flyttet ut, og går på henholdsvis college og high school, og Jay funderer over hva de skal bli, hva de kommer til å bruke livene sine til. Han forsøker å gi et par gode råd på veien. Jeg veit ikke, men jeg har blitt en skikkelig blautfisk etter at jeg fikk barn selv, og denne teksten treffer rett i hjertet. Jeg simpelthen ELSKER gitarlyden på «The Reason».

Get ahead of your demons
Draw the line at your command
All your forces moving forward
Throw it down that hat in hand

Deretter roper Jay på «Lady Liberty». Han stiller spørsmålet om rettferdighetens vokter i USA fortsatt er tilstede. Eller om profitt og smålighet har overtatt som hovedverdier i samfunnet og blant makteliten. 1 minutt og 23 sekunder tar det, og det er alt som behøves. 

«Holding Your Own» er nok en låt Jay har skrevet til barna sine, der han enkelt og greit forteller hvor dønn stolt han er av dem. De har satt sitt preg på verden rundt seg, og har sine egne meninger og verdier som de står for. Det er en stolt far som gir dem en egen låt med på veien de må stake seg ut alene. Sterkt, kraftfullt og et eksempel på at Jay nok også har blitt litt myk på innsiden… 

«Truth To Power Blues» er ett minutt og fjorten sekunder med instrumental, skitten deltablues. Jay hyller sine røtter på forskjellig vis, og det er ganske tydelig at han prøver å trekke alle de viktige inspirasjonene inn på Union

«Rebel Girl» er en tekst av arbeiderbevegelsens helt Joe Hill, som Jay fant i boken «Little Red Songbook for the Industrial Workers of the World». Han skrev sin egen melodi til hymnen, og historien om rebellen lever videre – over 100 år etter at Joe Hill skrev den ned. Og selv om låten har eksistert i over 100 år, så må jeg si at Jays versjon langt overgår originalens forsøk på melodi og struktur. 

Yes, her hands may be hardened from labor
And her dress may not be very fine
But a heart in her bosom is beating
That is true to her class and her kind

Jay gir oss et snev av håp og lys i «Slow Burn». En ganske optimistisk musikalsk variant av lyset i enden av tunnelen, der Jay mener at håpet ligger i å finne det gode i mennesket og at de med et godt hjerte vil sørge for at vi kommer oss gjennom mørke tider. 

Men Son Volt var ikke Son Volt uten et siste mesterstykke. Og det får vi i «The Symbol». En hjerteskjærende hyllest til Woody Guthries «Deportee», der Jay setter seg i rollen som Juan, en meksikansk arbeider som hjalp med å bygge opp igjen New Orleans etter Katrina. Og nå står Trump og hans supportere og roper og vil kaste dem ut. Både Juan, som ikke har papirer, men også barna – som er født i USA og bare kjenner landet og samfunnet.

Jay synger rett og slett situasjonen til tusenvis av immigranter i Trumps USA. Og så er Union slutt. 

They say I’m a criminal
That’s what they say.
My children was born here,
born in the USA
They say these children,
They too must go.
But their home is here,
not Mexico. 

Hvordan skal man oppsummere en slik plate? Jeg har sett anmeldelser i seriøse tidsskrifter varierer fra total slakt til ren hyllest. Så det er tydelig at Son Volt fortsatt er et aktuelt band som evner å sette dagsorden. Hvis man skal se utelukkende på det politiske aspektet, så forstår jeg Hr. Dales skuffelse – for det er på det rene at Jay Farrar kunne gjort mye mer ut av dette. Men samtidig er han ingen Woody Guthrie som står på barrikadene og pisker massene til aksjon. Han er, og har alltid vært, en politisk kommentator. Og han har tatt et objektivt valg om å variere innholdet i låtene på denne platen.

Han har ikke ønsket å lage et rent politisk album – til tross for den biske tittelen og tittelsporet. Men ligger det ikke like mye håp og ønske om forsoning i akkurat den tittelen? Union? Hva om alle bare ble venner? Jay synger om at han slipper barna sine ut i verden for å gjøre sin innsats, og sette sitt preg på samfunnet. Han har et håp om at de skal kunne bidra, og leve i en verden som er bedre og varmere enn dit vi er på vei nå – og det tror jeg er den største styrken på denne platen. Ønsket om forsoning, og om at fremtiden skal behandle hverandre bedre enn nåtiden gjør.

Jeg elsker Union. Platen er spekket av låter jeg kommer til å trekke frem i mange mange år fremover. Om 25 år tror jeg at jeg kommer til å være nesten like glad i denne platen, som jeg er i Trace – som neste år fyller 25 år. Og bare tenk på det – Son Volt har satt sitt preg på oss og sjangeren vi verdsetter så høyt i 25 år. Og artisten Jay Farrar i over 32 år. Tenk, Uncle Tupelo eksisterte bare i 7 år, og vi snakker om dem fortsatt. 

Vi lar Jay Farrar få siste ord.

If ever there was a reason
To get the lead out of your feet
To the songs of saints and sinners
Take the bitter with the sweet
You can see the rainbows
As something more than colored sky
All the fury of the downpour
Can be a blessing in disguise

Platen kjøper du på Big Dipper. Følg Son Volt på Facebook. Og i juni kommer de til Europa… det er over ti år siden sist. 

Forrige artikkelVideo: Son Volt – Devil May Care
Neste artikkelFredagsvideo: Micah Schnabel: New Shoes
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

  1. Herregud, hvor patetisk kan en anmeldelse bli. Her bruker man minst 200 ord om hvor mye noen elsker plata og hvor mye noen andre som ikke elsker plata ikke føler de skal skrive anmeldelsen. Redaksjonsmøte, dere! Jeg gir egentlig jevnt blaffen i hvordan redaksjonen deres fungerer og hvor mye redaktøren liker sine ansatte. Finn dere et rom, for pokker. Det dere ender med er en smørje av en anmeldelse fra en mann som iallefall ikke burde ha skrevet et ord om denne plata. Ja vi elsker osv. Dette er helt klart noe av det svakeste denne fine gjengen Son Volt har levert, og klarer du ikke å innse det, redaktør, så burde du ha baller nok til å la manne som du har så stor respekt for få skrive det som sannsynligvis hadde vært en rimelig mer korrekt analyse av en svært middelmådig utgivelse. Ta deg sammen a!

    • Hei Ole Gunnar!

      Jeg forstår at du er på Team Dale. Og at du blander oss sammen med aviser og kulturtidsskrift som anmelder musikk.
      Vi skriver omtaler og anbefalinger av plater vi liker, for å dele godsakene med andre.

      Det viser seg heldigvis at platen er om mulig enda bedre enn jeg antydet i min omtale. Jeg simpelthen elsker den, og mange med meg – skal man dømme etter tilbakemeldingene den har fått verden over.

      Pust med magen nå, Pedersen. Det er bare musikk! Ta deg sammen ‘a!

      Rune / Redaktør.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here