Mighty Magnolias – Unknown Skyline

Unknown Skyline heter den andre platen fra Mighty Magnolias. Bandet som til tross for røtter og oppvekst på Vestlandet låter som om de er født og oppvokst et sted midt på prærien i USA. Tittelen “Unknown Skyline” er på mange måter dekkende for følelsen platen gir deg. Til tross for ørkensoundet, så kan du skimte en skyline der borte i det fjerne, og bandet trekkes kanskje litt mer mot storbyen på denne platen enn de gjorde på debuten Somewhere North of Nowhere, som møtte kanonkritikker i en samlet rikspresse da den kom ut for to år siden.

På nytt har Mighty Magnolias samlet seg hos brødrene Amund og Henrik Maarud i Snaxville Studios – på den norske prærien i Skogbygda. Sammen har de bygget et lydbilde som blander ørkenstemning, storbyrock, countrymusikk og gitt det en vintage vri som kunne plassert det hele tidlig på 70-tallet rent stemningsmessig. 

Bandet har videreutviklet soundet de etablerte på debutplaten, noen kanter er rufset litt til, noen overflater er polert litt ned. Bandet låter tight. Samspilt. Fokusert. 

Tekstene er skrevet av av frontfigurene Emil André Nordtveit og Ine Tumyr. Og de er virkelig hentet fra øverste hylle. Emil har utviklet seg enormt som låtskriver siden vi “oppdaget” ham i 2011, og Ine har garantert hatt en god innflytelse med litt mer livserfaring som har smittet over på tekstene underveis. 

Det er viktig å merke seg det faktum at det til tross for at Emils stemme på mange av låtene er den mest fremtredende, så hadde dette blitt en veldig mye fattigere plate uten Ines stemme. Harmoniene de to lager, og duettene de synger er til tider intenst vakre – men de har også en viktig oppgave i å fylle ut det store rommet som Maarud og Magnoliaene med vilje har laget i toppen av lydbildet. 

At de har fått med seg Bendik Brænne på saksofon og tangenter er vel så viktig, sammen med gitaren til Erik Rolland – som er intenst og perfekt tilstede akkurat når den skal, og der den skal. 

Kvaliteten på låtene til tross, det på mange måter produksjonen som er stjernen her. De har lagt lag på lag, instrumentene ligger tidvis over hverandre som en luftig sky. Men også ved siden av hverandre der det passer. Hele tiden lages det rom, der sniker de inn litt vokal og litt harmonier, litt koring. En lekker liten pedal-steel og en småfrekk banjo. Det er en veldig luftig produksjon, men samtidig virker alt veldig gjennomtenkt – det er ikke et overflødig instrument, ikke noe som overdøver noe annet. Vokalen er hele tiden i front akkurat slik jeg liker, den er krystallklar og helt klart fokus for produksjonen. Totalt sett så er dette en av de best produserte platene jeg har hørt på lang tid, og brødrene Maarud viser nok en gang sin brillianse i studio. Det varer ikke lenge før utlandet oppdager studioet i Skogbygda slik de har oppdaget Ocean Sounds på Giske.

Tekstmessig så er dette en litt voksnere plate. Emil synger om å bli eldre og finne sin plass i verden. Første gang jeg skrev om hans første band, i 2011, så var Emil 20 år. Det er 7 år siden – og han synger i “Ain’t On The Run No More” – om nettopp det. Å slutte å rømme, og akseptere sin plass i verden. Jeg elsker refrenget på denne låten, oppbyggingen og strukturen i overgangene tilsier et normalt “stakatto” refreng der verselinjene henger på melodilinjene og breakene, men verselinjen bare flyter over breaket og inn i neste melodinlinje. Dere skjønner hva jeg mener når dere hører det. 

Kjærlighet og utvikling er vel kjerneelementene her, og de går hånd i hånd. Låter som “Someone Else” viser den sårbare siden av et kjærlighetsforhold som ikke helt går på skinner. Mens den glitrende countryperlen “Green Eyes” er en nydelig kjærlighetserklæring som viser kvaliteten til låtskriveren, samtidig som låten viser bredden til bandet.

En låt som “Out in the Cold” er en annen som viser bredden til bandet. Den er en Kinks-inspirert syretripp hentet fra midt på 60-tallet, og når vi deretter får en låt som “Amour Perdu” så kan man ikke annet enn å bøye seg i støvet. Om plukket fra en Noir-film fra tidlig 30-tall, med New Orleans vibber overalt – der de tar oss med på en fantastisk reise i det Magnolske lydunivers. 

Låter som “Ain’t On The Run No More” og “Comin’ of Age” er eksempler på hvordan Nordtveit har utviklet seg som låtskriver, samtidig som han synger om å utvikle seg som menneske og person. 

Unknown Skyline er en maktdemonstrasjon av en plate, og Mighty Magnolias har begått det kunststykket å overgå den eminente debutplaten. Vi kan ikke annet enn å ta av oss hatten og si takk!