Anders Dahlberg – Street Serenade

Det er noe spesielt med artister man har fulgt siden starten av karrieren. Og den følelsen når de imponerer deg langt forbi det du hadde forventet. Anders Dahlberg platedebuterte med den Knut Hem produserte Dancing With Stars i 2016, og er idag tilbake med oppfølgeren Street Serenade. En plate som man strengt tatt skulle tro kom fra en artist med flere tiårs erfaring fra scene, studio og låtskriving.

Men det er altså bare Dahlbergs andre plate. Låter har han skrevet i årevis, men at det skulle dukke opp noe på dette nivået er intet mindre enn imponerende.
Det oser erfaring, kunnskap og rå, ubearbeidet kjærlighetssorg. 

I fjor høst besøkte Anders Dahlberg og The Rusty Gold Cafe Victoria i Bergen, og til tross for at Dahlberg kun har én plate og en EP å vise til – og ikke akkurat har rent ned dørene på landets konsertsteder – så leverte han og bandet en konsert som slo gnister. Det var en av de aller aller beste konsertene jeg så det året, og på samme tid fortalte Anders om prosjektet han hadde gjort i leiligheten hos en kompis i Trondheim. Han ønsket å gjøre noe litt annerledes med denne platen, skitne til musikken og røffe opp kantene litt. Og jeg må påstå at han har lykkes.

Det er jo en kjensgjerning at veldig mye av favorittmusikken vår blir laget i krisetider. Nasjonale og internasjonale kriser inspirerer musikere verden over, og personlige kriser har dannet grunnlag for en rekke glitrende album opp gjennom tiden. Og nå har Anders Dahlberg begått sitt Break-Up album. I løpet av 24 timer ble han dumpet og mistet leiligheten. I bilen hjem til mor traff han den eksistensielle veggen så det sang. Var det noen hensikt i å fortsette med musikk? 

Kompisen Daragh Wearen Murphy tok ansvar for en selvmedliden Anders Dahlberg, og inviterte ham opp til Trondheim for å jobbe litt med musikken sammen. Anders pakket en bil med et knippe break-up album, fire tettskrevne hyttebøker med tekster og en trist og deprimert musiker. 

En time etter ankomst Trondheim hadde de festet den første låten på teip, og i én uke jobbet de tilnærmet dag og natt – bare avbrutt av noen besøk på de lokale utesteder for å krydre inspirasjonen. Plutselig satt de der med nok låter til en plate, og vel så det, og Murphy var litt brått blitt produsent for Street Serenade. 

Måten platen åpner på – med den vidunderlige perlen “Rose” oppsummerer hele situasjonen, og forteller alt om Dahlbergs følelser i øyeblikket. Det er rått, det er ferskt, det er ekte. 

Starten av låten minner meg om platen Elvis spilte inn i Sun Studios til sin mor, etter at den ble gjenoppdaget for noen ti-år siden, kombinert med en slitt 78-plate med Edit Piaf – avspilt på en gammel grammofon. Du får følelsen av at Anders kaster av seg byrden med bruddet, han bokstavelig talt går ut av forholdet, og inn i en ny hverdag. I starten på låten står Anders ute i gågata i Trondheim, med en mikrofon som følger ham inn i et hus, opp en trappeoppgang – og inn til en mikrofon inne i leiligheten.

Deretter har de mikset de to opptakene til det som har blitt en audiovisuell prosess på hel brudd-prosessen. Det er så enkelt, men samtidig så briljant gjort – og det gjør at hele plata fungerer og henger sammen fra første låt. Anders går på en måte UT av mørket, og inn i en lysere tilværelse – der resten av platen tar et oppgjør med livet rundt forholdet – og det faktiske bruddet ryddes unna i første låt. Også den teksten da… 

Rose, I Don’t know your dream,
does it feature me?
Or am I just a parallell line,
running straight beside your way
asking politely if I may
cross your course, just for a second

Sakte kommer lyden seg, før hele bandet legger seg så overjordisk vakkert på toppen av melodien og bare løfter det hele til himmels. Det er et “gåsehud over hele kroppen” øyeblikk, og en av de beste låtene jeg har hørt i hele år. 

Når gåsehuden vurderer å trekke seg tilbake, så åpner “What Did I Miss” med en helt vidunderlig fele fra Jørgen Tangen Bendikssen. For en som har et intenst kjærlighetsforhold til såvel Boquist-brødrenes innsats på de tre første Son Volt platene, som Scarlett O’Haras unike tilskudd til Bob Dylans konserter under Rolling Thunder Revue-perioden, så er det noe med å høre en perfekt produsert og ikke minst plassert fele, i rockemusikk. Den har evnen til å gjøre alt bedre, når det gjøres helt riktig.

“What Did I Miss” er en moderne klassiker. I min parallelle, perfekte verden, så spilles den akkurat nå på alle radiokanaler verden over, samtidig. “What Did I Miss” spør Anders Dahlberg. Hva gikk han glipp av når forholdet gikk i dass? Hvordan har livet endret seg? Har verden merket noe? Eller var det bare han verden stoppet litt opp for? 

Dahlberg dykker dypt ned i følelsene i “The Best I Ever Had”. Tittelen beskriver jo enkelt og greit hva det dreier seg om. Den glir elegant over i “Can I Still Miss Someone?”. 

Lavmælt, sårbart og en Anders Dahlberg som – fotfulgt av en fele og en perfekt pedal steel, forsøker å sette savnet inn i en sammenheng. At Dahlberg er glad i Ryan Adams er noe vi visste, men at han skulle skrive en bedre Ryan Adams-låt enn Ryan selv klarer i disse tider, det kom vel litt brått på alle. Tor Einar Stokkes pedal steel er respektfull overfor teksten og vokalen, men akkurat nok tilstede til å løfte det hele. 

Det er ikke alle plater forunt å ha to verdenshits, men Street Serenade har to. For når Dahlberg kanaliserer alt vi liker fra musikkhistorien, så er det så infernalsk fengende og godt gjennomført at han gjør soundet til sitt eget med stil. En perfekt kjørelåt, som vil bli en gjenganger på biltur-spillelisten min i årene som kommer.

“Breathe” trøkker det hele inn i et litt mer indie-landskap, og Dahlberg viser at han hørte på musikk midt på 90-tallet. Budskapet er enkelt, en intens gitarsolo understreker det hele. Det er et snev av Neil Young i det hele, kanskje fra Perl Jam-perioden hans. La meg komme meg videre, virker den å rope. Skrike. VRÆLE. PUST, for pokker. PUST! 

En nydelig vakker instrumental pianolåt snur plata på hodet. Den har fått navnet “For Her”, og symboliserer på mange måter vendepunktet på Street Serenade. Herfra ser vi fremover. Der de foregående låtene har dvelt ved forholdet og til en viss grad bruddet som ligger til grunn for at denne platen i det hele tatt ble til – så snur det nå. Dahlberg er melankolsk, men det er positivitet å spore.

Jeg skal innrømme at jeg lenge har vært temmelig hekta på “Not The Same”, som han spilte gjentatte ganger på oppvarmingskonsertene for Austin Lucas. Gnistrende god tekst, og en melodi som bare klistrer seg i hjernebarken. Det er hjerteskjærende vakkert, og i helheten med resten av platen så er det enormt kraftfullt. 

I tried to call your number
a week ago today.
Wasn’t anything important,
just wanted to say it’s not the same now.
Not the same without you.

Intensiteten i “Make It Happen” er nok et høydepunkt på plata. En bragd av en låt, der følelsen av at man VET det går mot slutten, og bare sitter og venter på at det endelige bruddet skal skje. Samtidig som man ikke VIL at det skal skje, og mentalt stritter imot – og samtidig ønsker å få det overstått. Fantastisk overført til musikk. 

Tittelsporet “Street Serenade” har blitt en nydelig, semi-akustisk perle der tekstforfatteren Anders Dahlberg virkelig får vist seg frem, og når han smyger seg ut av Street Serenade med “Another Life”, så sitter vi igjen med en følelse av å ha tatt del i de rå, ubearbeidet kjærlighetssorg. Samtidig som vi ser, hører og merker at det har gått bra. Artisten Anders Dahlberg har brukt musikken for å hjelpe personen Anders Dahlberg gjennom en personlig livskrise, og musikalsk sett har han lykkes så til de grader. 

Hvis ikke dette løfter Dahlberg frem for et større, norsk publikum så må rett og slett Norge kollektivt bare skjerpe seg. 

Lineup på plata er Anders Dahlberg på vokal, gitar, piano, produsent Daragh Wearen Murphy tar seg også av vokalbidrag, gitar, piano, keys, trommer, bass. Trommene og perkusjon er Amund Karlsens ansvar, mens Tor Einar Stokke er sjefen for The Crying Machine. Han leverer vidunderlig pedal steel. Ytterligere pianobidrag kommer fra Jesper Holsten, mens Jørgen Tangen Bendikssen supplerer en fele som er et uvurderlig bidrag til denne platen. Noen vokalbidrag fra Kjersti Sortdal gjør også sitt for å løfte noen av låtene. 

Plata kommer på vinyl, cd og overalt der hvor musikk streames. 

Dahlberg tar med seg et lite band og drar ut på veien for å feire plateslippet i høst:

26. september: Oslo
4. oktober: Bergen
5. oktober: Karmøy
6. oktober: Odda
10. November: Hønefoss