Americanafest 2018 – Tirsdag

Det er tidlig morgen i Nashville, og redaksjonen er i full gang med å forberede dagens utflukter. Takket være awardshowet, så er det en rolig dag på konsertformen. Noe som trengs etter gårsdagens utblåsning.

Arnulf er i full gang med bilderedigering etter å ha fylt opp alt han har av minnekort i løpet av kvelden i går. Undertegnede knotter sammen tekst og gjør research på ny PC etter at den gamle avgikk ved døden i natt klokken 02:30. Og Crystal jobber med videomateriale fra i går. Vi driver etter hvert vår helt egen industri her borte. 

Det som er veldig morsomt, er at vi får bøttevis av tilbud om å gjøre DoD Sessions, så i dag kommer Don Gallardo på besøk – og i morgen jobber vi med å finne plass til Caleb Caudle. Totalt sett kommer vi nok hjem med minst 10 ferske sessions, som vi gleder oss vilt til å vise dere.

Tirsdag startet med frokost på Mexicansk restaurant, en pitcher med øl per person, og tacos i overflod.

Da vi ankom huset så satte vi opp utstyret for å ta imot Jon Latham til hans Dust of Daylight Session. Far Michael var sjåfør, og etter at all klemmingen var unnagjort mellom gamle venner så plasserte vi Jon – komplett med Michael Bolton t-skjorte – på en stol på vår front porch. Der fikk vi høre to låter, før vi sa oss fornøyd. Deretter ble gjengen sittende og skravle i to timer – for Jon og faren har enkelt og greit de beste historiene å dele. Historien om hvordan Jon møtte Kevn Kinney for første gang da han var 12 år, og fikk en håndfull gitarplektre og beskjed om å «stay in school, son» – som har ført til at nå når de to har blitt venner musikalsk og Kevn har blitt minnet på historien, så får han fortsatt en håndfull med plekter hver gang de møtes.

Historier om møter med alt fra Kinky Friedman til Mojo Nixon, brytes bare opp av at Jon – som fortsatt sitter med gitaren på fanget, synger og spiller en strofe her og en strofe der fra rockhistorien. Jeg er overbevist om at han kan alle låter som er skrevet mellom 1970 og 1990. Hans imitasjoner av alt fra Kevn Kinney til Bruce Springsteen er uimotståelige, og når han kjører «sin» versjon av Springsteen on Broadway – så er lykken komplett for enkelte. 

En hyggelig stund går så alt for fort mot slutten, både Jon og vi har andre avtaler – og vi avtaler å møtes igjen på Basement East senere på kvelden.

Middag gjøres unna på Acme Feed & Seed, der vi venter på Kyle Daniel og Reckless Electric. Kveldens positive overraskelse var «åpningsbandet» Jason James, som leverte skikkelig Honky Tonk nok til alle! Fyren ser ut som en countryartist fra 1951, synger som det selvsamme, og har et band som VIRKELIG svinger. Jeg rakk aldri se ham live for to år siden, men denne fyren skal vi høre mer fra!

Deretter får vi et fyrverkeri av et rockeshow fra Kyle Daniel. Det viser seg at gitaristen er svensk, og heter David Henriksson. Han er den perfekte mann på rett sted, og viser at man ikke trenger å komme fra Red Dirt-distriktet i USA for å levere varene. Manageren til Daniel brukte å jobbe for Vintage Trouble, og har gode minner fra såvel Bergen som Nordfjordeid – og ønsker å ta med Kyle Daniel tilbake. 

Settet til Kyle Daniel er dynamittsterkt, gnistrende gode låter, fett gitartrøkk og harmoniene med kompisen Seth Renfrow utgjør virkelig forskjellen. Dette er rock i retning av en krysning mellom Cross Canadian Ragweed, Reckless Kelly, Alman Brothers og Lynyrd Skynrd. At vi koser oss er en underdrivelse. Crystal har det hele på video, og vi gleder oss til å dele. 

Reckless Electric stiller som duo, der Mary Bragg og Becky Warren spiller låtene fra platen «Comeback», og til tross for store problemer med festivalens gitarforsterker så leverer de et sett som viser hva som bor i duoen. De klarer å utrolig vis å heve seg når teknikken svikter, og til tross for at publikum sakte men sikkert sniker seg ut til andre steder – så blir de bedre ut gjennom settet. Harmonier og humor er nøkkelen, og sjarm har de i bøttevis. 

Nashville er totalt umulig å manøvrere med bil når noe skjer. Bergen er en drøm, når en av hovedåren stopper – sammenlignet med denne byen. Ingen kollektivtrafikk, og total trafikkork er det som skjer når USA og Mexico spiller fotballkamp på forhatte Nissan Stadion. Vi bruker nesten 40 minutter på turen fra Acme til Basement East, og går glipp av settet til Andrew Leahey & The Homestead. 

Da vi ankommer står Chuck Mead & His Grassy Knoll Boys på scenen, og leverer om mulig enda bedre enn mandag kveld på hotellscenen. Deretter går det slag i slag. Kvelden byr på Mary Gauthier, Tim Easton, Carlene Carter, Brian Wright, Aaron Lee Tasjan, Kevn Kinney, Webb Wilder, Alen Thompson, Will Hoge, Jay Buchanan (Rival Sons), Charlie Sexton (!!). Aaron Lee Tasjan og Brian Wright leverer et utrolig nummer, der Aaron stiller i glitterjakke, rysjebluse og glittersko – og leverer en versjon av «I am Woman!» som om det skulle vært hans egen låt.

Lokal legende Steve Poltz gjør en opptreden som vi aldri vil glemme – og ved siden av meg står Jon Latham og synger med av full hals. Poltz ser ham, peker på Jon – stuper av scenen og hiver seg rundt halsen hans. De danser og synger, før Poltz klatrer på scenen på nytt. Kevn Kinny gjør sine greier som ingen andre, Joe Firstman fra Cordovas klatrer inn på scenen fra salen og hopper rundt og synger. Og når Buchanan fra Rival Sons dukker opp, så er det ikke spesielt vanskelig å se hvem som har vært rockestjerne noen år. Han har publikum i sin hule hånd, og styrer lokalet akkurat som han vil. Allen Thompson er kongen av Basement East hver år, uansett hva han leverer… i år gjør han «Get Up, Stand Up» og vi er på Jamaica for en stakket stund. 

Charlie Sexton har spilt lenge nok med Dylan til at han vet at han kun kan stå der og alle er solgt. Når han i tillegg spiller gitar som ingen andre så er det som være i nærheten av en geistlig del av konsertandelen. 

Det er bort imot for mange inntrykk til at det kan formidles. 

Nå skal vi rigge til Don Gallardo ankommer, og i dag skal vi se blant andre Lucero, Drivin´n Cryin´og Tyler Childers.