Stemmen til Kashena Sampson er noe av det mest kraftfulle, direkte og intenst vakre som noen gang er festet til plateriller. Coveret til Wild Heart speiler musikken helt perfekt. Uten at det er påtatt eller tilgjort, så har hun et sound som er som løftet fra en smeltedigel av 70-tallets beste plater.

Én av de tingene man lærer under AmericanaFest, er å spørre lokalbefolkningen om hva som rører seg under overflaten i de ulike musikalske miljøene. Det var slik vi kom på sporet av Jon Latham for tre år siden, og Cordovas for to år siden. Og i fjor var det kvinnenes tur. Vår lokale representant, Crystal Rhoten, hadde én klinkende klar anbefaling; Kashena Sampson. Litt i det skjulte hadde Kashena sluppet platen Wild Heart, dog bare på vinyl (på det tidspunktet). Vi jaktet ned platen, og tok med noen kopier hjem til Norge. Siden musikken på det tidspunktet ikke var tilgjengelig digitalt, så tok det litt tid før jeg fikk sjekket ut Wild Heart, men når jeg først lyttet – så kan dere være sikre på at vi umiddelbart booket Kashena til en DoD Session under årets AmericanaFest. Platen ble endelig sluppet offisielt i vinter, og digitalt og i Europa i vår. Og den har gått jevnt og trutt på anlegget her hjemme siden i september i fjor. Ved bassenget i Hellas i sommer ble den spilt på repeat, og til slutt måtte jeg gå tilbake til hotellrommet for å hente pcen. Dermed ble anmeldelsen av Wild Heart komponert ved et basseng på Zachyntos, i 32 varmegrader.

Kashena har en brokete fortid, og har vært gjennom sin andel med strabaser. Men de siste 11 årene har hun holdt seg helt unna både alkohol og dop. Hun vokste opp i Los Angeles, spilte i band med sine to søstre – men endte opp med å prioritere dop og festing foran musikken. Etter noen år fikk en venn henne til å gjøre noen jammer på en lokal pub. Disse havnet på YouTube, og en arrangementsansvarlig for et cruiseselskap så noen av videoene, og tilbød henne jobb som sangerinne på et cruiseskip. Kashena hoppet i det, med en plan om å spare opp penger til å spille inn denne platen. Hun ble rik på erfaring, men ikke nødvendigvis på penger. Tre år på cruiseskip ga henne muligheten til å lage show i en rekke sjangere, og hun presenterte alt fra country til opera til båtens gjester.

Etter dette ble hun headhuntet til et stort show i Las Vegas, der hun spilte med Oliva Newton-Johns band i ett år, før hun  fant hun ut at platen måtte ut – og flyttet til Nashville. Uten jobb, men med et sted å bo sammen med en venninne fra Las Vegas showet måtte hun finne seg en jobb. Det ble en lokal frokostkafé i East Nashville som fikk gleden av å ha henne som servitør i tre uker før hun fikk nok.

Deretter fikk hun seg jobb som bartender, og alle som har besøkt Basement East har blitt servert av Kashena de siste årene. Litt i det skjulte begynte hun å finne ut hvem som kunne være riktig person for henne og soundet hun jaktet på – og den hun til slutt fant var Jon Estes og hans Bomb Shelter Studios. Platen ble spilt inn analogt, direkte til 2” teip, der ingen mikrofoner, forsterkere eller gitarer var nyere enn fra 1976. De fleste låtene ble spilt inn med bare noen få tagninger, og romkameraten Erin Rae gjorde noen vokalpålegg i etterkant. Resten er “live to tape”, med Estes på bass og diverse intstrumenter, Jon Radford på trommer og Jeremy Fetzer på gitar.

Den første vinylplaten jeg kjøpte med Elvis, var The Memphis Record. En samling med innspillinger Elvis gjorde hjemme i Memphis på slutten av karrieren. Min favoritt Elvis-epoke er fra Las Vegas-årene, både konsertene og studioinnspillingene på 70-tallet. Og Kashena Sampsons Wild Heart minner meg på så mange steder om soundet fra The Memhis Record, at jeg flere ganger venter på at en duett med Kongen skal bryte ut.

Fra orgelet og gitaren åpner “Away From Here”, der Kashenas stemme smekter seg inn i hjertene våre, så er jeg komplett og fullstendig solgt. Platen er spekket med personlige og sterke tekster. I “Away From Here” snakker hun om å finne sin plass i verden, om å flytte for å finne seg selv og sin plass i livet. Strykerne som sniker seg inn mot slutten gir låten det lille ekstra – og vi vet at vi har funnet oss en venn for livet i Kashena Sampson.

En av låtene som minner meg mest om Elvis’ Memphis-periode er “Long Way Back”, hadde Kongen fortsatt vært med oss så kan du bite deg i nesa på at han hadde spilt inn denne, samme hva Obersten hadde forsøkt å si.

Hun peker nese til sin tre uker lange karriere som frokostservitør i “Greasy Spoon”, og viser at hun ikke bare har humor – men virkelig kan komponere en perfekt countrylåt. Her kanaliserer hun Dolly og Emmylou i sine beste stunder, og låten er et gullkorn av de sjeldne.

Når vi allikevel snakker om gullkorn; “She Shines” er vel noe av det vakreste som har blitt festet til teip i East Nashville de siste årene. Stemmen til Kashena får virkelig vise sin bredde, og intensiteten i presentasjonen viser at dette er en låt og en tekst som betyr noe spesielt for Sampson.

Wild Heart er ikke en plate vi forventer fra en debutant. Dette er en plate som man venter å få fra en veteran i bransjen, som har funnet en ny og fersk musikalsk åre på tampen av karrieren. Men Kashena har samlet livserfaring, gått gradene og laget låter underveis i livet sitt – så på mange måter er hun en veteran, om enn ikke på plate. Det er likevel en imponerende debut, og Kashena kommer til å være en artist å regne med i årene som kommer. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Kjøpes hos Kashena Sampson. (Vinyl eller Digital)

SHARE
Forrige artikkelJohnny Red – Of Love and Death
Neste artikkelRobbie Fulks & Linda Gail Lewis – Wild! Wild! Wild!
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here