Johnny Red & The Prayerhouse People debuterte med et brak med Nothing More Than Clay i 2016. Den traff meg som et knyttneveslag i mellomgulvet, og var en av mine absolutte favorittplater i 2016. Oppfølgeren Old Dreamers kom i 2017, men av en eller annen grunn fikk jeg aldri helt taket på den. Trolig hørte jeg den alt for lite, for platen er god som gull.

I april slapp vokalist John Gravdal soloplaten Of Love and Death, som Johnny Red. Og her er Gravdal godt plassert i et musikalsk landskap preget av et værhardt Jæren, omringet av svovelpredikanter og forblåste bedehus. Du hadde ikke blitt overrasket om Olav Larsen møtte opp i en duett her, de musikalske hodene i Rogaland har laget seg et eget sound – og kombinert med amerikanske undertoner fra golde ørkenlandskap så finner Gravdal et lydbilde som kler stemmen og ikke minst tekstene og melodiene hans helt perfekt.

Vi får høre historier om alt fra mandariner til spøkelser. Livet, døden og alt som ligger mellom er et bredt felt å hente låter fra, men det er det som gjør Gravdal til en dyktig låtskriver. Han plukker inspirasjon, og spinner historier som fungerer både som små noveller – og enkle fortellinger om hverdagsliv, kjærlighet, døden og spøkelser.

Platene med The Prayerhouse People er ganske mørke under overflaten, og det kan kanskje virke som om vi skal inn i de samme mørke kroker av menneskesinnet på Of Love and Death, men så er ikke tilfelle. Kjærlighet er også veldig tilstede.

Platen åpner med “When The Tangerine’s About To Go”, som er en ganske snedig vals som handler om avslutninger. Om vi opplever slutten av en hyggelig kveld, slutten av et forhold, eller slutten av livet – så er det viktig å ta vare på øyeblikkene. Billedbruken til Gravdal er utsøkt, og orgelet som bygger stemningen her setter stemningen på plass så det holder.

Den dystre “Death’s Blues” bringer Jærvinden inn på platen, men så overrasker Gravdal oss litt og slipper seg løs på “You and I”, som er en blid og spretten poplåt som er helt nydelig oppbygget, der instrumentene ligger i vakre lag og gir hverandre rom – mens teksten til Gravdal er en hyllest til kjærligheten i ens liv.

I would open up my eyes and ears
I would let the stillness speak to me softly
And fill my lungs with air and say,
that there is nothing in this world I care for,
but you, you and you and you and you, you and you.

Den himmelstormende vakre balladen “On The Rocks” handler om å sitte helt stille ved siden av den man elsker og bare være to og sammen. Mindre vakkert blir det ikke selv om Gravdal synger om spøkelser. I “Hitting Ghosts” er vi over i litt annen tematikk, der det brukes tid på å utforske og bearbeide det som har vært, og som vi har mistet. Det mørkt, det er blytungt, men akk så vakkert! Gravdal fanger stemningen i biltur gjennom en vestlandsk vinter, med mørke, kulde og fuktighet i musikk – en prestasjon i selv.

Tradisjonell amerikansk visesang, fjellmusikk plassert tett opp mot countrymusikk danner utgangspunktet for balladen “Mary and Me”, der Johnny og Mary synger til hverandre i en liten landsby et stedt langt oppe og inne i Appalachiene i USA, en gang i 1913.

Døden er igjen tema på “Every River Runs Into The Sea”, som seg hør og bør på en plate med “Death” i tittelen. Historien om “Ray” som drukner i en vanndam, og hvordan dette påvirker familie og venner – både der og da og etter mange år – er hjerteskjærende å lytte til. Dette er tekstkunst på høyt nivå, som fortjener å lyttes til.

En skitten rocker har han også funnet plass til, der “Sing, Boy” denger løs på støvet i øra, og trøkker til så vi i hvertfall ikke kan sitte i ro.

“My Yearning’s So Still” er en smekker kjærlighetsballade, som funderer over livet og kjærligheten. Og apropos kjærligheten, så må vi selvsagt grave oss litt ned i den tunge siden av kjærlighet. “Broken Heart” er lavmælt i uttrykket, men den treffer deg som et tonn med stein. Den sorgtunge fela som tar seg av soloen er direkte nydelig, og for meg er nok denne og neste låt platens høydepunkt i all sin utsøkte enkelhet.

All my songs,
are about a broken heart

Of Love and Death heter platen, og når “When I Go” toner ut så vet jeg at vi er én tanke i to sjeler, jeg og den godeste Johnny Red.

Ain’t nobody need to cry,
when I go,
when I go.
…..
Don’t put flowers on my grave,
when I go,
when I go.
Kiss the green grass that’ll grow.
That I know,
that I know.
I don’t need flowers,
don’t need flowers,
when I go.

Avslutningen, med “Be Still” og et av de mest stemningsfulle pianoene jeg har hørt, er direkte nydelig. Vær stille. Lytt. Til deg selv. Til de rundt deg. Til hva verden prøver å fortelle deg. Så enkelt, og likevel så vanskelig.

Johnny Reds Of Love and Death er et mesterverk av en plate. Gravdals låtskriverkunst får skinne fritt på en meget respektfullt produsert plate – der tekstene er i sentrum. Men produksjonen, arrangementene og melodiene er viktige elementer for at dette skal fungere, og der treffer Johnny og teamet hans planken så til de grader. Låtene kler soloformatet, jeg kan se hvorfor disse ikke passer inn i band-prosjektet hans, til det er de for lavmælte og personlige – heldigvis fant de sin egen plass i verden på dette soloprosjektet.

Følg Johnny Red på Facebook. Der får du også kjøpt plata på CD eller vinyl. Send en melding på Facebooksiden, så fikser Johnny Red salt!

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: John Prine – Knockin’ On Your Screen Door
Neste artikkelKashena Sampson – Wild Heart
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here