Året var 1992. Jeg jobbet i lokalradio, og vi fikk stadig tilsendt ny musikk fra håpefulle promobabes (de het det på 90-tallet, uavhengig av kjønn), i landets plateselskaper.
I en bunke lå det en single med et cover som virket temmelig kult. En gjeng gutter stod og kikket ut i lufta, og så stod det “DI DERRE” og “90 meters bakken”. På baksiden stod det navnene på en hel haug folk jeg aldri hadde hørt om, men nederst stod det “Produsert av Kyrre Fritzner”. Og Kyrre Fritzner spilte i et av mine favorittband; Uncle Sams Wig Wam Party. De skiftet senere navn til The Rambelins, og er for evig og alltid et av mine favorittband.
Dessuten hadde han året før produsert Jokkes usaklig gode “Frelst!”, som også fikk den legendariske spellemannsprisen det året. Jobben han senere gjorde på De Lillos store kommersielle gjennombrudd Neste Sommer står også som en bauta i norsk platehistorie.
Men her var altså Kyrre Fritzner produsent for noen (for meg) helt ukjente unge herrer som kalte seg “DI DERRE”. Jeg tok singelen med inn i teknikkrommet, og satte den på – og den traff meg som en spade i bakhodet. Jo Nesbøs vokal var tøff, samtidig som den hadde noe naivt ved seg. Han hørtes rett og slett steikandes hyggelig ut. Og teksten da. Herregud, det var doble bunner og tvetydige meninger – samtidig som den var klinkende klar og fullstendig åpenlyst handlet om… jeg aner fortsatt ikke. Jeg vet bare at jeg elsker den låten, og den satte meg på sporet etter et nytt, norsk favorittband.
Da platen Den derre kom ut i 1992, så traff den det norske platepublikum hjemme, og solgte i bøtter og spann. Skulle jeg ønsket. Men nei, den solgte vel en håndfull kopier hist og her, og kopien min som jeg dro med rundt på alle fester jeg ble invitert på – fikk stadig kjørt seg. Undertegnede trumfet den gjennom alt som var populært på den tiden, og misjonerte som best han kunne. Som vanlig for døve ører.
Lokale pub-eiere ble mast hull i hodet på om å få booket dette bandet, venner og bekjente fikk tutet ørene fulle av tekster og låter fra platen. Til ingen nytte.
SÅ – i 1994 kom oppfølgeren. Kvinner og klær. Spekket av nesten unødvendig fengende melodier, og gnistrende tekster der Jo Nesbø viste seg frem som en av våre aller fremste låtforfattere. “NÅ!” tenkte jeg. “NÅ selger de til platina”. De Lillos hadde vist at det var mulig for god, norskspråklig rock å treffe et bredt publikum med Neste Sommer året før. Nå var det Di Derres tur. Men nei. Jeg var atter igang med misjoneringen, og pushet plata på alle som ville (og ikke ville) høre. På kne foran stereoanlegget på fest, med utsagnet “Hør nå da… bare HØR NÅ!!” rungende i veggene. Men responsen uteble.
Så spilte Di Derre på julebordet til TV2. I bytte fikk de reklametid på tv. Og plutselig var alt snudd på hodet. Folk hoiet på “JENTER SOM KOMMER OG JENTER SOM GÅR” på fester over hele landet, og når folk på fest kom med ting som “har du HØRT dette her??” – hvor mitt noe syrlige svar var “vel… jeg prøvde å spille det der for dere for et par måneder siden, da var ingen interessert”… danner vel mye av grunnlaget for bloggingen i senere år. Traumene stikker dypt, og det var første gang jeg opplevde å miste et favorittband jeg hadde funnet helt selv, til “massene”.
Etter å ha opplevd Di Derre live i en gnistrende konsert på Otta en gang i 1994, så koste jeg meg litt i ensomhet med godbiten Gym, som kom i 1996. Men Slå meg på fra 1998 fikk jeg liksom ikke dreisen på i det hele tatt. Senere begynte Jo Nesbø å skrive bøker, og selv om soloplaten Karusellmusikk var aldeles nydelig så fikk jeg liksom aldri Di Derre tilbake slik det var de intense årene mellom 1992 og 1995, da så mye skjedde for en ung mann på landsbygda.
Jeg var på fest med Jo Nesbø et par ganger en gang på slutten av 90-tallet, men jeg turte aldri gå bort og si hvor mye disse to platene hadde betydd for meg. Så hvis du leser dette, Jo – tusen takk for lydsporet til en så stor og viktig del av livet mitt. Du aner ikke hvor viktige de låtene dine var den gangen.
Og idag kom altså Høyenhall. Di Derres første plate på 20 år. Siden comebacket i 2013 har de spilt rundt om i hele landet foran jublende fans. Med Unni Wilhelmsen som ny gitarist, etter at Knut Nesbø gikk bort i 2013. Men jeg har ikke helt turt å se dem live, for jeg er så redd for at noe skal bli ødelagt. Den samme tanken hadde jeg da Høyenhall dumpet ned i innboksen. “Skal jeg tørre å høre på dette her? Tenk om det suger?”. For det er noe med å ødelegge gamle minner, der storheter falmer og alt bare blir trist og leit.
Men så har vi Jo Nesbø da. Som ikke kan gjøre noe galt. Alt han tar i blir liksom til gull. Og for en stakket stund er jeg tilbake i 1993. Det år man drev dank, og livet bestod av Neil Young, jenter som stort sett gikk, et halvt år med noen av de flotteste menneskene jeg har møtt på et AMO-kurs i videoproduksjon, ukentlige programmer på den lokale radiostasjonen, fester med gutta i Jägerklubben – der livslange vennskap ble knyttet over Steve Earle og enda mer Neil Young, uskyldighet, skitne tanker om jenter man aldri turte å snakke med, og plutselig en uventet evne til å faktisk få kline med jenter som tidligere var langt utenfor ens rekkevidde. 1992-1995 var de beste ungdomsårene. Og en stor del av soundtracket kom fra Jo Nesbø og Di Derre.
På mange måter er Høyenhall alt dette. Jo Nesbø oppsummerer livet sitt, og inndirekte – livet mitt. Tekstene er om mulig enda bedre enn på Kvinner & Klær (jeg driter tynt i at den ble omdøpt til Jenter & sånn, for når jeg kjøpte den før saueflokken oppdaget det, så het den Kvinner & klær og den står i hylla mi den dag i dag) og godbiten Gym.
Jo Nesbø har modnet som menneske, vokst som tekstforfatter og beholdt den litt naive nysjerrigheten og troen på at livet ordner seg for alle som er greie.
Høyenhall har blitt en sjarmerende og direkte vidunderlig plate, full av låter som utforsker en manns følelser midt i livet. Som har opplevd brudd, tap og kjærlighet gjennom alle disse årene siden vi hørtes sist.
Jo Nesbø introduserer låtene i coveret, med en liten setning om utgangspunktet – og vi kjenner oss igjen i låter som “Skjerpe oss litegrann”, der han i duett med Unni Wilhelmsen synger om det han beskriver som “Jeg traff en gang en jente på kino fordi vi lo på et
sted i filmen hvor ingen andre lo. Bortsett fra det var vi helt forskjellige, viste det seg.”
Du liker finske menn som tier
Jeg liker folk som lager lyd
Du liker dystre symfonier
Jeg syns Enya og George Michael er en fryd….
Vi gjør oss bedre
Vi – gjør at det går an
At vi kan holde ut med hverandre
Når vi bare skjerper oss littegrann
Og “Lykkelig”, som han introduserer slik: “Jeg spurte for en stund siden en kamerat om
han var lykkelig. «I teorien,» svarte han.”. Hvem har ikke vært der… denne teksten er et mesterstykke, og er en liten novelle i all sin illsinte (og samtidig lykkelige) enkelhet:
Jeg fikk huset og du fikk en annen
Jeg fikk bilen og endelig tid
Tid til å dra, til steder langt herifra
og jeg lykkelig, lykkelig,
lykkelig som bare faen
Og jeg elsker “Det går fint”, som jeg herved utroper til årets norskspråklige sommerlåt. (Den engelske kommer fra dagens platedebutant Silver Lining). Dette er så deilig…
Jeg våkner og sola skinner
I to sekunder er livet faktisk topp
Men så husker jeg at
du har pakka og dratt
at det finnes ingen grunn til å stå opp
Men det går fint når jeg ligger helt stille
Det går fint, hør jeg synger fra min grav
Det går fint, det er slett ikke så ille
når jeg bare skrur mitt hjerte av
Ja, da går det fint
Den nydelige “Tid” er Jo Nesbøs “Söndermarken”, og oppsummerer livet så langt. Og den illsinte “Videre” har en linje som nikker forsiktig til Ryan Adams’ linje “you stole all my records“..
Du tok alle mine plater
Inkludert Bruce Springsteen som du hater
Du tok alt, fint, ingenting har noe å si
Fordi
Takk til Di Derre for Høyenhall. Takk til Jo Nesbø for noen dager med intens mimring, og nye låter til fortsettelsen av livets soundtrack.
Og ikke minst til Unni Wilhelmsen som gir noe ekstra til dette bandet, både med gitaren sin og ikke minst stemmen og koringen. Hele bandet låter som om de koser seg flett fordervet, og at tiden i studio har vært like gøy som livespillingene.
Di Derre er på veien i hele sommer.
Jeg tror nesten jeg skal tørre å se dem live ved første mulige korsvei…
Hei Rune! Takk for at du deler dine tanker, følelser og minner rundt Di Derre. Jeg er en utlending født i ’81 på et annet sted og inn i et annet språk. 90arå er også veldig viktige for meg. Norsk lærte jeg mye senere. På slutten av nullårene – da jeg bodde i Oslo i tre år. Nærmere bestemt var det blant annet på Manglerud. Hver dag tok jeg T-bane til og fra jobben min på Ensjø. Og mellom disse stasjonene som den gang var bare meningsløse lyder (siden jeg ikke kunne språket) ligger jo Høyenhall. Di Derre hadde jeg hørt flere ganger uten å være klar over det. Jenter som kommer osv. Det var først etter at jeg flyttet ut fra Norge og, som konsekvens, fra “denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den”… det var først da mitt norske kultureventyr begynte. Filmer, bøker, musikk, avisartikler, blogger. Alt som jeg har slukket og den lille delen av det som jeg klarte å fordøye og tilegne. En brøkdel. Det kan sikkert virke litt perverst, men jeg føler meg ofte som om jeg lever i Østensjøvannet område på nittitallet. Ok. Nok er nok. Jeg har syndet. Og skriftet. Tilgi meg, fader. 🙂
Takk for din blogg. Et siste spørsmål: hva er dine tanker rundt “Ikke stopp” låta? Har du hørt den mot Nesbøs “Flaggermusmannen”? Der er det jo en liten historie om en tidligere fallskjerminstruktør. Dessuten av en eller annen grunn jeg ikke helt kan legge fingeren på føler jeg at Flaggermusmannen har noe å gjøre med Dum Dum Boys album SUS. Noe i stemningen kanskje…
Jeg må bare si meg hundre prosent enig i beskrivelsen av Høyenhall. Det er ei fantastisk plate som kan høres om og om igjen. Nye underfundige tanker dukker opp hver gang jeg hører sangene. Utfordringen er at jeg kan “bruke den opp” og bli lei. Imidlertid har jeg begynt å spille sangene sjøl i bandet mitt og det er utrolig hvor stille publikum blir nå de såre og til dels veldig triste tekstene alle kjenner seg igjen i kommer. Det hadde vært fint om det fantes en mulighet til å finne chords og lyrics til alle sangene, men det går ved å skrive de ned også. Begynner snart å kunne dem utenat også. Innimellom tenker jeg hva som har skjedd i Jo Nesbø sitt liv når jeg hører alle tekstene han skriver. Stakkars mann, vi får håpe ikke alt er erfart av han selv.
Når det gjelder å høre dem på scenen er det bare råbra. Hørte dem på Kongsberg Jazz i fjor. Da var ikke Høyenhall med, men Unni var det. En god styrking av bandet og en fantastisk opptreden. All honnør.