Roger Græsberg & Foreningen debuterte med platen Triste sanger og vals i fjor, og idag slipper de oppfølgeren Trøst. Og la meg fortelle dere en hemmelighet – jeg ble aldri helt overbevist av forrige plate. Singlene var innertiere uten like, og “Lyden av hjul” er en av de aller fineste sangene som noen sinne er utgitt på norsk. Men som helhet så var det noe som manglet for min del.
Og nå tror jeg at jeg vet hva det var. Triste sanger og vals hentet ikke ut en brøkdel av potensialet til Roger og foreningen hans.
La meg forsøke å forklare meg her. Triste sanger og vals var en countryplate. For det var opplest og vedtatt at Roger Græsberg & Foreningen var et countryband. Et skikkelig, rotekte countryband som skulle synge på norsk. Til tross for at navnene jeg foreslo i Facebookdiskusjonen rundt bandnavnet var bedre enn det de endte opp med (neida, det er faktisk kødd – for bandnavnet er rett og slett dritkult), så var målet og misjonen klinkende klar selv før navnet var på plass. Bandet skulle spille country slik country skulle spilles.
Og der ligger også “problemet” til Triste sanger og vals. Vel og merke i mine ører. Jeg vet at mange – og helt sikkert med rette – elsker den platen. Men for meg var det noe som manglet. Og jeg tror det bunnet i at bandet begrenset seg. De holdt seg strengt innenfor rammene, og laget en countryplate.
Men under overflaten lå det et litt annerledes band som ville ut, som ville opp og frem. Unnveig Aas ga ut sin soloplate. Græsberg slapp den fantastiske El Dorado sammen med The Anti-Music Bonanza. Lindbäck jobbet med et uttall prosjekter med varierende lydbilder og utgangspunkter.
Jeg har også snakket mye og lenge om den utviklingen den såkalte Americanasjangeren har hatt de siste 2-3 årene, der mange av de vi har ansett som forkjempere for den “tradisjonelle” countrymusikken er litt på søken etter sitt eget lydbilde. Og der tror jeg at Roger Græsberg og foreningen hans også har befunnet seg.
For å gjøre en lang spekulasjon kort – Roger Græsberg & Foreningen er ikke lengre et countryband. Og Trøst er ikke en countryplate. Både bandet og platen er så mye MYE mer enn det. Countrymusikken ligger fortsatt som et bakteppe – i veldig varierende grad – på de fleste låtene, men her er det så mye bredere at vi ikke kan putte dette i en annen sjanger enn “usedvanlig bra norsk musikk”. Produsent Kenneth Ishak har garantert hatt mer enn 10 fingre med i spillet her, når han og medprodusent Græsberg har gjenskapt Roger Græsberg & Foreningen i sitt nye lydbilde.
For Trøst har beholdt alt det som var bra på Triste sanger og vals, tatt med alle de beste tingene fra både Unnveigs soloplate, energien fra Anti-Music Bonanzaen og den utforskende stilen til The Secret Sound of Dreamwalkers. Det har også skjedd noe dynamisk i bandet, uten at jeg har klart å sette fingeren på det. Medlemmene spiller jo sammen i flere andre band, og kjenner hverandre til fingerspissene – men det virker som om det har satt seg et BAND her – en felles glede over å utforske egne evner og lydønsker.
Det har aldri vært noen tvil om Græsbergs evner som låtskriver og tekstforfatter, men også han virker å ha tatt enda et steg opp og frem på denne platen. Setningene er tightere, ordene harmonerer bedre, det er ikke for mange av dem – og det er de rette ordene. Jeg kom til å tenke på Jan Erik Volds nylige dementi om at han står bak diktet “høst”, der han sier “Jeg har aldri skrevet en så dårlig setning som «… og melankolien har satt seg». “. Og det ligger mye lignende der. Græsberg har strippet vekk alt det overflødige, og går rett på saken i hver tekst.
Trøst minner meg på mange måter om de beste øyeblikkene til Stein Ove Berg. Stemmen til Græsberg minner til tider om Bergs vokal. Bandet låter mye friere, og slipper seg løs til å utforske – istedenfor å låse seg fast i at “dette må være en countrylåt”, så har de selve låten vise vei. Det blir visepop, viserock, rock, pop, country og hvilke sjangere vi nå kan finne frem for å dekke alt det Trøst har å by på. Jeg hører både Rolling Stones, de Lillos og Hank Williams her – alle på sine måter. Men mest av alt hører jeg et band som har funnet seg selv, og tilatt seg selv å la musikken ta kontrollen.
Det er ti låter på Trøst. Og når siste låt toner ut, så er det ikke annet å gjøre enn å starte på nytt – for det er bare så fint og så deilig å lytte til. Bandet er så samspilt og velspillende. Pedal steelen til Krister Skadsdammen er intet mindre enn overjordisk vakker. Samspillet mellom bassist Morten Andreassen og trommis Alexander Lindbäck er som alltid dønn solid – og jeg må nok en gang be en del plateprodusenter og band der ute om å ta en lytt på trommelyden til Lindbäck – for han har skjønt hvordan en skarptromme skal låte på plate.
Det er på tide å stå opp,
og gjøre noe for en gangs skyld.
Nå går jeg ut,
for å leve
en drøm…
Det er de siste strofene i den nydelige åpningslåten “Å leve en drøm”. En låt om å rett og slett ta seg sammen. Vi har litt å lære. Den lekkert pedal steel-infuserte visepoplåten sklir elegant over i en av de mest fengende låtene som er plassert på plateriller i kongeriket. For “Sår” har blitt en innertier av en låt, det er ikke uten grunn at den ble plukket ut som single tidligere i år. Den er skrevet av samboerparet Græsberg og Aas, og har fort blitt en av mine favoritter på platen.
“Sangen om mitt liv” kjenner vi også som en av singlene som kom i fjor, og den er en aldeles herlig kjørelåt – der Skadsdammen viser hvorfor det burde være pedal steel på alle plater, alltid. “Skogssang” har blitt noe i nærheten av en godnattsang, og er en nydelig vise om å la hodet begrense seg. Linjen “var redd for børser, og dyr med klør. Er det det det skal stå på en grav den dagen jeg dør?” er et utsøkt eksempel på at Græsberg leverer tekstmessig.
En skikkelig “coming-of-age-story” formes i “Ensomme gutter”. Vi er en sørgelig gjeng. Det viser seg at mange av oss endte opp i band. Det var ikke noe annet å finne på når man var litt pjusk i alt praktisk. Det er drysset litt smakfulle strykere utover denne platen, og de utfyller Skadsdammen så til de grader. På denne låten er det rett og slett perfekt. Ensomheten utforskes videre i “For god for alt”. En vakker kjærlighetssang, og enda et godt eksempel på hvor godt vokalene til Græsberg og Aas fungerer sammen. Det er utallige eksempler på det på denne platen.
“Mer enn du tror” har et utrolig tøft driv og trøkk, og enda et godt eksempel på harmoniene og samspillet mellom de to vokalistene. Jeg fikk skikkelig deLillos-vibber av “Uskrevne regler”. Lars Lillo kunne fint sittet i Kjerringvik i 1985 og fumlet med denne låten, og vurdert den foran Hjernen Er Alene noen år seinere.
Og så har vi “Boksang” da… en perfekt beskrivelse av den kreative prosessen og hvordan det av og til (alt for ofte) stopper opp – selv om de jo finnes der oppe i hodet…
Alt du skriver er løgn,
det er i virkeligheten allting skjer
Rolling Stones ligger i tjukke lag overalt på sistelåta “Vill hest” – dette er Græsbergs “Wild Horses”, og det er bare så helt riktig. Bandet bare slipper tømmene og lar hesten måke avgårde i vill galopp, og det ender i riktig så vakker musikk, og en utforskende, drømmende låt som jeg ser for meg kan bli tidenes killer live!
Når bunken av låter er gjennomgått, så er det bare å snu den og starte på nytt. For JEG har lyst på mer.
Foreløpig turnéliste er som følger – og her vil det komme mer!
- 7. april kl 14, Platebutikken Big Dipper, Oslo
- 7. april, Bastine, Kongsvinger
- 24. mai, Cafe Mono, Oslo
Platen kjøper du hos Big Dipper. Den finnes på svart vinyl. OG som limited edition farget vinyl, for de som liker sånt snacks.
(Foto: Gunnar Johnsen og Julia Marie Naglestad)
[…] april 2018 kom oppfølgeren Trøst, og der ble det tydelig hva som manglet på debuten. Frihet. Bandet hadde stengt seg selv inne i en […]