Tyler Childers – Purgatory

Første arbeidsuke av 2018 er over og første releasedag i det nye musikkåret har både kommet og gått. Et musikkår starter ofte veldig forsiktig første fredagen i januar, men denne gangen slår Border Music på stortromma og lanserer et av fjorårets aller beste album fra USA og distribusjonsselskapet Thirty Tigers. Tyler Childers fra Lawrence County, Kentucky er endelig klar for å ta Europa med storm med sitt debutalbum, Purgatory. En plate som er produsert av Sturgill Simpson og legendariske David Ferguson. 

Riktignok har Childers gitt ut musikk tidligere, albumet Bottles & Bibles ligger tilgjengelig på Spotify, men Purgatory må sies å være hans internasjonale debut og gjennombrudd.

Purgatory har for så vidt vært tilgjengelig verden over via Bandcamp hele siden august i fjor, da albumet ble sluppet offisielt i USA. Da meldingen om europarelease tikket inn hadde jeg allerede inkludert det i årsbestelisten min, helt oppe som det femte beste albumet i 2017. Det står jeg fortsatt for, makan til plate går det langt mellom hver gang man hører.

26 år gamle Childers skriver låter om hjemstedet sitt og om livet i traktene og hendelser som står hans hjerte nær. Han setter melodier til tekstene sine med noen harmonier og fraseringer som står fram som noe av det aller ypperste innen amerikansk tradisjonsmusikk. Det pekes mot fjellene hele tiden. Det er der han kommer fra, fra livet og kulturen i Appalachian fjellene og det var dit han skulle tilbake til med musikken sin.

I flere år lette Childers etter et spesielt uttrykk for låtene sine. Da trommeslager Miles Miller fikk Sturgill Simpson sin oppmerksomhet og Childers sendte han noen sanger før deres første møte, falt brikkene på plass ganske kjapt. Simpson kom tilbake og sa «There’s this sound. I know what you’re trying to get at – it’s the mountain sound.»

Lydmann David Ferguson, kjent fra blant annet Rick Rubin og Cash sitt American Recordings prosjekt, ble tidlig hentet inn og de samlet et band med kvalitetsmusikere, gikk i studio med krummet nakke og et pågangsmot som resulterte i albumet Purgatory. I fire år jobbet Childers med albumet, han og bandet og produsentene var samlet tre ganger i Ferguson sitt Butcher Shoppe studio, før de endelig i fjor kunne vise fram resultatet. Et resultat som overbeviser stort og som regelrett treffer innertier med tanke på både intensitet, kvalitet og autentisitet.

Felespillingen som gjennomsyrer de fleste av låtene, gjenspeiler dette fjelluttrykket som Sturgill har løftet frem i produksjonen. Man både føler og ser åsene og skogene i Kentucky velte innover seg om man lukker øynene og lytter til atmosfæren som henger over hele albumet. Åpningssporet setter standarden på alle vis og vi trør inn i en verden der Childers utfolder seg både musikalsk og med ord som om han aldri hadde gjort noe annet.

Jeg elsker kombinasjonen av de virkelig gode melodiene og den tradisjonelle sounden, og det Childers gjør på både «Feathered Indians», «Tattoos» og «Born Again» er både klassisk og moderne på samme tid. Det har også vært Childers eget ønske, å lage tradisjonsmusikk med en moderne vri som fanger interessen til også de yngre generasjoner.

Albumet har den melankolien som mountain music skal ha, Childers synger med en innlevelse og ekthet som går utenpå det meste. Om stemmen av og til ikke holder helt inn, om den vibrerer litt ukontrollert noen ganger, så er det slike ting, det som ikke er tilgjort, små øyeblikk som skaper nerven i musikken og som gjør musikk så spennende.

Når Childers så drar på med sin «Whitehouse Road», der han virkelig treffer spikeren på hodet om det harde livet, alle fristelsene og hvordan sorgene skal druknes. Det er dette musikk handler om, små fortellinger om hvordan mennesker overlever hverdagen. Hva som er rundt oss der vi vokser opp. Childers synger med en troverdighet som aldri kan trekkes i tvil.

Lawmen, women or a shallow grave
Same ol’ blues just a different day

Old time mountain music, arven etter utallige mann før han, lyden av bluegrass, en selvtillit sendt fra oven, fingerspissfølelse for låtskriverfaget som en veteran, Childers har absolutt alt som skal til. Dersom han fortsetter å forvalte talentet sitt på denne måten i årene som kommer så kan dette ikke gå galt i det hele tatt.

I kjølvannet av alle store låtskrivere vi har mistet de senere årene, de som i godt voksen alder endelig har lyktes og de som har kommet seg opp og fram og er stjerner nå, så dukker det fortsatt opp noen som fornyer amerikanske tradisjoner nok en gang. Vi har sett hvordan Colter Wall har gjort sterkt inntrykk på folk det siste året. Nå kommer også Tyler Childers for fullt. Han spilte en utsolgt konsert på Cafe Mono i Oslo i fjor sommer. Torsdag 18. januar er han tilbake i Norge og Oslo. Denne gangen på John Dee, der han starter sin Europaturne i forbindelse med releasen av Purgatory. Jeg ville satt av denne kvelden om jeg var deg.

KJØP VINYL