Endelig er det den tiden av året igjen da vi skal telle ned til jul og nytt år og vi atter en gang skal feire årets største høytid sammen med familie og venner. Det er også en tid til ettertanke og refleksjon, det er en tid der vi ser tilbake på hva livet har lært oss i året som er gått.
Når vi så har fått den slags føleri unna, da er det på tide å finlytte igjennom alt som har kommet av gnistrende musikk i løpet av året. Det er nå vi skal vi finne fram igjen alle de skjulte musikalske skattene som vi gravde opp en gang tidligere i år. Vurderinger skal gjøres, karakterer skal settes og den store listen skal monteres sammen. Det er på tide å bestemme seg hva som var akkurat ditt favorittalbum i 2017!
Det har vi altså allerede gjort her i redaksjonen hos Dust of Daylight og alle vi ni personene som jevnlig bidrar med stoff til siden har levert sin egen liste over sine favorittalbum. Disse listene er så puslet sammen til en stor, og i dag er vi klar til å presentere listen over de 50 beste internasjonale albumene som ble utgitt i 2017.
- Julien Baker – Turn Out The Lights
Julien Bakers andre album er et dypt personlig øyeblikk festet på riller som hun deler med resten av verden. 21-åringen fra Memphis har laget et album der hun tar et oppgjør med seg selv. Svevende og drømmende musikalsk. Lyrisk er det derimot eksplosive saker.
- Turnpike Troubadors – A Long Way From Your Heart
Platen høres virkelig ut slik ei Turnpike Troubadoursplate skal høres ut. Her er det flotte americanalåter supplert med den rocka fela til Kyle Nix. Evan Felker og co har i mine ører kanskje gjort sin beste plate. Likte du bølgen av no depression som kom på første halvdel av 90-tallet så vil du garantert bli bergtatt av dette her.
- Margo Price – All American Made
Margo Price fortsetter på samme sporet som debutalbumet hennes. Jack White og Third Man Records er hennes musikalske hjem. Det låter som et klassisk countryalbum og det er ikke noe ekstravagant eller spesielt med albumet, utenom en bunke med gode låter, Margo sin gode stemme og en gjesteopptreden fra Willie Nelson.
- John Mellencamp – Sad Clowns & Hillbillies
På Sad Clowns & Hillbillies samarbeider Mellencamp tettere enn noen gang tidligere med touring- og låtskriverpartner og sin gode venninne Carlene Carter. Musikalsk er dette albumet mer oppstemt og festlig enn sine to forgjengere, No Better Than This og Plain Spoken, men Mellencamp har fortsatt masse meningsfullt å si til oss, både om politikk og om livet og kjærligheten.
- Rodney Crowell – Close Ties
Låtene på Close Ties holder høy klasse hele veien inn, de jeg ikke har nevnt, har jeg ikke nevnt fordi at de på noen som helst måte er svake. Det er plenty av godsaker å sette tenna i her og det flyter godt hele veien ut til avslutningssporet «Nashville 1972». I det Crowell starter sin taktfaste plukking på gitaren, så fyker følelsestermometeret helt opp til kokvarmt og vel så det.
- Gospelbeach – Another Summer of Love
Her er referansene til både geografisk og musikalsk landskap og historie relativt åpenbare og at Rademaker har Chris Hillman, Gram Parsons, og et vell av andre artister som en gang har forelsket seg i strand og sol og Stillehav, som forbilder på albumet er helt på det rene. Sjekk ut “You’re Already Home”, med lyden av fløyte og harmonier som klinger akkurat som en 70-talls Californisk countryrockslager.
- Iron & Wine – Beast Epic
Sam Beam og Iron & Wine er med Beast Epic tilbake på SubPop labelen der de startet. Albumet er preget av at bandet har funnet tilbake til en melodisk og folky pop sound som er svært iørefallende til tider. Kanskje med låten «Bitter Truth» som platas beste eksempel på akkurat det.
- Father John Misty – Pure Comedy
Father John Misty har meldt sin ankomst til landet en gang i juni 2018. Det lover godt for alle som likte Pure Comedy og det var en anstendig mengde der ute.
- Will Hoge – Anchors
Will Hoge har laget et blendende godt americana album som alt for få har brukt tiden sin på å lytte til, vi i redaksjonen i DOD inkludert. Det er på tide å gjøre noe med det nå. Etter å ha tatt seg en liten pause er Hoge sitt album nummer 10 et steg tilbake til den originale og litt rufsete fyren som har vært med på det meste. Troverdig til månen og tilbake.
- Caroline Spence – Spades and Roses
Caroline har absolutt alt som trengs for å bli en av de aller største. En stemme som umiddelbart leverer deilig gåsehud. En stemme som er så genuin og ekte, og som formidler ærlighet. Tekster som gir deg noe, som gjør at du føler at hun synger TIL deg, ikke FOR deg. Og et trøkk og en intensitet i musikken sin som viser at hun mener alvor.
- Deer Tick – Vol. 1 & 2
Deer Tick er endelig tilbake i god gammel form med to album denne høsten. Vol. 1 er mest americana, vol. 2 er mer rocka. På scenen sier fortsatt folk at Deer Tick og John McCauley er det råeste man kan høre og se.
- Gill Landry – Love Rides A Dark Horse
Love Rides a Dark Horse har på sitt lavmælte vis blitt en av de vakreste og mest kraftfulle break-up platene jeg har hørt. Gill Landry har laget sitt beste album så langt i karrieren. Takk og pris at han fulgte kunsten og tok turen alene ut på den støvete landeveien. Vi har mye godt i vente fra Hr. Landry, men akkurat nå skal vi bare bruke høsten på å nyte et av årets aller aller beste album.
- Marty Stuart – Way Out West
Way Out West hopper fram og tilbake på countrymusikkens tidslinje, men den stopper opp ved alle de kule epokene og vi får høre Stuart og hans Fabulous Superlatives briljere og eksperimentere så det lukter kveg, krutt og leirbål lang vei. Stuart får igjen countrymusikken til å handle om ørken, urbefolkning, grenseområder og kul gitarlyd, akkurat som den en gang alltid gjorde for 50-60 år siden.
- Joe Henry – Thrum
Akustisk mørk og seig folky jazz med en deprimerende vokal midt i lydbildet. Er det rart man ikke kan la være å elske Joe Henry?
- Chuck Prophet – Bobby Fueller Died for Your Sins
Vi vet som regel hva vi får når hedersmann Chuck Prophet gir ut plater. Bobby Fueller Died For Your Sins er breddfull av gode rockelåter med en følelse av like mye glede og positivitet som det motsatte.
- Curse Of Lono – Severed
…lydene og melodiene er det som lager bildene i hodet ditt, og det å lytte til Severed er som å sitte og se en film inne i hodet ditt. Du vandrer gjennom mørke, gotiske gater på i en tysk middelalderby, svinger inn i en av de mørke gatene i Hogsmeade, før du tar turen inn i en bakgate i et Victoriansk London, der du formelig kan merke Jack The Ripper rundt neste hjørne.
- Bohannons – Luminary Angels
På si tredje plate, alt etter korleis ein tel, står bandet frå Tennessee like sterke som tidlegare. Igjen med eit til tider intenst, pulserande lydbilde. Men også med rolegare innslag. Rock, blues, country, alt.country, Americana. Med stadig tydeleg slektskap til samtidige sørstatsband, som til dømes Lee Bains III & The Glory Fires, Lucero og Dexateens.
- Jimmer – God Like the Sun
Etter å ha venta i 23 år på Jimmer Podrasky, låtskrivar og vokalist i det fantastiske 80-tals-bandet The Rave-Ups, si førre plate, brukte han “berre” 4,5 år på denne. Årets utgåve er med flotte, til dels surrealistiske tekster og eit genuint, ekte og særprega lydbilete som dreg linjene attende til midten og slutten av 80-talet.
- Peter Perrett – How The West Was Won
Et av årets «comeback» var Peter Perrett og hans første album på over 20 år. Den tidligere vokalisten i The Only Ones fikk mye oppmerksomhet verden over tidligere i år og det må kunne sies å være vel fortjent, How The West Was Won er et strålende album.
- Sun Kil Moon – Common As Light and love are Red Valleys of Blood
Mark Kozelek er en sint sint mann, og her tar han ut sinnet og aggresjonen gjennom musikken, istedenfor på intetanende publikummere. Du kan si hva du vil om den gamle Red House Painters frontmannen, men kjedelig blir han aldri!
- Jade Jackson – Gilded
På Gilded serverer Jackson oss låt etter låt av en kvalitet så man ikke tror det man hører. Californisk country og rock med alltid treffsikre melodier. Intense tekster, strålende melodier, perfekte arrangementer, en smellvakker vokal… Det er som en er godtepose som aldri blir tom, i hvert fall kommer den til å vare langt utover på året her hos meg.
- Slaid Cleaves – Ghost On The Car Radio
Cleaves er sterkt inspirert av artister som Bruce Springsteen og Woody Guthrie. Den sosiale samvittigheten og fortellertradisjonen som definerer disse artistene er sterkt til stede i Slaid sitt eget arbeid. På sitt nye album, Ghost on The Car Radio, fortsetter han på mange måter i samme spor og ifølge Slaid sin hjemmeside er låtene på albumet ment til å hjelpe oss gjennom de «interessante tidene» vi lever i.
- Kashena Sampson – Wild Heart
Kjære tid for et album Kashena Sampson har sneket ut under radaren til de flere.
Vi lover å komme tilbake til dette, for dette er en countryperle for alle som elsker vintage Ronstadt og Emmylou. Lytt, nyt og lytt igjen – her får du tekster og historier som gir innblikk i Sampsons temmelig heftige tidligere liv, og samtidig låter som bobler over av positivitet. Et av årets aller aller beste debutalbum.
- Matthew Ryan – Hustle Up Starlings
Ryan følger opp den glimrende Boxers fra 2014 med et album som treffer klokkerent i blinken over album som beveger seg litt rundt i samme mediaverden som Craig Finn sitt. Det får langt mindre oppmerksomhet enn det fortjener. Albumet er produsert av Brian Fallon (Gaslight Anthem), som også deltok på Boxers, men da som gitarist. Låtene på Hustle Up Starlings starter ofte litt nede, men Ryan løfter de til solide rockehøyder underveis.
- Colter Wall – Colter Wall
Noen album har man ventet hele livet på, uten at man egentlig vet om det selv. Colter Wall sitt debutalbum er på mange måter et slikt. Albumet er såkalt selvtitulert og heter altså enkelt og greit Colter Wall. Det er produsert av stjerneprodusent Dave Cobb og det låter akkurat så tidløst som man kan forvente av et album man ikke vet at man har ventet på.
- Craig Finn – We All Want The Same Thing
Den tidligere Hold Steady sjefen lager noen av de aller beste platene der ute, men får kanskje ikke aller mest oppmerksomhet. Årets plate er nok et bevis på hans eksellente låtskrivertalent og er du på jakt etter et album med historier breddfullt av små detaljer og samtidig en overordnet forkjærlighet for arbeiderklassens store og små utfordringer, så tror vi du finner det i We All Want The Same Things.
- Lee Bains III & The Glory Fires – Youth Detension
Lee Bains og resten av bandet slår knallhardt tilbake i 2017 med kanskje det mest politiske albumet som er gitt ut i noen sjanger dette året. Dette er en time og 17 spor langt øs av southern kid punkrock attitude. Det er umulig å ikke elske dette.
- Becca Mancari – Good Woman
Becca har en vidunderlig vakker stemme, og melodiene som hun har skapt kler stemmen hennes så utrolig fint. Platen er så variert, og samtidig med en rød tråd der hun utforsker musikken og verden gjennom melodiene sine. Godt hjulpet av produsent Kyle Ryan har de laget en plate som vil bli stående igjen som en av denne sjangerens aller sterkeste debuter.
- Joseph Huber – The Suffering Stage
The Suffering Stage er et album med låter om ensomhet og følelser, men det aller viktigste er at denne plata og tekstene setter masse egne følelser i sving, akkurat som Daniel Romano er i stand til og som Jason Molina kunne få til med sine tekster og låter. Når Huber mot slutten av albumet leverer en låttrio som selv de ovennevnte og andre artister ville ha sett opp til, så kommer tankene om at dette må resten av verden også få høre. Så god er Huber på sitt beste.
- Joshua James – My Spirit Sister
Joshua James dykker dypere enn mange andre låtskrivere, noe også coveret ser ut til å henvise til. Det er mørkt og dystert i James’ verden, men akk så vakkert.
- Gregg Allman – Southern Blood
Southern Blood er sørstatsrock slik den skal høres ut i 2017. Den skal være like tidløs som de vintergrønne eiketrærne som vokser sør for Mason-Dixon line. Don Was sin produksjon er vakker, og får fram det beste i Gregg Allman. Dette er rett og slett en verdig svanesang fra en legendarisk musiker og sanger.
- Susto – & I’m Fine Today
Allerede i januar skrev vi om denne platen, som i løpet av sommeren har blitt en favoritt hos både publikum og anmeldere her hjemme: & I’m Fine Today har blitt en utrolig plate. Susto har utviklet seg så til de grader, og måten de bygger seg opp som band ved å turnére nesten konstant gjør virkelig utslag i både låtene og konsertene. Denne finner seg garantert en god plassering når årslistene skal settes opp i 2017. Susto har ankommet, kjære venner. Ta god imot dem!
- Hurray For The Riff Raff – The Navigator
Det opnar med støy frå T-banen blanda med gospel og Doo Woop på “Entrance”. Inspirert av at ho har gått litt attende til utgangspunktet sitt i Bronx i New York City. Også musikalsk inspirasjon frå musikk med sitt utspring her. “Living in the City” viser litt av dette. Musikalsk ligg dei seg opptil rocken til salige Willy DeVille og hans Mink Deville. Og bykollegaene og samtidige Patti Smith og Lou Reed.
- Otis Gibbs – Mount Renraw
Sangene hans er ufordekt politiske, ærlige, og befinner seg i samme landskapet som både Tom T. Hall sine folkelige, men samtidig poetiske historiesanger, og John Prine sine morsomme, men alltid ektefølte tekster som på sitt helt unike vis dokumenterer alminnelige Amerikanske liv.
- Tyler Childers – Purgatory
Tyler Childers har virkelig tatt av i 2017, og det er jo en rein skam at vi har hoppet over anmeldelsen. Tanken har vel vært at han allerede er på radaren til de fleste, og ikke trenger vår hjelp her hjemme. Men har du gått glipp av denne godbiten, så er det virkelig verdt å investere litt tid i Purgatory.
- Daniel Romano – Modern Pressure
Jeg simpelthen elsker denne platen, den gir fra seg noe nytt hver eneste gang du lytter til den, den har små nydelige hemmeligheter gjemt bak hvert et musikalsk hjørne. Og dem er det mange av på denne platen. Hver gjennomlytting byr på en ny lydmessig oppdagelse, der instrumenter og fraséringer gir deg den ene overraskelsen etter den andre.
- Conor Oberst – Salutations
Fjorårets Ruminations ga oss Conor Oberst solo, og helt naken. Direkte, ekte og beintøft. Årets Salutations er Ruminations med fullt band, og vel så det. Begge platene krever sitt av lytteren, men betaler særdeles godt for innsatsen.
- Old 97’s – Graveyard Whistling
De har hentet frem igjen soundet som gjorde at vi falt pladask for dette bandet i 1993. De har tatt med seg energien som jeg knapt nok har sett at noen andre band har vært i nærheten av. De har tatt med seg den ungdommelige, fandenivoldske «vi skal vise dem hvordan rock’n’roll skal spilles» tankegangen.
- The Yawpers – Boy In A Well
Bloodshotyndlingene The Yawpers var skribent Eddies favoritt på denne listen i år, og trioen fra Denver gir oss ganske så skitten rock’n’roll kombinert med særdeles gode og litterære tekster.
- Eliot Bronson – James
Stjerneprodusent Dave Cobb har for andre gang latt supertalentfulle Eliot Bronson få utløp for sine kreative musikalske ideer i sitt studio i Music City. Resultatet er albumet James, et album som må overgår det meste som av melodiøs americana pop som ble utgitt i 2017. Melodier og tekster både fenger og engasjerer og låten «Rough Ride» er av en slik karakter at den umiddelbart klistrer seg til hjernen. Til vår store fortvilelse er dessverre ikke albumet foreløpig tilgjengelig i Norge.
- Bash & Pop – Anything Could Happen
Stinson rocker i vei, men han har også passet på å legge inn noen country- og bluestoner for å glede et større publikum. Sjekk ut låter som «Bad News» og «Never Wanted To Know», så får du det beste av begge sider av Anything Could Happen.
- Porter and The Bluebonnet Rattlesnakes – Don’t Go Baby It’s Gonna Get Weird Without You
Don’t Go Baby It’s Gonna Get Weird Without You ble alt Chris Porter håpet på, det er en rocka godbit av en plate – spekket med tekster som han var virkelig stolt av. Med god grunn. Han fikk ikke oppleve det selv, men verden kan likevel ta del i hans musikalske arv, takket være venner og familie som besluttet at dette måtte verden få høre. En vakker avskjed, og en sterk plate med alt vi elsker.
- The Sadies – Northern Passages
Hvis jeg tok mine 100 favorittplater og kvernet det sammen til ei plate, så er det ikke usannsynlig at det ville låte sånn ca som The Sadies. De kan ha passelige doser country, de kan låte passelig garasje, passelig folk, og de kan ha de fineste popkrusseduller man kan finne i en platesjappe nå til dags. Gitarbasert rock av beste merke, med andre ord.
- The Mountain Goats – Goths
Goths er ikke bare en tittel på albumet, det forteller helt konkret noe om den røde tråden på plata som handler om å være på utsiden av samfunnet og i dette tilfelle dypt inne i en gothverden. Darnielle er en formidabel lyrisk låtskriver og han arbeider fram noen utrolige historier ved hjelp av sin eminente bruk av språket.
- Son Volt – Notes of Blue
Jay Farrar har i alle år fulgt inspirasjonen sin hvor enn den har ledet ham. Dette har nok kostet ham både fans og platesalg i det lange løp, men det har vært en velsignelse for oss som har fulgt ham med et åpent sinn. Jay Farrar har igjen levert et album som er en oppsummering av hvem han er, hva han elsker og hva han tror på. Og spør du meg så er det er den eneste autensiteten som spiller noen rolle! «Straight natural blues» eller ikke.
- Jon Latham – Lifers
Hvis du liker Tom Petty. Bruce Springsteen. The Replacements. Ramones. Egentlig hva som helst fra den klassiske rock-historien, og du ikke liker denne platen, så skal du få nøkke meg i barten hvis jeg en gang klarer å gro bart. Dette er alt vi har vokst opp med musikalsk, elegant kombinert med Jon Lathams oppvekst, komplett med mobbing, ulykkelig kjærlighet, lykkelig kjærlighet, fantastisk familie og gode venner – og destillert inn i den overveldende platen Lifers.
- John Moreland – Big Bad Luv
Tekstene til Moreland fortsetter å utforske livet, om enn med et lite ekstra gnist av positivitet i seg. Han er et følelsesmenneske, og holder ikke noe igjen når han snakker om det forholdsvis ferske ekteskapet, men han dveler ikke ved fortiden på den måten at han dyrker sorgfølelsen – her er det selve livet som utfordring som er fokus, og han oppfordrer til å leve nå, ikke i fortiden.
- Josh Ritter – Gathering
Hr. Dale har ropt høyt om denne platen i hele år, og den inntar en fortjent tredjeplass på listen, etter å ha funnet plass på en rekke av redaksjonens listemakere. Ritter leverer som vanlig på høyt nivå, og Gathering er spekket med gnistrende tekster og utrolig flotte melodier. Gi denne en gjennomlytting, et råtips er at du starter den på nytt så snart den er ferdigspilt.
- Jason Isbell and The 400 Unit – The Nashville Sound
På The Nashville Sound finner vi også litt tilbake til den rocka Isbell, han vi stort sett bare har hørt og sett på konserter de siste årene og som bare unntaksvis har vist små glimt av det på plate. Med låter som “Cumberland Gap”, “White Man’s World”, “Hope The High Road” og “Anxiety” er Isbell definitivt på rockebanen igjen. Men det aller beste med The Nashville Sound er at alle låtene flyter så naturlig, slik som for eksempel “Tupelo” og “Molotov” gjør, to av de vakreste låtene Isbell noensinne har laget.
Tittelen «Årets beste album» her hos Dust of Daylight deles ut til Lilly Hiatt, og for første gang i vår historie har en kvinnelig artist (særdeles velfortjent) havnet helt på toppen av vår felles årsliste. Vi gratulerer, og minner samtidig om at Lilly kommer til Norge og Trondheim på nyåret…
- Lilly Hiatt – Trinity Lane
Den personlige og kokheite Trinity Lane er alt vi hadde håpet på og mer til. Hun har en av disse sprudlende og smittende personlighetene, den godeste Lilly Hiatt – og den får virkelig skinne gjennom på denne platen. Platen har blitt veldig personlig, og hun utleverer seg selv, sine bekymringer og fortvilelse, og et ganske kraftig sinne – men uten at det blir navlebeskuende, trist eller tungsinnet. Dette er en ganske så opplagt og fengende plate, der hun ligger i et låtmessig landskap som skulle passe Americanafolket perfekt. Her er det nok rock og nok country til alle.
[…] Du kan bland annat läsa förslag från Rolling Stone, Consequence of Sound, Paste Magazine och Dust of Daylight. Till dig som hängt med här ett tag vet att bloggen plockar ut de tjugoen bästa albumen det här […]