Nå er det i dag nøyaktig en måned siden Tom Petty forlot sitt jordiske liv og virke til fordel for evig heltestatus i minnenes teater et sted langt framme i pannebrasken på alle som oss har vokst opp med dette geniet av en musiker i øreklokker og høyttalere i mer enn fire tiår. Den siste måneden har gått med til å høre på musikken hans, nesten hele diskografien, men noen plater har vært mer fremtredende enn andre. Long After Dark spesielt. Dette albumet har vært som en magnet på meg siste måneden. Jeg føler meg nesten avhengig.
Long After Dark feirer i dag sitt 35 års jubileum som et levende album. Den 2.november 1982 kom Tom Petty and the Heartbreakers sitt femte album, et album som fulgte opp suksessene Hard Promises og Damn The Torpedoes. Da undertegnede oppdaget Tom Petty sånn en gang i 11-12 års alderen, så var det ikke unaturlig sistnevnte som klokket inn som den soleklare vinneren. Slik er det nok fortsatt, det er ikke mange album gjennom historien som trumfer selveste Damn The Torpedoes, men den siste måneden har jeg fått en ekstra favoritt.
Long After Dark er den første plata som Howie Epstein er med på og vi får for første gang høre den karakteristiske koringen som Epstein gjorde til perfeksjon sammen med Petty. Heartbreakers låter som vanlig helt gnistrende som band, men anmeldelsene som er å finne fra den tiden albumet kom ut på, er ikke helt fornøyd med tingenes tilstand. De plukker på en del småting, mener at platene kom litt for tett og at Petty og bandet høres lite inspirert ut og litt slitne.
Tull og tøys, sier nå jeg. Dette er den suverene ener blant urbane Heartland rockeplater fra tidlig 80-tall. Sær og selvmotsigende sjanger tenker du kanskje, men hør litt på plata da. Hør på de sporene som ikke er de aller mest kjente. Dette er jo de aller fleste voksne mennesker som er et sted mellom 40 og 60 år sin ungdomstid, oppsummert på 37 minutter. Helt uavhengig om du vokste opp i en storby eller småby, innlandet, kysten eller langt ute på bygda. Her er det kjærlighet og dramatikk blandet med sounden av bilkjøring nok til å holde liv i en halvtimes langt tungekyss på en kjøretur som aldri var tenkt å være noe annet enn en vennskapelig gest på en sliten lørdagskveld.
La oss bare gå igjennom låtene en for en. «A One Story Town» åpner ballet og vi er selvfølgelig strandet i en småby i USA et sted. Et sted der gutta blir og damene drar ifra. Sånn er det, men vår mann han bryr seg ikke, livet utenfor frister ikke. Refrenget er virkelig en godbit som innleder albumet på et særdeles innbydende og fristende vis. «You Got Lucky» er hiten som alltid vil stå igjen som den største fra plata. Dette er kanskje den mest arrogante låten av de alle, basert på refrenget. Men fakta er at den bare sementerer holdningen til han vi hører om i åpningssporet. Du vet hva du har og du er heldig som har det.
Så da, i «Deliver Me» så gir han etter og blottlegger hele sin sjel og hjerte. Han er villig til å ofre alt for å få sin utkårede, han vil ikke at denne «fisken» også skal slippe av kroken. Nå er det alvor, nå snakker vi mer enn et tungekyss i baksete på en Camaro. Musikalsk så treffer Petty like klinisk som om en sniper skulle ta ut en spurv på tre kilometers avstand. Det sitter liksom bare der, midt i kremen av pop-rock-heartland musikken. Og det fortsetter like sterkt med den særdeles fengende og suggerende «Change of Heart». Selvfølgelig går det som det måtte gå, dama sviktet og nå blir han forbanna og frustrert. Han finner han seg en ny dame i «Finding Out» og han jobber knallhardt med seg selv for å få bekreftet at dette virkelig er ekte kjærlighet og for å tørre å stole på et annet menneske igjen.
I «We Stand A Chance» forteller han hvor inderlig forelsket han er og hvordan følelsen brenner innvendig i han selv. Hvilken fantastisk liten låt dette er, for en formidler av både det innestengte og det utadvendte Petty var.
Vår helt, som jeg er rimelig sikker på at er Petty selv, opplever at det han trodde var endeløs kjærlighet, det tar fullstendig slutt i låta «Straight Into Darkness». Men nå er bordet snudd. Nå er det han som er blitt voksen og som reiser ut i den store verden, mens han tenker nøye på hvordan en mann skal forholde seg til slike kjærlighetsøyeblikk.
Real love is a man’s salvation, The weak ones fall, the strong carry on
Når vi i «The Same Old You» er tilbake i storbyen, og han møter igjen en av de liberale damene som nå er blitt ganske så streit, så erter Petty henne og sier at «du lurer ikke meg, jeg vet hva du liker». I «Between Two Worlds» så begynner han å fundere på hvorfor han hele livet har styrt skuta etter kvinnekroppens kompass. Han virker ikke å klare å ta rasjonelle valg når han er forelsket. Men hvem klarer vel akkurat det i ung alder?
Long After Dark har vært en heseblesende runde i ungdoms kjærlighetsliv så langt, men den avsluttes på et litt mer modent vis med «A Wasted Life», en sak som musikalsk er litt annerledes enn resten. Nå virker det som han har gitt litt opp den store kjærligheten, han er blitt voksen og vil heller bare invitere inn gamle kjente, litt som i «Between Two Worlds», til å være med på moroa. Ikke ta alt så forferdelig alvorlig, i hvert fall ikke kaste bort livet, men gripe sjansen når den byr seg.
Tematisk er Long After Dark kanskje det aller klareste Petty har gjort på et helt album, selv om tekstene er forholdsvis enkle. Men med alle åpningene i mellom versene og linjene, så finner jeg at det som så mange ganger tidligere er kjærligheten som er den røde tråden. Alle fasene ved en ung mann sine forelskelser er med her og jeg føler på hvordan livet kjører karusell med både hjerte og hode i ungdomstiden og hvordan man blir utfordret på så mange plan at man skifter mening oftere enn sokker.
Long After Dark er en klassiker som så mange andre av Tom Petty sine album og for mange er det sikkert et nokså ubeskrevet blad slik den på mange måter var for meg. Tidligere så jeg ikke tematikken og helheten i albumet, bare et par av enkeltlåtene. Nå er jeg forelsket og det føles nesten slik Tom synger i «We Stand A Chance».
I’m so moved, I’m so changed, My whole world is a fountain of flame
