I 2000 slo Slaid Cleaves gjennom med albumet, Broke Down, på Rounder Records. Vi snakker ikke om millionsalg av plater eller arenakonserter, men Slaid gikk fra å være en relativt obskur artist, til å få et betydelig publikum rundt om i USA og Europa. «It took me from total obscurity to relative obscurity», spøkte Cleaves på et tidspunkt.

De siste 17 åra har Slaid turnert stødig og gitt ut fire studioalbum. Blant dem er de kritikerroste Still Fighting The War fra 2013 og Everything You Love Will be Taken Away fra 2009 – et album som forfatter Stephen King, endte opp med å skrive linernotene til: «My life would have been poorer without him», skrev King om Cleaves og musikken hans. Jeg føler det samme.

Som så mange andre falt jeg pladask for Broke Down da den kom ut i 2000. Jeg forelska meg i Slaid sin distinktive stemme, Gurf Morlix sin nedstrippa produksjon, samt karakterene og situasjonene Slaid beskrev; Lydia, enka i Karen Postens sang med samme navn, som mister både faren og mannen til kullgruvene, det skjøre håpet i «One Good Year», ungkarene med sigaretter og Miller Lite som henger på The Horseshoe Lounge og den barske fortellinga om Sandy Grey i tømmerhoggervisa «Breakfast in Hell».

Cleaves er sterkt inspirert av artister som Bruce Springsteen og Woody Guthrie. Den sosiale samvittigheten og fortellertradisjonen som definerer disse artistene er sterkt til stede i Slaid sitt eget arbeid. Broke Down var full av hverdagslige fortellinger om fortapt kjærlighet og desperasjon. På Everything You Love Will Be Taken Away og Still Fighting The War sang Cleaves om dødelighet, de håpløse tilstundende for arbeiderklassen i Rustbeltet, krigsveteraner og småbyliv. På sitt nye album, Ghost on The Car Radio, fortsetter han på mange måter i samme spor og ifølge Slaid sin hjemmeside er låtene på albumet ment til å hjelpe oss gjennom de «interessante tidene» vi lever i.

Ghost on The Car Radio byr ikke på de store overraskelsene. I alle fall ikke når det gjelder instrumentering eller arrangementer. I stedet ligger fokuset på låtene – eller fortellingene. Cleaves sin oppskrift har alltid vært velfungerende og den fortsetter å fungere her. I tillegg er Scrappy Jud Newcomb sin produksjon treffsikker og smakfull og Slaid synger med en sjølsikkerhet jeg ikke har hørt tidligere – bare hør på falsetten i «Drunken Barber’s Hands». 

«Already Gone» er kanskje platas mest rocka øyeblikk, med en røff liten gitarsolo fra Scrappy Jud, mens «If I had a heart» er bitrere enn nye rynker under øynene i speilet om morran:

And you stop by
Talking about your dreams
You see the world
 Not yet ripped apart at the seams

And in these times
you remind me about the man I used to be
 If I had a heart,
you’d be breaking it now.

«Little Guys» handler om et lite «mom and pop» verksted – «B&E Auto Service just a block off Main».  Verkstedet har holdt det gående i over 40 år, men nå med de store kjedenes inntog, bla. en ny H-E-B i andre enden av byen, stopper ikke kundene innom lengre. Fortelleren er for gammel til å omstille seg og forandringene blir overveldende. “Mom and pops like us don’t have a place in the world today. The litte guy shops don’t stand a chance when the big guys start to play”.

“Primer Gray” er skrevet sammen med Cleaves sin gamle partner, Rod Picott. Dette er etter min mening platas store høydepunkt. En far pusser opp en gammel ’74 Pontiac på tunet. Bilen blir et symbol på de viktige tingene i livet: «You don’t need that flash and shine. You just need to be hard off the line», synger Cleaves. Fortelleren bryr seg ikke om den flotteste lakkeringa. Det viktigste er det som er under panseret – «What she looks like don’t mean a damn to me». Han er resignert til tanken om at bilen han pusser opp ikke interesserer sønnen. «He won’t drive that old ’74. Kids today they all want something more».  Låta er et sterkt lite portrett av maskulinitet og verdier som kanskje kan virke avleggs – «it’s what you do, not what you say», men det er troverdig.

Omstilling til det moderne samfunnet preget av liberalisering er vanskelig, om ikke umulig, for disse menneskene. Akkurat som med fortelleren i «Little Guys» som proklamerer: «I can’t keep up. Too old to go to school again». Eller mannen i låta «Hickory» som ble født i ei «stillere tid», som han sjøl sier. Han vokste opp i Tennessee, i et hus bestefaren bygde med sine egne hender. Han ser faren jobbe i kullgruvene til de stenger og deretter som tømmerhogger, men også det tar slutt når tømmeret også er borte.

Call it progress or a shame,
well you can’t stop a train
As it’s barrelin’ on down the line
They’ll cut down the trees and name your new streets
Hickory, walnut and pine

De unge flytter bort og de gamle blir igjen med minner om en tid de i det minste forsto.

Now the mountain tops flat
The hickory is gone
And the streams run black as a curse
My father’s been out in the barn more and more
Since the mining went bad and then worse

Mange vil kanskje hevde at Slaid romantiserer fortida – at han er reaksjonær, men til hans forsvar vil jeg si at han tar disse karakterene på alvor. I den siste tida har folk sett til bøker som «Hillbilly Elegy: A Memoir of a Family and Culture in Crisis» av J.D. Vance og «White Trash: The 400-Year Untold History of Class in America» av Nancy Isenberg for å skjønne hvordan Trump kunne komme til makta i USA. For oss utenfor USA har nok svaret lenge vært å finne i litteraturen og i musikken.

Leser man bøkene til Ron Rash, Willy Vlautin, Daniel Woodrell eller Bobbie Ann Mason (for å nevne noen få) eller lytter til folk som James McMurtry, Patterson Hood eller Bruce Springsteen (som i 1995 la kortene på bordet med låta «Youngstown» i 1995, der han sang: «Once I made you rich enough, rich enough to forget my name») ser man de personlige konsekvensene av å leve under kapitalismen, og spesielt for deler av den rurale befolkningen.

Slaid Cleaves gir disse menneskene en stemme – det er kanskje ikke stemmer folk har vært spesielt interessert i å høre – noe overraskelsen etter valget er et godt bevis på, men de bør lyttes til og forstås, og det er det Slaid Cleaves gjør. Han er ikke opptatt av å formane om omstilling og videreutdanning – han ser frustrasjonen til disse menneskene og han formidler den slik de ville ha formidlet den. På en direkte, ofte ufiltrert måte. Et annet eksempel er den mannlige hovedkarakteren i «Take Home Pay» som har hengt gipsplater store deler av livet. Kroppen hans er utslitt og han klarer ikke lengre å holde følge; «These young crews are too fast and tough». Han vurdere å selge blodet sitt eller ta seg en jobb på Home Depot, men lønna er ikke halvparten av det han tjener nå. Han holder seg i gang med Oxycontin, enn så lenge, mens han vurderer valgene sine:

There’s a guy that I know from high school
Could set me up at Super 8
Selling pills to the red-eyed truckers
Coming in off the interstate

«So Good to Me» og «To Be Held» er to av platas kjærlighetssanger «To be held and to hold is all that you ask. And still sometimes I fail at the task», synger Slaid og oppsummerer på en rørende måte kjærlighet på sitt enkleste, men også vanskeligste. «Still be mine» og «Junkyard» avslutter albumet. På sistnevnte finner vi Slaid alene med gitaren og igjen blir bilen brukt som metafor, og igjen funker det:

The doctors and the mechanics
Have done all they can do
With hammer, wrench and scalpel
Ball joint, valve and screw

It’s time to throw in the towel
Some breakdowns you cannot mend
Like all that have come before us»
We all must face the end

Jeg er lovlig seint ut med denne omtalen. Plata kom ut i sommer (jepp, den er ute på vinyl også!), og jeg har tenkt på å skrive om den lenge. Jeg håper at de av dere som kjenner Slaid fra før allerede har fått like mye ut av skiva som det jeg har, og til dere andre vil jeg si: dette er et like godt sted som noe annet å starte. Ghost On The Car Radio sementerer Slaid Cleaves sin posisjon som en av de beste historiefortellerne i bransjen. Sjøl så håper jeg at vi skal få Cleaves til Norge i løpet av 2018 – da er det i så fall bare å innfinne seg.

Kjøp platen hos Slaid Cleaves. Følg på Facebook.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here