Gill Landry – Love Rides a Dark Horse

“If it’s not paradise now, tell me what you’re waiting for”. En skitten, klagende fele smyger seg frem gjennom et mørkt og gotisk landskap. Den mørke stemmen til Gill Landry bygger raskt opp en historie som føles som filmmusikk fra en perfekt versjon av Stephen Kings The Dark Tower. Hovedpersonen (Landry) vandrer som en Man in Black gjennom et goldt, mytisk ørkenlandskap – i visshet om at forholdet han la all sin tid og sine krefter i har falt fra hverandre. “Don’t you know… there is no ever more”. Jenta er borte.

“She told me of her new religion. To the sound of passing trains. She tied me to that motel bed, left me to call her name. And you know, I’ve never been the same”. Men Gill ser lyset i det fjerne. “That Denver girl she drug me down a rough and rugged mile. But you know, it sure was worth a while…”. Hvis det er én låt jeg har hørt de siste årene som kunne vært skrevet for Johnny Cash sin første American Recordings-plate, så er det denne. Lydbildet, stemningen… alt føles som noe av det beste Johnny gjorde på plate i sin tid.

Det er som vi skjønner “Denver Girls” som åpner Gill Landrys nye plate Love Rides a Dark Horse. Og har i all sin enkelhet blitt en av årets beste låter, et av årets aller fineste album og etablerer Gill Landry en gang for alle som en av våre beste og mest spennende soloartister. 

Da han var i Bergen, fortalte han meg hvordan han måtte ut av Old Crow Medicine Show fordi han følte at låtene hans ikke lengre kunne tilpasses den fastsatte malen Old Crow (bevisst eller ubevisst) jobber etter. To ganger Grammy-nominert med Old Crow, forlovet med en vakker, spennende jente. Fast, trygg gig foran tusenvis av Old Crow-fans hver uke. Men kunsten kalte på Gill Landry, og han gikk solo. Og jenta brøt forlovelsen. Om det hadde en sammenheng skal jeg ikke spekulere i – men i presseskrivet tar han kraftig selvkritikk for måten livet hans oppløste seg på. Bruddet satt tungt i unge Landry da han var på besøk her i Norge sist – og han spilte flere av de nye, ferske låtene på konsertene her – det var tydelig at det var både nytt og sårt. 

Love Rides a Dark Horse har på alle måter blitt et personlig oppgjør med brudd, sorg og fortvilelse. Men samtidig er det håp, lys og en helt tydelig egenterapi for å jobbe seg gjennom situasjonen. Gill forteller også selv at han har en ny plate klar for innspilling, som er lys og helt annerledes enn denne. Men han trengte helt tydelig å jobbe seg gjennom det hele via musikken sin.

“Denver Girls” oppsummerer på mange måter forholdet og situasjonen, og han forteller at det var den siste låten han skrev til platen. Det hele har blitt en renselsesprosess, der Gill skriver seg gjennom bruddet på intenst vakkert vis. Tekstene er spekket med referanser til bruddet, situasjonen og forholdet. Hadde platen fått stå alene uten “Denver Girls” så kunne det fort blitt litt for dystert, men lyset han slipper inn sidedøren med åpningslåten brer seg som et varmt teppe over resten av låtene og forteller oss at uansett hvor mørkt ting er, så er det håp i andre enden.

Musikalsk sett så er denne platen direkte vakker. Sparsomt instrumentert, en akustisk gitar,  en ståbass, en pedal steel, en fele, et piano, en trompet. Instrumentene finner sin plass, det er stemmen til Gill som er hovedinstrument, men hver enkelt låt har sitt underordnede lydbilde – der alt flettes inn i det generelle lydmaleriet han har laget på platen. For musikken maler kulissene her, mens ordene driver hver enkelt fortelling fremover. 

Låter som “Berlin” og den vidunderlige “Broken Hearts & Things We’ll Never Know” beskriver historier og hendelser fra forholdet. “Bird in a Cage” forteller om følelsen av å være fanget. Åpningsverset er egentlig ganske beskrivende:

When the bars in town become a prison,
and your dreams are the same.
Full of sound and vision, and moments becoming hours,
and turn into days, years and a life.
Bird in a cage. 

“The One Who Won The War” forteller om desperasjon etter og ønsket om kjærlighet. Og jeg simpelthen elsker åpningslinjen på “The Only Game In Town”. Pedal steelen gir denne den perfekte country-crooner feelingen, og Gill Landry funderer over spillet rundt kjærligheten. Det er temmelig sterke meninger i spill her.

We just met.
I appreciate the enthusiasm,
but don’t fall in love just yet.

Jeg må nevne “Woman You Are”, som jeg falt pladask for. Rett og slett fordi det er en av årets aller fineste låter. Kanskje årets aller fineste. Den har en deilig steelgitar som driver frem den desperate stemningen. Gill spiller nydelig munnspill, og teksten er så hjerteskjærende vakker at jeg får pusteproblemer hver gang jeg hører den. Det er en desperasjon og en hengivenhet som er så ekte og samtidig så forferdelig at du kan høre hjertet hans gå i fillebiter på slutten. 

Let the dead bury the dead, you say
We’re only passin’ true.
I don’t you to be mine, I need you to be you.
You’d only find ice and dust,
if you go trapping shooting stars.
The woman I love, is the woman you are.

Love Rides a Dark Horse har på sitt lavmælte vis blitt en av de vakreste og mest kraftfulle break-up platene jeg har hørt. Gill Landry har laget sitt beste album så langt i karrieren. Takk og pris at han fulgte kunsten og tok turen alene ut på den støvete landeveien. Vi har mye godt i vente fra Hr. Landry, men akkurat nå skal vi bare bruke høsten på å nyte et av årets aller aller beste album.