Jon Latham – Lifers

Jon Latham tok oss med storm da han ga ut sin debutplate Real Bad News. Nå er oppfølgeren klar, og Lifers har blitt alt vi håpet på. Og enda mer. 

Innspilt i Josh Morris’ knøttlille men perfekte Fort Dakota Studios, så har han stort sett gjort det meste selv – med bare litt hjelp fra Aaron Lee Tasjan, Laur Joamets (Sturgill), Sean Quinn og Payton Parker på noen av låtene. Latham er dessuten hentet inn på Brian Wright og konen Sally Jayes selskap Café Rooster Records – sammen med blant andre Darrin Bradbury og Tim Easton. 

Samarbeidet mellom tekniker og produsent Morris og Latham er dønn solid. I det lille studioet sitt så har Morris gitt Lifers et lydbilde som vil kle det største stadion, og den minste klubb. Latham har spilt gitarer, bass og trommer – samtidig som han har lagt vokal og koring. Morris har sørget for at det høres ut som verdens største rockeband innspilt live på et svært stadion. 

Jeg har levd med denne platen i snart et år. I begynnelsen hørte jeg på den minst en gang for dagen, etterhvert har jeg latt den hvile – før jeg har tatt den frem igjen med veldig jevne mellomrom og gitt den noen nye runder. Jeg har med vilje latt den ligge i fred siden før sommeren, slik at den skulle føles fersk når tiden for anmeldelse endelig kom.

Det er ikke en enkel operasjon å skrive en anmeldelse av noe man har hatt så tett innpå i så lang tid – når man dessuten har jevnlig kontakt med såvel artisten som hans nydelige foreldre. Jeg vurderte lenge å overlate denne omtalen til en av de andre skribentene, men samtidig så har jeg blitt så glad i denne platen at jeg til slutt bestemte meg for å håndtere omtalen selv. 

Coverbildet som pryder Lifers er tatt foran bestemorens peis, der Latham i ung alder viser at det er rockestjerne han har tenkt å bli. 

Og når “Last In Line” åpner med Latham som sier “This is the one, I can feel it” – før hundre tusen gitarer klinker til i en intro som oppsummerer alt det vi har lært av rockhistoriens gitarintroer, så er det Springsteen, Petty, Satellites, Rainmakers, Van Halen og alle gigantlengender rullet inn i én helt perfekt intro. Latham fyrer på alle sylindre og gir absolutt alt fra første tone, alle rock-anthems er grundig kokt ned til en helt perfekt låt. Og “Last In Line” er en låt jeg gladelig kunne blitt begravet med. Han er intenst personlig i teksten, og deler av egne begrensninger og opplevelser – og diskuterer sin generasjons innstilling til livet – helt fra åpningslinjene der han sier “I used to shake down my neighbours for the PTA, that’s what it meant to be a good boy scout”. PTA er som vi vet den amerikanske utgaven av foreldreutvalget på skolen. 

Under Morris’ kyndige veiledning bygger de et monument av en rockelåt, der stemmen til Latham virkelig får utfolde seg – og sammen lager de et utgangspunkt som få ville klart å følge opp. For hvordan følger du opp noe sånt? 

We’re just a bunch of cry-cry babies,
cowards and cheats.
Now we’re half the men we promised
that we were last week.
We’re running for a second place finish,
but in record time.
We’re first to volunteer to be the last in line.

Så, hvordan følger man opp en slik sinnsyk utladning? Bare det å starte en plate med en slik låt vitner om baller, du må virkelig ha noe å by på for å toppe den åpningen.

Latham tar det like godt ned på neste låt, han gir oss en perfekt konstruert ballade som uten problem kunne vært et kutt på Pettys vidunderlige Wallflowers, og er spekket med vidunderlige tekstlinjer som “I wrap my heart up in a shoe-lace that I found” og  “Will I know better than the lessons I’m learning now”. Låten er bygget opp til å nå et crescendo på slutten, og Lathams stemme er måten dette sikres på. 

“Old Man And The Sea” bryter opp lydbildet litt, med litt mer utforskende gitarer og et piano som sniker seg innom mellom perfekt konstruert på-grensen-til-feedback lyder.
Latham er dønn ærlig og personlig i teksten, der han deler anger og kjærlighet om hverandre. Nydelig, og en av platens viktigste låter på alle måter. Her viser Latham og Morris at de tør å eksperimentere og utforske, samtidig som teksten og vokalen får rom til å fortelle historien. 

En ting som slår meg er at Lifers er så gjennomført. Det er ikke et svakt øyeblikk. Morris vet virkelig hva som trengs for å få disse låtene til å leve. Likevel er det noen låter som jeg har fått et ekstra sterkt forhold til.

Under fjorårets Americanafest så var Lathams showcase den mest imponerende debuten på hele festivalen. At han ikke har fått egen showcase i år er ufattelig, og direkte skammelig. Konserten viste hvor klar han er for å stå i front, være frontfigur i et band og bare levére rock’n’roll. Siden den gang er han tatt inn i Todd Sniders sideprosjekt som gitarist i Eastside Bulldogs, når Snider reiser rundt som Elmo Buzz. Han har spilt flere konserter med Tasjan og Brian Wright – seinest med legendariske Kevn’ Kinney som vert og bandleder på sin City Winery residency.

Vidunderlige “Yearbook Signatures” oppsummerer egentlig absolutt alt vi lever for i en enkel, liten setning. En setning Jon trykket på noen svarte armbånd jeg har gått med hver dag siden september i fjor – som en påminnelse om hvorfor vi driver med dette her:

Ain’t funny what rock’n’roll can do

Teksten er så sterk, så kraftfull. Så full av håp; knust håp, og nyfunnet håp. Og oppsummerer en oppvekst fylt av kjærlighet og musikk. Mye musikk. Platens beste og aller aller viktigste spor. Dette oppsummerer oppveksten til Jon, men enda viktigere så oppsummerer det oppveksten til en ny generasjon ungdom – som allerede hadde musikken som generasjonen før skrev, fordi det ikke fantes musikk som beskrev ungdommens behov og fortvilelse. Hvordan skal de sette sitt merke her i livet?

For en tekstnerd som meg så er det så enormt mye innhold, doble bunner og skjulte små perler i denne låten at jeg trolig aldri blir ferdig med den… han nikker hit og dit, og peker på absolutt alle legendariske låter som har hjulpet ham gjennom oppveksten. 

Jon er den fødte entertainer. Han er født for å stå i senter på en scene og trollbinde et publikum. Jeg vil på det sterkeste oppfordre til å ta en kikk på denne YouTube-videoen, som Jons far Michael har lagt ut. For de av oss som ikke var direkte ukjente med mobbing i oppveksten, er det verdt å lytte til Jon fortelle om bakgrunnen for denne låten. Jeg har forhåndsinnstilt linken til å starte ved 13-minutters merket – men jeg anbefaler alle de 32 minuttene på det sterkeste. Men, i tre minutter forteller han om oppveksten, og utgangspunktet for det som ble “Yearbook Signatures”. Virkelig og seriøst verdt en lytt. Lykke til med å ikke grine litt.

Every Toys’r’Us kid, had to grow up sooner or later.

Det beste er egentlig å la Jon selv beskrive hva han selv legger i denne låten:

“‘Yearbook Signatures’ fleshes out the mixed bag of emotions that the music of my childhood summons. Growing up in the generation of the Sony Discman, every memory has a much more specific soundtrack. It makes those connected moments all the more visceral. Be it the unrequited love of every crush I ever had or the isolation I sometimes felt, the songs bring me back to those places. The ability that music has to affect us all these years later is a double-edged sword, but I stand here as proof that facing the darker side of growing up is easier if we can relate it to something else. We are young for a time; the songs that shape us are timeless. Growing up is hard, but rock ‘n’ roll made it easier.”

She said:
“If we ever get older, swear we’ll never act our age”.

Musikkmiljøet i East Nashville har et unikt samhold, og når Jon Latham ble syk i vår – havnet på sykehus og regningene hopet seg opp, så gikk venner og musikere sammen om innsamlingsaksjon og støttekonsert for en venn som naturlig nok hadde begrenset dekning i forsikringen. USA er ikke akkurat kjent for gode støtteordninger når man er sykemeldt over tid. Folk som Sadler Vaden, Aaron Lee Tasjan, Darrin Bradbury og Sean Quinn spilte Jon låter foran et entusiastisk Basement East.

Da dette skjedde, skulle  Jon spilt på bloggen Ear 2 The Ground sitt residency på 5 Spot i Nashville. Han havnet istedenfor på sykehus, og umiddelbart stilte vennene hans opp og spilte settene Jon skulle spilt. Bestekompis Darrin Bradbury gjorde en herlig versjon av “Kimberly met Billy” (mens Jons faste gitarist Sean Quinn sufflerer fra sidelinjen), en låt Darrin hadde idéen til, som Jon skrev ferdig og nå har med på Lifers. Her viser Jon at han også mestrer å skrive tekster som ikke er direkte hentet fra hans eget liv, og lager en liten novelle om Kimberly og Billy som møttes på en konsert og endte med å produsere et barn der og da. 

“Tennessee Dime” er en stilstudie i ulykkelig kjærlighet. Jon skriver om et bredt tema, men på en direkte og personlig måte. Det er lengsel, det er kjærlighet, og det er forståelsen av at noe ubønnhørlig er slutt – men med en liten åpning for å bevare i hvertfall et vennskap.

Jeg nevnte Darrin Bradbury. Tittelsporet “Lifers” åpner slik:

He said him and me were lifers,
which means whichever of us dies first,
the other one will be the one to lay the other low.
He travelled nation wide, 
’till he settled here on the east side.
’cause settlin’ is the sound of having no place left to go.

Låten handler om Jon og Darrin, og vennskapet de etablerte når begge var ferske innbyggere i East Nashville, og søkte støtte i hverandre i kampen for å etablere seg som musikere i verdens største musikkby. “Lifers” har blitt en til av disse låtene som bare vokser og vokser i størrelse, inntil den blåser taket av klubben der den spilles og etablerer seg som en monumental stadionrocker som krever plass og oppmerksomhet. Samtidig er den en vakker historie om vennskap mellom brødre fra forskjellige mødre. Man kan møte familie hvor som helst, det er ikke alltid nødvendig å være født inn i en… 

Og bare smak litt på linjer som “’cause settlin’ is the sound of having no place left to go“. Det er helt nydelig, og det ligger så utrolig mye i den enkle linjen. Jons låtskriving er full av eksempler som dette, og han har utviklet seg vokalt siden Real Bad News, han har blitt flinkere til å holde trøkket uten å hele tiden høres ut som om stemmen skal sprekke når som helst. Det kler låtene mye bedre, og han får vist frem kraften i stemmen på en helt annen måte.

Avslutningen på Lifers er en nedpå liten ballade, der en frisk lap-steel legger grunnlaget for “Say It’s Closing Time”. En tekst om avslutning, kamuflert som en låt om å stenge ned baren og gå hjem.

Hvis du liker Tom Petty. Bruce Springsteen. The Replacements. Ramones. Egentlig hva som helst fra den klassiske rock-historien, og du ikke liker denne platen, så skal du få nøkke meg i barten hvis jeg en gang klarer å gro bart. Dette er alt vi har vokst opp med musikalsk, elegant kombinert med Jon Lathams oppvekst, komplett med mobbing, ulykkelig kjærlighet, lykkelig kjærlighet, fantastisk familie og gode venner – og destillert inn i den overveldende platen Lifers. 

Kjøpes på CD hos Cafe Rooster Records.