Det skal ikke legges skjul på at vi har ventet litt på den nye platen fra Bendik Brænne. Siden han slo ned i det norske Americanamiljøet som en særdeles positiv bombe med How To Fake It In America i 2013, som jeg den gang utropte til en av de fineste norske platene noen sinne, så har både den og oppfølgeren Do You Know Who I Think I Am vært rimelig jevnt avspilt her hjemme.
Sistnevnte kom ut i 2014, og siden den gang har det vært ganske stille på solofronten fra Brænne. Et par EPer og singler, men langspilleren har latt vente på seg. Heldigvis, på mange måter. For Brænne har tatt seg tid til å lage en plate som utrolig nok overgår de to foregående.
Med på laget har han fått Daniel Romano, som med sin siste plate slo undertegnede rett i bakken med sitt eklektiske lydbilde.
Én ting er jo at Brænne er en herlig låtskriver og tekstforfatter – men han er en glitrende arrangør, og de mange årene med saksofon som hovedinstrument når han spiller med andre tror jeg har gjort at han hører musikk på en litt annen måte enn en reindyrka gitarist. Han virker å ha en annen innfallsvinkel til melodier, teknisk oppbygning og instrumentarrangementer enn mange musikere vi får servert plater fra.
Veien som startet med en ganske countryfisert debutplate, via den litt mer rock/pop-vridde oppfølgeren får nå en litt mer moden og voksen storebror i The Last Great Country Swindle. Brænne har blitt onkel (bror og med-låtskriver har blitt far), han har reist rundt med en rekke av landets største musikere og han har hengt med Daniel Romano i en av hans mest kreative perioder.
Men i følge intervjuer og presseskrivet så kommer mye av det du finner på platen fra turnébussen til Death-surf mariachibandet Los Plantronics, der han har spilt saksofon i ti år.
De har lyttet på temmelig habile mengder countrysoul, og kokt sammen lydbildet som nå danner utgangspunktet for prosjektet. Sammen har de testet ut ideer og laget melodier og låtsnutter, før Brænne har tatt det med hjem for å skrive tekster sammen med broren Mattis. Slik han gjorde på forrige plate. Så selv om bare rytmeseksjonen fra Los Plantronics er med på platen så er hele bandet sterkt delaktig i sluttresultatet.
Og denne lekenheten og eksperimenteringen har gjort The Last Great Country Swindle til en særdeles spennende plate å tilbringe tid med. Tittelen er naturligvis et nikk til Sex Pistols legendariske film “The Last Rock’n’roll Swindle”, uten at jeg skal begi meg ut på å tolke det nærmere. Musikalske er det utrolig mange fasetter her, det er så mange instrumenter og snedige løsninger å oppdage.
Han fanget interessen til Romano ved å sende ham det som har blitt åpningssporet – Del Shannons klassiske “Runaway”. Romano tente umiddelbart, og bidro etthvert med diverse tangenter, trommer, gitarer og koring på platen.
Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk når jeg skjønte at en av mine favorittlåter skulle tolkes, men du verden som Brænne har kommet unna med ikke bare æren i behold men samtidig satt sitt eget preg på en klassiker.
Det er i det store og hele mye 70-talls nostalgi i lydbildet på denne plata, det er mase syre fra seint 60-tall, det er mariachiband, det er temmelig amerikansk vestkyst tidlig på 70-tallet, og så er det akkurat passe mengder The Band spredt utover det hele.
En låt som “Ain’t Nobody Like Me” bringer frem barndomsminner fra tidlig 70-tall, når all musikken på radio låt omtrent akkurat som dette. Med et lite islett av en intro fra en eller annen obskur amerikansk tv-serie fra samme tidsperiode så har denne blitt en av mine favoritter.
Andre favoritter er “Summerfield”, der jeg får en vintage Tina Turner-følelse av introen, før alt bare løfter seg og vi får en oppvisning i Stax-historikk så soulfoten virkelig får kjørt seg.
“Quick-Loving Heart” mikser Stax-følelsen med sein Beach Boys, og er en virkelig deilig liten perle.
Platen er egentlig spekket med godbiter, så her er det bare å begynne utforskingen med en eneste gang.
Bendik Brænne har enkelt sagt laget en gledesbombe av en plate, som er en nydelig smeltedigel av lyd og instrumenter. Jeg tror de fleste vil finne mye de liker på denne platen – og jeg anbefaler å dykke ned i den og virkelig nyte.
Platen kjøper du selvsagt hos Big Dipper.
Ta en kikk på en liten videodagbok fra innspillingen her:
