Endelig er vi i gang! I går gikk startskuddet for Americanafest 2017, for vår del med et rockemonster av en konsert på Basement East. Det har blitt tradisjon å ta turen til betongkassen på østsiden av byen for å få med seg Guitartown & Sin Citys festivalåpning. For tre år siden var de en uavhengig konsert, de siste to årene en del av det offisielle programmet.

Gårsdagens lineup kunne by på saftig countryrock fra Whiskey Wolves of The West, en ellevill hitparade fra Chuck Mead & Friends, et helt sinnsykt rockeshow fra Cafe Rooster Records og trolig verdens beste danseband. Men mer om det senere. For vi har vært her i Nashville i en halv uke allerede, og fått med oss litt av hvert.

Vi ankom Music City seint torsdag kveld, og fant veien til Hank Snows gamle Ranch i Madison, et knapt kvarter utenfor sentrum. Et historisk hjem som nå er omgjort til en meget respektfull AirBnB, komplett med Hank memoribilia og minner fra en utrolig platekarriere. Huset har hatt besøk av mang en låtskriver opp gjennom tidene, og ved pianoet i stuen satt en gang Elvis Presley og spilte. At furupanel på vegg og i taket gir følelsen av å være på hyttetur en gang på 50-tallet spiller liten rolle når lampen i gangen er laget av en gammel winchester, og stuebordet er et kjerrehjul.

Det har herved blitt en tradisjon å få med seg et releaseparty på Basement før festivalen starter. I fjor var det Miss Tess, i år var det vår venninne Hannah Aldridge som slapp sin nye plate i USA (den hadde release i Norge for noen måneder siden).

Hannah stilte med fullt band, og til tross for minimalt med tid til samlet øving, så låt det tight og saftig som bare rock fra sørstatene kan gjøre. Hannah er for tiden i Norge, IKKE gå glipp av det. Stol på oss, vi er temmelig profesjonelle. Vi fikk høre låter fra det nye albumet, og hun spilte også et lite akustisk sett før Hannah og bandet gjorde sitt beste for å smelte veggene på Basement med ekte rock.

Lørdag kveld gikk turen til The Country, der vi fikk oppleve en riktig så hyggelig konsert fra Josh Morris – som vi kjenner som Jon Lathams produsent. Josh har en solokarriere på gang, og med bandet The Green Fields bak seg så viste han seg som en meget god vokalist og låtskriver med øre for popmelodier. Et spennende bekjentskap vi vil komme tilbake til.

Søndag fikk vi vårt første artistbesøk på ranchen. Caroline Spence tok med seg englestemmen sin, og gitarist Dan Knobler, og fremførte tre låter foran kameraene våre og åtte tilskuere med hakeslepp.

Caroline er aktuell med platen Spades & Roses, og har et showcase på lørdag på The Country som vi ser frem til. En meget hyggelig jente fra Virginia, som virkelig har noe på hjertet. Vi gleder oss stort til å dele denne videosessionen med dere!

Kvelden ble tilbrakt i ro og fredag på ranchen, siden man hadde en tidlig mandag morgen planlagt. En grov feilvurdering gjorde at Memphis stod på planen for mandag, og en fire timers biltur seinere stod vi foran porten på Graceland.

En komplett ombygging av området rundt ble nylig gjennomført, og vi var spent på å se resultatet.

Undertegnede besøkte Graceland sist i september for 12 år siden, mens noen hadde sin 2-3 og 4 tur tilbake. Og noen debuterte. Og la det være sagt en gang for alle. Tenker du på å besøke Graceland, vent til du har råd til å spandere på deg en omvisning på kveldstid etter at alle andre er gått. For maken til fryktelig turistmaskin skal du lete lenge etter.

Vi ventet nesten tre timer i kø for å komme opp til selve Graceland (en VIP-pakke til en kjapp tusing får deg forbi køen), spiste verdens jævligste mat på Gladys Diner (etter 20 minutter i kø), og ble deretter dyttet kjapt gjennom huset før vi ble skysset ut av hagen på rekordtid. For 12 år siden brukte jeg to og en halv time i huset og Meditation Garden, nå var det hele veien «move along, move along». Du hadde bare å holde telefonen klar for å ta bilder mens du ble dyttet rundt langs tauene – så du kunne få sett hva du hadde vært med på dagen før. Under 40 minutter tok det. Og for nesten 60$ så er det landeveisrøveri på høylys dag. Elvis ville vært flau over hele greien. Det nye museumsområdet er ryddig og fint, og viser frem arkivet, bilene og klærne på en mye bedre måte enn tidligere, men hele området er komplett sjelløst, og føles som en dårlig fornøyelsespark. Elvis har blitt millionindustri, og er nå kun en vare på linje med Coca Cola og iPhone. Graceland. Never again.

Et besøk i Sun Studios var heldigvis mye hyggeligere, og enda mer informativt og spenstig enn sist. Den nye DJ boothen til Dewey Phillips var helt nydelig, og guiden kunne sine saker. Vi rakk dessverre ikke mer enn en liten platebutikk og en middag før vi måtte ta turen hjem gjennom restene av hurricane Irma. Dundrende regnvær, betongveier og svære trailere kombinert med stupmørke var ikke en hyggelig tur – men vi kom trygt hjem til slutt.

Tirsdag morgen bar preg av rigging, for vi skulle få storfint besøk på ranchen denne dagen.

Først dukket Brent Cobb og manager Dave opp. En liten omvisning seinere, så var kameraene klare. Vi filmet tre låter, hvorav én ny låt – og Brent var så hyggelig som dagen er lang.

Deretter fikk vi besøk av Darrin Bradbury, som satte seg ned og spilte et knippe nye låter for oss – som vil bli fete videoer til Dust of Daylight Sessions.

I hælene på Bradbury ankom en jetlagged men uendelig hyggelig Aaron Lee Tasjan. 

Alle ga oss flotte opplevelser, og foran et publikum på 8 stk så ble det riktig så hyggelige mini-huskonserter. Ranchen falt også i smak, og omvisningene går etterhvert på rutine.

Etter å ha blitt blåst i bakken av disse tre fantastiske artistene, så gikk turen til vår tradisjonelle åpningskonsert; Guitartown og Sin Citys «Better Together». Her oppdaget vi for tre år siden Jon Latham, og har hvert år hatt fantastiske kvelder, så forventningene var store.

Kvelden åpnet med et fyrverkeri av en countryrock-konsert med Whiskey Wolves Of The West, som serverte så det holdt.

Deretter ryddet de plass til Chuck Meade & Friends, som tradisjonen tro spilte låter de ikke hadde spilt på ganske så lenge. Gjestene stod i kø, og Meade er så kul som ingen andre. 

Kveldens høydepunkt for undertegnede var uten tvil Cafe Rooster Records & Friends. Under kyndig ledelse av bandleder Brian Wright fikk vi et rockeshow som kunne smelte ethvert ansikt i salen. Det var fullt øs fra første tone, og naturlig nok åpnet de med Jon Lathams «Last In Line». En perfekt rockelåt, så full av referanser og alt vi elsker. Brian Wright fyrer på alle sylindere, og Latham trøkker til med sedvanlig selvtillit foran et temmelig fullt Basement East. 

Som perler på en snor så får vi møte Lilly Hiatt, Ladies Gun Club og en Darrin Bradbury som bare topper alt med en rockepersonlighet som blåser håret av alle i lokalet. Aaron Lee Tasjan kommer på scenen til øredøvende jubel og bistår Latham med «Kimberly met Billy». Deretter spiller de Aarons «Little Movies» så veggene dirrer. Den mannen er en superstjerne in the making. Om han ikke vinner årets Emerging Artist så blir det bråk!

Brian Wright avslutter settet med sin «Glory, Hallelujah», og mer intens steintøff rock’n’roll har vel knapt vært produsert. 

En rask omrigg, så inntar The Mavericks scenen for et fullstappet Basement East. Det blir en coverparade uten like, der de leverer fra seg alt fra Pink Floyd til gamle trad-låter i umiskjennelig Mavericks-stil. Greit nok, de er et danseband (USA-utgaven) og stort sett et coverband, men steike dyktige i det de gjør. De får besøk av en lang rekke artister, Jason Ringenberg, Warren Hodges og Elizabeth Cook er bare noen av de som svingte innom. 

Dagens plan innbefatter blant andre Jon Latham og Lukas Nelson. Vi er tilbake i morgen!

Følg oss på Instagram og Facebook for å få kontinuerlig oppdatering underveis. Crystal har hovedansvar for Instagram under festivalen, og sørger for å holde dere oppdatert.

 

Forrige artikkelFredagsvideo: Blue Rodeo – House of Strombo
Neste artikkelAmericanafest 2017 – Onsdag og Jon Latham
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here