Americanaens Golden Boy er tilbake med nytt album og hvis man trodde at Jason Isbell var over sin kreative peak i karrieren, da må man rett og slett ta seg en pille og tro om igjen. The Nashville Sound er blitt album der Jason sementerer sin personlige stil og sound, men også presenterer for verden (i hvert fall de som ikke har hørt hans første album med The 400 Unit) den “nye” sørstatsrocken eller sounden om man vil. Lyden av Jason Isbell er minst like geografisk betinget som Californisk countryrock var det på 70-tallet eller slik red dirt country fra Oklahoma og Texas er det.

Isbell har nærmest helt på egen hånd skapt denne sounden og stemningen som vi hører i musikken hans, det er svært få andre som låter som dette. Isbell har en forkjærlighet for det tradisjonelle fra sørstatene, sweet tea, meat and three, warm summer nights, albumet er fylt med slike referanser. Rundt alle disse små tradisjonelle temaene finner Isbell først og fremst lyriske bakveier som forteller lytteren noe mer om livet i disse geografiske områdene, noe som man utrolig nok kan relatere til uansett hvor i verden man er født, fordi det til slutt handler om følelser.

Men lyden eller sounden om man vil, er ikke universell. Det er her det unike kommer inn i bildet. Historien har gitt oss soul og rock fra sørstatene i hvert eneste tiår siden 50-tallet, men Isbells vri er definitivt hans egen, en slags sammensmelting av hans egne tidligere erfaringer og påvirkninger fra historien. Sounden hans er blitt det ultimate soundtracket til livet i de fuktige og glohete sommerdagene i denne delen av verden, i sørstatene av USA. Ingen artist definerer og presenterer dette bedre enn Jason Isbell i 2017.

Tittelen på albumet, The Nashville Sound, kan bunne i så mange ting. Aller mest sannsynlig er det hans nye liv som småbarnsfar og huseier i en forstad til Nashville som det siktes til. Men at det også ligger noe bak tittelen i forbindelse med studioet albumet er spilt inn i, er også sannsynlig. Etter at Dave Cobb overtok leien av RCA Studio A fra Ben Folds, så er det ikke unaturlig at man ønsker å fortelle at magien fra musikkhistorien fortsatt sitter i veggene og smitter direkte over på musikken. Et tredje alternativ er at Isbell nå er så tungt etablert, at han bare bestemmer at The Nashville Sound rett og slett er den nye Nashville sounden. Er det rett og slett lyden av Green Hill, Alabama som tar over verden?

Isbell skriver de aller mest personlige låtene og tekstene om sitt eget liv og om sitt eget liv i sørstatene. Helt fra hvordan det er å være annerledes, modigheten av det han utleverer allerede i åpningssporet “Last Of My Kind” er en solid tankevekker, til å tenke framover på hvordan han håper at hans egen datter, Mercy Rose, vil finne både meningsfylte og kreative stunder i livet. Det siste der er som kjent ganske vanlige bekymringer for en en far, men sjelden festet til papir og riller så vakkert som i avslutningslåten, “Something To Love”, der Isbell forteller hvordan musikken festet seg i hans egen barndom og ble hans egen meningsfylte redning når livets store veivalg har stått for døren.

The Nashville Sound finner vi også litt tilbake til den rocka Isbell, han vi stort sett bare har hørt og sett på konserter de siste årene og som bare unntaksvis har vist små glimt av det på plate. Med låter som “Cumberland Gap”, “White Man’s World”, “Hope The High Road” og “Anxiety” er Isbell definitivt på rockebanen igjen. Men det aller beste med The Nashville Sound er at alle låtene flyter så naturlig, slik som for eksempel “Tupelo” og “Molotov” gjør, to av de vakreste låtene Isbell noensinne har laget.

Tekstene er selvsagt av en helt annen klasse enn de fleste andre som pumpes ut fra forskjellige hold og som til stadighet kan høres på radio. Isbell klarer på et mesterlig vis å beskrive situasjoner som de fleste ikke tenker over vil skje før de opplever de på nært hold. Slik som i “If We Were Vampires”, der det handler om han selv og konen Amanda, som også er med å synger på låten, og hva som skjer den dagen en av de eventuelt blir borte.

It’s knowing that this can’t go on forever
Likely one of us will have to spend some days alone
Maybe we’ll get forty years together
But one day I’ll be gone
Or one day you’ll be gone

Eller slik han beskriver hvordan den hvite manns moderne verden gjennom historien er bygget på rasisme og undertrykkelse i “White Man’s World”.

I’m a white man living on a white man’s street
I’ve got the bones of the red man under my feet
The highway runs through their burial grounds
Past the oceans of cotton

Uansett hvilken retning Isbell skriver om står han på rett fot. Han vet hva det vil si å ha det vanskelig, hvordan det er å bli mobbet, hvilke forsakelser som må til for å overleve. I det hele tatt er det umulig å unngå å se at Jason Isbell er blitt en klok gammel mann på 38 år. Men han er samtidig også en ung mann som lager bedre plater enn de fleste andre der ute. Han er en av de få som leder an i den musikalske retningen han driver med. Han har gjort det lenge, men med The Nashville Sound får alle folk sjansen til å få det bekreftet nok en gang.

At han i tillegg på dette albumet har laget en av sine aller vakreste sanger med “Tupelo” er en bonus som slår det aller meste denne sommeren. Velger du å gå rundt i verden uten å ta med deg The Nashville Sound denne ferien, ja da har du bare deg selv å kjefte på senere. Jeg har i hvert fall sagt i fra. I november spiller han og bandet to konserter på Sentrum Scene, den første konserten på fredagen er utsolgt, men fortsatt litt billetter igjen til lørdagen. Så er det også nevnt.

Forrige artikkelNeil Young avlyser Bridge School Benifit konsertene
Neste artikkelGospelbeach – Another Summer of Love
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here