Det er alltid litt skummelt med plater man har investert litt ekstra tid og engasjement i. En maidag i 2015 fikk jeg en epost fra en kompis av Trond Svendsen, som lurte på om jeg kunne ta en lytt på et opptak de hadde gjort for NRK Innlandsscenen. Låten “Love Like This” traff meg midt i magan, som Svendsen ville sagt. Omtrent samme følelse som når jeg hørte Hakan Markussens “Where I Usually Go” for første gang.  Jeg tok kontakt med Trond, og siden da har vi holdt kontakten ved like – og jeg har fått høre demoer fra innspillingen av denne platen underveis.

Trond Svendsen Palomino MotelJeg hadde ikke trengt å være bekymret for resultatet – for Palomino Motel har blitt en solid og gjennomarbeidet plate, som plasserer seg bredbeint og fjellstøtt midt mellom Heartlandrock og Americana. 

Coveret har Svendsen tatt på en reise langs Route 66 i USA, det ligger i Tucumcari i New Mexico – og har ikke allverdens god feedback på Tripadvisor. Men som platecover er skiltet perfekt. Følelsen fra området har også Svendsen tatt godt vare på.

Du kan følge heten fra ørkenen i New Mexico, og merke at sanden følger med ørkenvinden på vei gjennom låtene.

Palomino Motel måker rett og slett igang med innertieren “Love Like This”. En låt som – om verden eide et snev av rettferdighet – burde vært en verdenshit. Den første låten jeg hørte med Trond Svendsen & De Skyldige. Bandet han har med seg har heldigvis byttet navn til Tuxedo, noe som kler bandet ganske så mye bedre med tanke på engelsk språkdrakt. De er dessuten temmelig elegante der de kler opp Svendsens tekster i et helt perfekt lydbilde som understreker der det trengs, bygger opp der det trengs, trekker det litt ned når man må – og lager nok rom og stillhet der tekstene krever det.

“Love Like This” krever bare fullt øs. Dette er en klassisk rockelåt som enhver musiker ville vært blodstolt over å ha signaturen sin på, og Svendsen synger med hjertet utenpå skjorta der han klinker til i refrenget med følgende:

A love like this could burn down cities,
a love this could set things on fire
a love like this could burn down cities,
a love like this,
a love like this!

Og der legges egentlig lista for Palomino Motel. Det er både tøft og riktig å blåse en kanonlåt som “Love Like This” helt først på plata. Da må du ha noe å følge opp med. Dessuten blir det helt tydelig at Svendsen har tenkt å være personlig og direkte, og gjennom plata forteller han historier som vi ønsker å høre, ønsker å være en del av – og ønsker å få mer av. 

Han har en uvurderlig sidemann i Lars Linkas, som leverer på det som kan klimpre og klirre av strenger så det er en fryd å høre. Banjo, mandolin, baritongutar, mandogitar, akustisk gitar og 6 og 12 strengs el-gitar er det han krediteres med. Og shaman trommer…

Trommeslager Tommy Kristiansen er dønn solid sammen med Vidar Tyriberget på bass, og elementet som virkelig løfter lydbildet heter Lars Viken og hans Hammond orgel – en ære han delvis må dele med Magnus Østvang som også håndterer Hammond og piano på et par av låtene. 

“Old Bridges” gir oss en grundig dose ørkenstøv, om det er ørkenen på flatbygda eller ørkenen i midtvesten i USA som gjenlyder kraftigst i Svendsens lengtende stemme skal jeg ikke si for sikkert – men låten er mesterlig bygget opp. Svendsen setter tonen, bygger stemningen og lager et rom til teksten sin før bandet sniker seg forsiktig inn og spiller opp fra bakerst i et hjørne. Linkas briljerer på gitar, og bassen til Tyriberget er den bærende rytmen i låten. Munnspillet til Svendsen er kallet til prærieulven og den sørgmodige følelsen til protagonisten på en gang – og teksten er en av de sterkeste på platen.

Stemningen videreføres i “Don’t You Hate It When They Go”, der Aud Ingebjørg Barstad løfter låten med felespill og koring. Jeg har fulgt denne låten fra demostadiet frem til ferdig produkt, og her er det tatt en del grep underveis i Memphis Bound Studios på Hamar som virkelig har løftet den. 

Når man bor midt i Norge, like ved Mjøsa og har tilgang til fjellet og elever og bekker som kommer rennende overalt – så er det helt naturlig at en låt som “Something About Rivers” blir et viktig element på plata. La oss først og fremst snakke litt om stemmen til Trond Svendsen. Det er lett å glemme hvor god stemmen er innimellom gode tekster, gode melodier og velspilt musikk – for den låter så tilbakelent, selvsikker, varm, trygg og enkelt og greit stor. Og på “Something About Rivers” får han virkelig vist seg frem, måten han strekker ordene på gjør at det høres ut som en rolig elv renner sakte og dovent forbi. Låten føles som en fisketur en varm sommerdag i barndommen, med markstanga stående fast i myra – mens du sitter på en stein like ved og ser snøret henge ned i det roligste partiet i elva. 

Call me a dreamer, and let me roam. 
There is something about rivers that feels like home.

Østvangs piano og Julie Christensens stemme fyller ut rundt Svendsen på nydelig vakre “No Tattoos Please”. Jeg tolker denne som en låt til et individ av den oppvoksende slekt, med råd og strengt tatt mest en melding om at “vi er der for deg, når som helst”.

You can do anything,
but no tattoos please.

Det er ett feilskjær på denne platen. Det heter “Vintage Diesel”. Jeg forstår hva Svendsen prøver å få til med låten, og hvorfor han har laget den. Men det funker bare ikke for mine ører. Rotete lydbilde, og vokal som er umulig å høre og forstå. Dessverre har denne fått plass til fordel for CD-bonus sporet “Blue Moon Above” på vinylen. Der må jeg bare få protestere.

De henter seg heldigvis raskt inn igjen med “Blessing”, der Svendsen kanaliserer sin indre Johnny Cash. Den sklir over i den Calexicoske “Big White” – der du formelig kan se ørkenen bre seg ut i rommet rundt deg mens låten avspilles. 

En av mine favoritter på platen har blitt den enkle, lille perlen “Going Down That Road”. Enkel med tanke på instrumenteringen og arrangementet, teksten er velfundert og ettertenksom, og alt annet enn enkel. Dette er vel det nærmeste Svendsen tillater seg å komme Springsteens The River. 

Handsome Family er det som faller meg i øret når den dystre “Devil At My Heels” avslutter vinylutgaven av Palomino Motel. Deilig, mørk ørkenamericana som hadde sklidd rett inn på soundtracket til en hvilken som helst Cormac McCarthy filmatisering. Linkas spiller gitar som om djevelen faktisk kom halsende like bak, og Svendsen trøkker stemmen i taket og løfter det rett og slett en smule mot slutten. 

På streaming og cd-utgaven er det en ekstra låt med, den akustiske og rett og slett nydelige “Blue Moon Above”. I all sin enkelhet så mikser Svendsen litt Elvis og Springsteen til en deilig ballade som ville sørget for mangt et vått jenteøye på hytteturer den gang vi var 16… 

Palomino Motel er ikke bare et av årets beste norske album, det er et av de aller aller beste norske americana-album gjennom tidene. Jeg retter en takk til den som ga Trond Svendsen en gitar i gave – og Dan og Lars som pushet ham til å gjøre noe med låtskrivertalentet de tydelig gjenkjente. 

Palomino Motel er en plate som får deg til å føle. Den som føles allerede som en god gammel venn. Som en varm augustkveld ved det perfekte fiskevannet på fjellet. Som den perfekte bilturen innover støvete skogsveier. 

Kjøpes på vinyl hos Big Dipper. Releaseparty på Gamla på lørdag.

Forrige artikkelTorsdagsvideo: Cooley, Hood & Isbell – Outfit
Neste artikkelColter Wall – Colter Wall
Rune Letrud
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here