Colter Wall – Colter Wall

Noen album har man ventet hele livet på, uten at man egentlig vet om det selv. Colter Wall sitt debutalbum er på mange måter et slikt. Albumet er såkalt selvtitulert og heter altså enkelt og greit Colter Wall. Det er produsert av stjerneprodusent Dave Cobb og det låter akkurat så tidløst som man kan forvente av et album man ikke vet at man har ventet på.

Colter er et par og tjue år og kommer opprinnelig fra Saskatchewan i Canada. Han gjorde seg sterkt bemerket allerede mot slutten av 2015 med sin første EP, Imaginery Appalachia, som fikk gode omtaler på amerikanske musikkblogger. Han fikk også en av låtene fra EP’en, “Sleeping On The Blacktop”, med på filmmusikken til den strålende filmen “Hell or High Water”, en film som ble nominert i hele fire Oscar-kategorier. Han ble anbefalt som en artist å se opp for av Rolling Stone og selveste Steve Earle kom på banen og uttalte at “Colter Wall is bar-none the best young singer-songwriter I’ve seen in twenty years”. Med disse hendelsene begynte virkelig ting å skje for Colter Wall og han ble mer eller mindre “breaket” over natten i americana/singer-songwriter miljøet verden over.

Wall har allerede rukket å være i Norge en tur, der han spilte to konserter på Mono i Oslo samme dag den 1.februar. Utenom en konsert i London dagen etterpå, er dette så vidt meg bekjent de eneste konsertene Wall har gjort så langt på kontinentet. Jeg mistenker at dette var relativt godt sponsede konserter fra noen som bare måtte ha Colter Wall over dammen en tur. Neste helg er han tilbake på sin første ordentlige turne og da gjør han England, Nederland, Irland og Tyskland i løpet av fjorten dager. Norge må vente litt, men i august kommer han og tar med seg Øya-festivalen, Parkenfestivalen og Pstereo. 

Colter Wall heter altså albumet og tittelen er nok valgt fordi han er interessert i å fortelle at dette er det han personlig står for musikalsk. Åpningssporet taler da også sin tydelige sak, her snakker vi Johnny Cash, Townes van Zandt og Steve Earle land og dette er på mange måter et gjennomgående tema på albumet. Det er i praksis ikke en eneste låt som ikke inneholder referanser til en eller annen legendarisk låt eller artist. “Kate McCannon” blir for eksempel fort til “Ben McCullough”, i hvert fall i mitt lille hode. “Codeine Dreams” åpner som en litt slow “Delta Mama Blues” og “Transcendent Ramblin’ Railroad Blues” skinner igjennom at den har “Speed of The Sound of Loneliness” som forbilde. I låten “Motorcycle” synger han sågar om vinen Thunderbird, som Townes sang om i flere sanger, men det gjør også Justin Townes Earle i sin nyeste låt, så da er det vel kanskje greit?

Men, disse likhetene blir også den biten som jeg er ørlite skeptisk til på plata Colter Wall, det at så mye av innholdet ligger så tett opp til fortidens helter og legender sine løsninger. Men på den annen side er dette ofte en ting vi entusiaster og nerder liker å snakke om, hvor mye den låten ligner på den låten og hvor mye han minner om han andre. Så om det bruser friskt i blodet for de gamle gutta, de som en gang staket opp veien, så må man jo takke gudene for at det dukker opp noen som tar vedlikeholdet av singer-songwriter sjangeren på alvor.

En helt annen ting som jeg har hengt meg bittelitt opp i, er at vi ble lovet et debutalbum med elleve originalspor. Vi har fått elleve spor, men med en Townes cover, “Snake Mountain Blues”, en versjon av “Fraulein”, som også Townes gjorde sine coverversjoner av, og ett spor der W.B. bare prater, så sitter vi igjen med kun åtte originaler. Jeg velger å kalle det en litt overvektig EP. Men for all del, dette er bagateller i den store sammenhengen. Totalt så snakker vi om et strålende album, fullt av tidløse låter innen outlawsegmentet av singer-songwriter sjangeren.

Det hele starter med “Thirteen Silver Dollars”, der Colter møter oss i et typisk Cash musikalsk landskap med historien om en hjemløs som fredfylt hviler ut i sin seng av snø og som uheldigvis der møter på en Royal Canadian Mounted Police offiser som er veldig interessert i denne fyren. Mannen starter å synge “Blue Yodel No. 9” for offiseren, men den “tilståelsen” forstår ikke politimannen. Dermed går det som det må og her finner vi en linje i teksten som står igjen som veldig beskrivende, spesielt for den unge mannens liv, men også for Wall sin låtskriving. Han legger igjen et hav av rom mellom linjene for lytterne til å tenke videre, akkurat slik Townes og Guy sa det skulle gjøres og slik vi alltid etterspør.

Then the old, familiar click
In the handcuffs bind and grip

“Codeine Dreams” er kanskje den låten på albumet som er aller mest Townes van Zandt. Først har du melodien, så har du gitarspillinga, så har du ordbruken med “Codeine” og “…wait around to die” og til slutt har du den underliggende delen av teksten. Wall sier aldri rett ut at han hater dette kvinnemennesket han refererer til, men Gud hjelpe meg som han har klart å legge denne personen for hat.

“Kate McCannon” er en klassisk mørk sak i klasse med “Delias Gone” og “Long Black Veil”, men denne låten handler mest om å forelske seg i “…prettiest girl in the whole wide world” og deretter sporenstreks gifte seg med henne. Helt til en dag han kommer hjem og finner jenta i buskene ned ved bekken med en annen fyr, da handler det om noe annet. Da går rullegardinet ned for godt.

En annen viktig side ved Colter Wall er selvsagt stemmen hans. Den er genuin og helt utrolig kornete og grov til å være en så ung fyr. For å oppnå tilsvarende stemme trengs det mange lange helger med plaging av drøvel og svelg med intens sigarettrøyking og beinhard whiskeydrikking. Noen vil sikkert synes at stemmen og måten å synge på blir for mye, men dette er et varemerke og såpass unikt at det automatisk vil være karrierefremmende. Så får vi håpe for Wall sin del at vedlikeholdet av stemmen ikke forkorter levetiden hans.

Det at vi har fått en som “vedlikeholder” de veiene som de store låtskriverne og poetene gikk opp for oss for mer 40 år siden, er både spennende og tilfredsstillende. Colter Wall virker som en vi kan stole på. En som ikke drømmer om å eksperimentere med alle slags sjangere, men som i årene som kommer vil foredle det talentet han har blitt gitt. Alt på dette albumet er godsaker for fans av Townes, Earle, Prine og Cash, men når man hører avslutningsporet og det som er albumets virkelige grand bijou, “Bald Butte”, så skjønner vi at den unge mannen definitivt kan skrive materiale som står fjellstøtt på egne bein. Det er her at Wall endelig finner seg selv. En strålende avslutning på et album som bærer bud om at denne unge kanadieren kommer til å utvikle seg i årene som kommer. Vi gleder oss til fortsettelsen og vi gleder oss til å se han i Europa i løpet av året.