Bjølsen_Valsemølle_-_Da_Taket_Til_Slutt_Forsvant_artworkBjølsen Valsemølle er ett av de bandene som mange har hørt om men alt for få har lyttet til. De har liksom alltid vært der, og hadde jo sin storhetstid når de platedebuterte tidlig på 80-tallet, og ble spilt mye på radio. Bandet ble oppløst i 1987, men fant sammen igjen på starten av 2000-tallet, og har vært en jevnlig leverandør av kraftkonserter i hovedsak i og rundt Oslo siden den gang. 

I 2015 ga de ut platen Tider skal komme, som jeg jevnlig angrer på at vi aldri anmeldte her på Dust of Daylight, for det er en virkelig nydelig plate som fortjener all oppmerksomhet den kan få.

Jeg vokste opp med de to første platene til Bjølsen Valsemølle; Fem på midnatt og Vaterlands bru. Min gamle venn Egil spilte disse platene på mang en biltur og sene lyttetimer – og de dønn ærlige tekstene til Trond Ingebretsen fenget meg tidlig. Bjølsen Valsemølle er for Oslo det som De Musikalske Dvergene er for Bergen, og som Åge Aleksandersen er for Norge. Den inngående kjennskapen til Oslo på gateplan, kjærligheten til byen og bydelene, og den ærlige råskapen i tekstene plasserer Ingebretsen veldig veldig høyt i min bok over norske tekstforfattere.

Jeg mistenker nok Egil for å ha kjøpt den første platen mye på grunn av at Åge Aleksandersen produserte og var gjesteartist. Egil var Norges udiskutabelt største Åge-fan, men han kjente god musikk når han hørte det – og fant så mye kvalitet i Bjølsen Valsemølle at han var en kraftig supporter. Og dette var lenge før “by og land – hand i hand” var et kamprop der ute. Vi som bodde på landsbygda hadde ikke så mye til overs for såpass Oslo-fokusert musikk som tekstene til Bjølsen ofte er, så det er et kraftig kompliment å slå igjennom og bli godtatt på bygda – det skal sies.

I fjor gjorde Bjølsen Valsemølle opptak av en av sine konserter på Herr Nilsen i Oslo, og det er en redigert utgave av denne kvelden vi nå får høre på liveplaten Da taket til slutt forsvant.
Redigert i en slik forstand at ikke alle låtene fra settet fikk plass – men Bjølsen slipper ett outtake på digitale plattformer, hver måned fra juni frem til jul. Så pass på å heng deg på Facebooksidene deres for jevnlig oppdatering på den fronten.

Skal du først starte et sted for å lytte deg inn på Bjølsen Valsemølle, så start her. For ikke bare får du et spillesugent band som låter så dønn solid og samspilt at det er en fryd – men du kan høre kjærligheten flomme mellom bandet og et publikum som så tydelig har trykket dem til sitt hjerte. Utvalget av låter er i mine ører tilnærmet perfekt. Jeg innrømmer at jeg kan styre meg for “Psykedelisk Jazz”, i denne samlingen sterke tekster så låter den litt platt og tøysete – men samtidig forstår jeg veldig godt hvorfor den er med, som en hyllest til Herr Nilsen og det utestedet gjør for Oslos musikkliv. Personlig ville jeg kanskje latt den bli et av de digitale outtakene, men igjen – platen skal speile konserten og opplevelsen, og denne er tydelig viktig for bandet.

Bjølsen Valsemølle kan vel sies å ha hatt flere medlemmer enn de fleste av oss har venner, men alle har bidratt til bandets lydbilde slik det er i dag – og de består av vokalist og låtskriver Trond Ingebretsen – som er den eneste som har vært med siden starten i 1975. Leif Ottesen har vært med siden tidlig 80-tall, og spiller gitar. Lars Aas-Hansen spiller bass, Even Finsrud er trommeslager og Endre Christiansen tar seg av alt av tangenter.

Og du skal lete lenge etter et tightere og bedre låtende band. Jeg er veldig glad i det Christiansen bringer på alt av tangenter, og Ottosen ER jo gitarlyden til Bjølsen Valsemølle. Trond Ingebretsen er stemmen. Vi må vel være så ærlige og si at han hadde ikke kommet særlig langt i Idol, men når det gjelder sjarm, ærlighet, inderlighet og det genuit ekte som så mange vokalister mangler idag, så innehar Ingebretsen alt dette i fullt monn. Stemmen er rik, og full av erfaring. Og vi elsker den! Han er dessuten en utrolig dyktig låtskriver og tekstforfatter – og når han synger så hører du at han mener det, du vet at han har levd det han vil formidle og at han har møtt disse menneskene han forteller historien til.

Ta “Vaterlands Bru” som eksempel på tekstforfatteren Trond Ingebretsen. Kanskje aller mest på lytteren og observatøren Ingebretsen. Historien om Kari Halvorsen, som ofte besøkte bandet på det gamle øvinglokalet. Kanskje den fineste sangen som er skrevet om Oslo noen gang, og en av de beste tekstene som finnes på norsk. På samleplaten som kom i 2002 kom den også i en nyinnspilt versjon med Trond Granlund og Joachim Nielsen som vokalister. 

“På ørnevinger” er bare så monumentalt som det kan få blitt på plate, og Bjølsen Valsemølle på sitt største. Folket synger med, og du kan høre inspirasjonen fra Åge ligge tjukt over melodien, selv om den dukket opp på den første platen Åge ikke produserte for bandet.

Ingebretsen og Åge skrev “Soria Moria” sammen, og det er vel en del av oss som hørte på Norsktoppen på starten av 80-tallet som fikk vår del av “Soria Moria”. På liveplaten så låter den frisk og vital, som om den skulle vært skrevet forrige uke.

Åpningslåten “Over ælva” er en blytung hilsen til Oslo, gjort på en måte som bare glinser av kjærlighet til byen og folkene. Det er et eller annet med denne tilhørigheten og gleden av å være fra et sted som Bjølsen Valsemølle har et unikt grep på. Enhver apekatt kan skrive en hyllestlåt til stedet de er fra, men Bjølsen er dønn ærlige og forteller om både lyse og mørke sider ved hjemstedet – uten å legge noe i mellom og uten å forgylle hverken følelsen eller tilhørigheten. 

Kanskje platas vakreste spor er versjonen av “Tider skal komme”, der Ingebretsens hilsen til barnebarnet – fulgt av Christiansens keyboardtoner er et overjordisk vakkert øyeblikk av musikk og følelser. 

Siden jeg bor i Bergen kan jeg ikke kommentere “Vålerenga kjerke” utover det faktum å nevne allsangen som truer med å rive taket på Herr Nilsen… 

Bjølsen Valsemølle. Da taket til slutt forsvant. Bare skaff deg den platen, så slipper vi å bli uvenner. Takk for at du fortsatt skriver låter, Trond Ingebretsen – dette er virkelig slik musikk skal føles.

 

Forrige artikkelCasa Murilo – Skin of my Teeth (single)
Neste artikkelCale Tyson – Careless Soul
Rune Letrud
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here