Selv om dette musikkåret ser ut til å by på en mengde kvalitetsutgivelser fra både nye og etablerte artister, så er det ikke til å komme bort i fra det faktum at mye av grunnlaget for vår særinteresse stammer fra et unikt singer-songwriter miljø i Nashville som så dagens lys en sen kveld for snart 45 år siden. De ramlet inn bak de samme veggene en etter en, og blant de som fortsatt lever i beste velgående kan vi nevne David Olney, Steve Earle og Rodney Crowell. Alle tre kommer med nye album i 2017 og aller først ut er Crowell og hans Close Ties.
Rodney Crowell skrider til verket for første gang etter hans mentor Guy Clark gikk bort i mai i fjor. Det blir mange følelser av å miste en nær venn slik Crowell har. Clark var den ubestridte patriarken i låtskrivermiljøet som har omfavnet en stor del av Nashvilles mer eller mindre kjente artister. Det siste året visste de fleste av hans nærmeste venner at det snart var slutt og man forberedte seg på livet etter Guy, men man kan som kjent aldri forberede seg på hva et tomrom egentlig gjør med et menneske. For Crowell sin del har det i hvert fall betydd at korken er av og at våre tomme glass kan fylles med følelser og historier rundt Guy og ikke minst Susanna.
Close Ties er Crowells sekstende soloalbum, inkludert platen han gjorde sammen med Mary Karr. Egentlig en helt unødvendig opplysning, men det forteller samtidig mye om hvilket rikt liv man har hatt og hvilken kapasitet man har som låtskriver, når man fortsatt klarer å lage kvalitet gang etter gang. Uten at jeg husker sitatet så er det vel blitt sagt av noen, at etter femti sanger er alt man lager bare repetisjon. Crowell lykkes fullt ut å repetere det beste av seg selv på Close Ties.
Albumet viser en poet i arbeid, en poet som forsøker å fortelle hvor han kommer fra, hva han har opplevd og hva han både gleder seg over og angrer seg på i dag. Crowell er en av de få som har opplevd hele utviklingen til det vi i dag kjenner som americana og samtidig har vært med på å forme den samme utviklingen og innholdet i sjangeren. Selv om Crowell forstår at det kan være vanskelig å forstå for folk flest hva Americana egentlig er, så er det her han selv har funnet sitt kunstneriske holdepunkt. Innenfor rammene til Americana bedriver låtskriverne yrket sitt som en form for poesi enten det er i ord og setninger eller i et emosjonelt musikalsk bilde. Den kommersielle delen av yrket er utelukkende nedgradert i viktighet til fordel for selve kunsten.
Crowell starter på mange måter med å ta opp tråden igjen fra hans mesterverk Houston Kid, albumet fra 2003 som omhandlet hans barndom og oppvekst i fattige East Houston. “East Houston Blues” åpner både albumet og døren inn til en verden som svært sjelden er beskrevet i annen litteratur. Minnene etter oppveksten og en opprørsk ungdomstid i Houston er en stor del av hvem Rodney Crowell er den dag i dag.
East Houston blues, scale of one to ten
Bout a nine and a half is where it’s always been
It’s in the drinking water and in the bar ditch mud
East Houston blues, gets in a poor boy’s blood
Som vanlig med en Rodney Crowell plate, så får vi selvutleverende tekster om hans mangfoldige liv, og det største slaget i trynet må sies å være låten “Life Without Susanna”. For alle som har lest Tamara Savianos “Without Getting Killed or Caught”, biografien om Guy Clark, så kjenner de fleste også historien om Susanna Clark. Hvordan hun lukket seg inn i seg selv etter at hennes sjelevenn, Townes van Zandt, døde i 1997. Men også hvilke egenskaper og hva slags person hun var. Hva slags førsteinntrykk hun gav og hvilken rolle hun spilte i det singer-songwriter miljøet som jeg innledningsvis nevner.
Første singelen fra Close Ties var den strålende “It Ain’t Over Yet”, en låt der Crowell forteller om den siste tiden i Guy Clark sitt liv, fortalt fra flere perspektiver. I låten får han vokalhjelp av sin ekskone Rosanne Cash og av John Paul White, en av de artistene sammen med Jason Isbell, som Crowell mener står for mye av det samme som han selv har gjort innen låtskriving. White høres ut som en ung versjon av Darrell Scott der han synger på lag med de to langt eldre stemmene, og kombinasjonen av alle tre stemmene over en av flotteste melodiene så langt i dette året er ganske så perfekt match.
One more cigarette ain’t gonna send you to the grave
Et av høydepunktene på Close Ties er “Forgive Me Annabelle”. En mørk historie om svik, og kjærlighet, anger og tilgivelse. Annabelle er en av hans tidligere kvinnelige bekjentskaper og basert på hvordan han taklet at hun dro i fra han, så tyder mye på at han var oppriktig forelsket i damen. Om det nå er den hele og fulle sannheten? For i følge Rodney selv så er sangene hans biografiske, men han sper gjerne på med ekstra detaljer og legger til en tvist til historien, alt for å komplettere historien og poesien i historien. For meg spiller det ingen rolle, jeg tror alle låtskrivere gjør dette og det gir historien som regel enda flere lag og dimensjoner.
Låtene på Close Ties holder høy klasse hele veien inn, de jeg ikke har nevnt, har jeg ikke nevnt fordi at de på noen som helst måte er svake. Det er plenty av godsaker å sette tenna i her og det flyter godt hele veien ut til avslutningssporet “Nashville 1972”. I det Crowell starter sin taktfaste plukking på gitaren, så fyker følelsestermometeret helt opp til kokvarmt og vel så det.
“Nashville 1972” handler om hvordan alt startet i Nashville den gangen for 45 år siden da alle de som banet vei for byens unike mangfold innen låtskrivere og musikkfolk. Selv om countrymusikken nærmest alltid har hatt sitt hjemsted i den byen, så var det ingen selvfølge at folkartister og låtskrivere fra miljøer i store byer som Houston og New York, skulle føle kallet fra Nashville og finne veien dit for å skape en karriere og et grunnlag for det som er blitt verdens mest kreative låtskrivermiljø.
Det er det som Rodney Crowell beskriver i denne låten som er opphavet og den direkte årsaken til at mange av dere som leser, og flere av oss som skriver her på Dust of Daylight, er blitt så levende opptatt av dette alternative låtskrivermiljøet som eksisterer og lever i utkanten og på siden av den kommerisielle musikkindustrien i Nashville.
I had a dog named Banjo and a girl named Muffin
I’d just blew in from Texas and I didn’t know nothing
I found my way around this town with a friend I made named Guy
Who loved Susanna and so did I
Vi anbefaler selvsagt å sjekke ut Close Ties nærmere. Rodney Crowell har levert et dønn solid album, på et tidspunkt i livet der han nå går inn i de eldres rekker og nyter ekstra stor respekt for sin historie og sine meninger. Han er i ferd med å innta en rolle som en av Americanaens Grand ol’ men, en man ser opp til, noe som kanskje ikke er så rart når man leverer et av sine beste album på det sekstende forsøket.
