Hvor var du når James McMurtry gjestet Norge og Oslo for første gang? Var du en av de heldige som hadde fått tak i billett til en av de to konsertene han holdt på Buckleys 13 og 14 februar, eller satt du gråtkvalt, trist og lei et annet sted? Vel, vel – vi får uansett håpe det ikke går sju nye år før McMurtry kommer tilbake til Europa, og at han også kommer tilbake til Norge neste gang. For jeg var nok langt fra alene om å mene at han sørget for en stor kveld på Buckleys og selv ytret han iallefall et ønske om å komme tilbake.

Denne rapporten er basert på konserten som fant sted tirsdag 14. februar. En konsert som ble utsolgt raskere enn ryktet om at McMurtry var på vei, klarte å spre seg. Arrangøren klarte å få stablet en ekstrakonsert på beina 13. februar. Etter hva jeg har forstått, så ble også den utsolgt. Mange hadde valgt å få med seg begge konsertene, nå som McMurtry endelig hadde lagt Norge til på turnélista. Og som om det ikke var nok i seg selv at McMurtry gjestet Norge, så tok han i tillegg med seg det fantastiske bandet, The Heartless Bastards.

James McMurtry – låtskrivernes låtskriver, forfatternes favoritt, musikknerdenes helt! Bloggere, journalister, forfattere og musikere var alle godt representert og ventet spent som unger på julaften denne kvelden. Blant forfatterstanden fant vi et topptungt firkløver i Levi Henriksen, Lars Mytting, Vidar Kvalshaug og Dust of Daylights egen Jan Kristoffer Dale. De ble observert samlet i baren, der de trolig utvekslet kunnskap og historier om McMurtrys liv og hans rikholdige låtkatalog.

Stephen King har en gang kalt McMurtry den mest troverdige, ærlige og fryktløse låtskriveren i sin generasjon. Nå sto han altså på scenen her. Rett foran oss, på lille Buckley’s midt i Oslo by. Han gikk rett på klokka ni, sa ikke et ord, satte blikket i oss og dro i gang med første låt – «Bayou Tortous». Fra det øyeblikket tok han oss med direkte inn i hjertet av Lone Star State og en bølge av Texansk varme bredde seg over hele Buckleys.

Den første delen av konserten valgte de å kjøre som en trio, bestående av McMurtry på gitar, Ronnie “Cornbread” Johnson, bass, og Daren Hess på trommer. Et stykke ut i settet kom også Tim Holt opp på scenen med gitar og trekkspill.

james mcmurtry2 buckleys
Photo: Knut A. Dale

Dette var min aller første konsert med McMurtry. Jeg merket meg ganske kjapt at denne legendariske låtskriveren fra Texas ikke er som de fleste andre singer-songwriters. McMurtry er i motsetning til andre i denne sjangeren, svært sparsommelig når det kommer til prating i mellom låtene. Her er ingen flørting med publikum, ingen latter eller små historier om låtene. Jeg, og sikkert flere, savnet nok noe av dette, men slik er ikke James McMurtry. Han bare øste ut låtene sine, med et blikk som ikke levnet noen som helst tvil om hvem som var sjefen i rommet.

Musikalsk låt det fantastisk groovy, noen ganger litt som om riffene til Chuck Berry møtte groovet til JJ Cale. Tekstene er beinharde, realistiske og særdeles litterære. McMurtry er ekspert på å male store bilder om den lille mannen og hans liv og problemer og konserten var på mange måter en roadtrip gjennom det amerikanske småbylivet. 

Settlista denne kvelden var så vidt jeg vet innom de fleste platene hans, fra debuten i 1989 – Too Long in the Wasteland til mesterverket Complicated Game som kom i 2015. Mine høydepunkter denne kvelden var råbarske «Choctaw Bingo», «Too Long In The Wasteland», og ikke minst var kveldens siste låt et stort høydepunkt. I konsertens siste minutter fremførte James McMurtry låta «Peter Pan» helt alene. Jeg fikk endelig også høre en av tidenes tøffeste åpningslinjer noensinne ført i pennen, levert av mannen selv, når han dro i gang «Copper Canteen» – «Honey don’t you be yellin’ at me when I’m cleaning my gun!» 

For mange ble det nok også et høydepunkt å få med seg en plate, signert av sjefen sjøl på veien ut, noen fikk en liten prat og et par selfies med McMurtry. Dette er noe man selvsagt aldri glemmer.

Dette ble en kveld som blir å huske som en av de store kveldene jeg har opplevd på Buckleys. Helt der oppe med Jason Isbell, David Ramirez, Richmond Fontaine, og Michael McDermott.

Det er veldig veldig trist at Buckleys nå snart må stenge dørene i Arbeidergata. Oslo og musikk-Norge trenger en slik scene og disse folka som gjør at Buckleys er Buckleys.
Før natta kom og før jeg fant veien hjemover, satt jeg litt stille utenfor Buckleys. I hodet hadde jeg de siste ordene McMurtry sang, de siste tekstlinjene på «Peter Pan»

Then we’ll sit out on the front porch
Quiet as a mouse
One last time before they close on the house

Forrige artikkelDoD Sessions: Silver Lining
Neste artikkelTravis Linville – Up Ahead
Rune Torsteinsen, odøling -67 modell. Har en bakgrunn som dj fra åra rundt 1990 på ei lokal bule hvor blues, sørstatsrock og pubrock sto høyt i kurs. Men selv om bula gikk dukken, så beholdt jeg interessen for musikk. I dag spiller jeg fortsatt gammel Lynyrd Skynyrd og Little Feat. Lone Justice og Maria McKee vil jeg alltid ha med meg. Det samme gjelder for Son Volt og Jason Isbell. Min største hobby og tidstyv er nok jakten på nye og ukjente artister. PS. Jeg liker både country & western.

1 COMMENT

  1. I november 2016 ga han ut en “Election Day ” låt gratis med meget sterk politisk tekst.. “Remembrance” Synd han ikke gjorde den i Oslo. Har selv prøvd å få til en prat med han i Austin når jeg har truffet han utenfor Con tinental. men bare mumling tilbake. Veldig spesiell type selv ikke under sine akustiske en mannskonserter upstairs på Continental så er han sparsom på praten.

Leave a Reply to Jan Ingar Pedersen Cancel reply

Please enter your comment!
Please enter your name here