“I am an American aquarium drinker // I assassin down the avenue” synger Jeff Tweedy i låten “I’m trying to break your heart” på Yankee Hotel Foxtrot i 2002. Samtidig starter Reidsvillegutten BJ Barham startet på College i Raleigh i North Carolina, i en by som på slutten av 90-tallet var alt-countryens hovedstad – med band som Whiskeytown, The Backsliders, Six String Drag og Tift Merrit. Ved siden av skolen jobbet han på en platesjappe like ved, og mens han satt på skolebenken så drømte han om å bli en singer/songwriter.
American Aquarium gjester Norge for første gang den 10. mars, og vi tar en liten rundtur gjennom livet til BJ Barham og American Aquarium, et band som har fulgt meg de siste 10 årene, og som har blitt en stor del av mitt liv også.
I 2005 dannet BJ Barham det som ble bandet American Aquarium sammen med bassist Bill Corbin. Navnet hentet de naturligvis fra Wilcolåten “I’m trying to break your heart”.
Corbin er den eneste som har fulgt BJ hele veien, og er like dedikert som som sin gode venn og bandsjef. Mellom 2005 og 2009 blåste bandet gjennom 29 medlemmer, de fleste sluttet for å finne seg “en skikkelig jobb”. Men Barham og Corbin stod på.
2006: Antique Hearts – et band leter etter fotfeste.
Etterhvert gikk de i studio for å lage sin første plate. Den fikk navnet Antique Hearts, og var en ærlig utgivelse som dokumenterer bandet og potensialet som ligger i dem. Musikken er seint 90-talls amerikansk bar-rock. Stemmen til BJ er ung og umoden, tekstene handler om ulykkelig kjærlighet, ungdomsopprør og tanker rundt det å være fra et lite sted.
Så dro de ut på turné. En syv dagers tur ble til to uker, fire uker og plutselig en hel sommerturne. De sa opp jobber, og bestemte seg for å satse på bandet. Sånn låt de live i 2007.
2008: The Bible And The Bottle og Bones, på jakt etter sitt eget sound.
I 2008 var de klare til å gå i studio på nytt. Greg Elkins, som tidligere produserte Whiskeytown satt bak spakene. Caitlin Cary, også fra Whisketown, tok seg av bakgrunnvokal. Skillett Gilmore, også han fra Whisketown, laget coveret. Resultatet var The Bible And The Bottle.
Musikalsk var bandet tightere. De hadde funnet sin form, og etablert den stammen som holdt helt frem til 2017. Whit Wright hadde kommet inn på pedal steel, og Caitlin Cary spilte fele. Platen har et mye tydeligere alt-country/americana-preg, og låter mye mer gjennomarbeidet og gjennomført. Temaene er fortsatt kjærlighet, livet på veien, oppvekst og slik man måtte forvente av et band som også er midt i oppveksten. BJ Barham var 24 år, og både stemmen og låtskrivingen hadde vokst. Låter som “Road To Nowhere” og “Come Around This Town” og “Monsters” bærer bud om hva som ligger lenger framme på veien.
Omtrent samtidig slapp de EPen “Bones”, som består av nedstrippede demoer som enda tydeligere viser dybden i bandet og BJs låtskriving. En demo av “Lonely Ain’t Easy”, som senere havner på den kritikerbejublede Burn. Flicker. Die. er det beste eksemplet på hvordan bandet etterhvert vil utvikler seg.
Det er ingen hemmelighet at American Aquarium er en av hovedårsakene til at denne bloggen eksisterer. Da jeg oppdaget Dances For The Lonely for første gang så var jeg solgt. En anmeldelse på Ninebullets var kilden, og den allerede den gang tynne hårveksten min ble blåst grundig bakover.
2009: Dances For The Lonely. Bandet finner seg selv?
Utgitt i 2009, så åpner den med den heftigste rockeren bandet noen gang har laget. “Kathrine Belle” ble umiddelbart en hit blant fansen, en låt alle ville høre, og basis for et uttall konserter. Fokuset var mer i retning av brudd og hjertesorg, og det er vel tydelig at en av Barhams to forlovelser nok var gått i dørken på det tidspunktet låtene ble skrevet.
Kritikerne var litt mer lunkne til Dances For The Lonely, og mente den var et alt for stort steg vekk fra det mer folkelige countrypreget fra The Bible And The Bottle. Andre igjen var meget fornøyd med det mer vintage Springsteenske uttrykket de hadde antatt. Bandet stod i hvertfall ikke stille, og jaktet på “sitt” uttrykk.
2010: Small Town Hymns – historier fra landsbygda.
I 2010 kom en av mine all-time favorittplater, og ble en av de første platene jeg anmeldte på Musikkbloggen Hør nå… hør nå! Den fikk tittelen Small Town Hymns, og jeg har nesten ikke ord for hvor høyt jeg elsker den platen. Det er nok fortsatt min favoritt i Aquariumenes katalog.
Tilbake var pedal steel-fokuset, og et uttrykk som lå et sted mellom de to forrige platene. BJ skrev sine sterkeste låter til dags dato, og tema for platen var amerikanske småbyers gradvise forfall, og menneskeskjebner i ulike situasjoner i et samfunn i oppløsning. Caitlin Cary var igjen på plass for å kore. Det var også Cory Brannan.
Ute på veien hadde American Aquarium et rykte for å være et hardtspillende og hardtdrikkende band. BJ høljet nedpå uante mengder Jamesons hver kveld. Fansen stilte opp shots på scenekanten, og BJ drakk alt som ble satt foran ham. Etterhvert ble også kokainen gratis, og bandet – og spesielt BJ, sa ja takk, og måkte innpå av det de ble tilbudt.
BJ hadde allerede to brutte forlovelser bak seg, og hans mor hadde begynt å bli bekymret. Hun så sønnen gå i fotsporene til sin bror, BJs onkel Benny. Som møtte opp på familietilstelninger full. Og etterhvert høy på kokain. Så høy på heroin. Og til slutt fikk hun telefonen hun fryktet. Benny var funnet død i bilen sin, med en sprøyte i armen og en flaske ved beina. Hun ønsket naturlig nok ikke at sønnen skulle havne i den samme sørpa, men BJ var på det tidspunktet ikke mottagelig for kritikk.
Fremtidsutsiktene til bandet virket også å ha stoppet opp. Mange avskrev dem som “nok et drita bar-band”, der de brukte mer energi på drikkingen enn spillingen, og leverte konserter som var helt ok, men ufokuserte og fulle av spillefeil. Vennene stiftet familie, fikk seg jobb. American Aquarium hadde tatt steget opp fra 3 dollar kvelder, til å trekke opp mot 100 stk på konsertene sine hver kveld. Likevel hadde de et en anelse om at det gikk mot slutten, for de kom liksom ikke lengre. Fremdriften hadde stagnert, og de hadde flatet ut.
2012: Live in Raleigh – det gjøres klart for siste dans…
De slapp den gnistrende liveplaten Live in Raleigh i 2012, som det første steget for å dokumentere bandets liv før det uunngåelige oppbruddet som nå stod tydelig på horisonten. Men før de ga seg, ville de gi ut EN plate til. DEN platen alle, og ikke minst BJ selv, visste at de hadde i seg.
Bandet tok i bruk Kickstarter, hyret inn kompisen Jason Isbell som produsent, og dro til Muscle Shoals for å spille inn det som skulle bli Burn. Flicker. Die. i 2013.
2013: Burn. Flicker. Die. Et band gir ut sin avskjedsplate.
Jeg husker jeg så en video med låten “Redheads & Adderall” i forkant av innspillingen, og ble alt annet enn imponert. Den finnes også på den obskure EPen Burn. Flicker. Live. som ble gitt til de som var med å Kickstarte platen.
I forkant av innspillingen så hadde Isbell sagt at han var interessert, men han ville høre demoer av de nye låtene før han forpliktet seg. De visste at de måtte levere, og BJ sendte over et knippe hjemmedemoer med råmateriale. Isbell forstod hva som bodde i bandet, og sa ja til oppdraget. I studio pushet han dem til de leverte det han visste de kunne. Isbell la et par gitarspor, og koret sammen med den nye kjæresten Amanda Shires.
Og “Redheads & Adderall” ble omskapt til “Burn. Flicker. Die”, ble tittelsporet på plata og dannet grunnlaget for bandets største suksess. Kritikerne var i ekstase, og bandet som hadde stanget mot veggen og slitt med å passere hinderet “mer enn 100 på konsert” oppdaget at de plutselig trakk 200, 300 og så fulle hus. Det som skulle bli bandets svanesang ble heller bandets fugl Fønix.
Og opp fra asken kom bandet som stort sett har turnert siden… det som skulle bli deres siste turné, ble grunnlaget til stadig større og mer suksessfulle konserter. Platenes eneste coverlåt er hentet fra Raleighs egne The Backsliders, de gjør en gnistrende versjon av “Abe Lincoln.”. Øyeblikket der låtskriver Chip Robinson hopper på scenen med American Aquarium og gjør låten sammen med dem – og stopper for å tørke tårene, er fortsatt min favorittvideo på hele YouTube…
Låtene på Burn. Flicker. Die. snakket om livet på veien, og livet for folk som har måttet se vennene vokse opp, mens de selv følte de satt fast i et band som ikke kom noen vei. Om livet i seg selv, og hvordan det er å føle seg fastlåst. Og så forteller den historien om bandet – tanken var jo at det skulle være deres siste hilsen til fansen. Historien er temmelig grundig oppsummert og forklart i låten “Casualties”.
Dedikasjonen til bassisten Bill Corbin kommer tydelig frem den kvelden de skal spille releasekonsert for Burn. Flicker. Die. i Lincoln Theatre i Raleigh. Kvelden før har han fått litt magetrøbbel, og selvmedisinert med syredempende. Dagen etter er han fortsatt uggen, og går til legen. Det blir konstatert akutt blindtarmbetennelse, og hans forslag om å vente med operasjon til etter konserten blir ikke tatt godt i mot hos legen.
Det bærer rett inn på operasjonsstuen klokken 15:15. Etter at han våkner opp, drar han rett til konsertlokalet, og stuper igang med lydsjekk klokken 17:30. Han drar hjem til sin søster, sover en time, og drar tilbake til Lincoln Theater, der han går på scenen klokken 23:15 og leverer en kanonkonsert. Man skulle aldri trodd han hadde gjennomgått en operasjon i narkose noen timer tidligere, om man ser følgende video…
Livet utenfor bandet
I 2010 hadde BJ møtt en jente i baren etter en konsert i Florida, de hadde holdt kontakten mens han var på veien. Han hadde i hvertfall ikke planer om noe nytt forhold. To brutte forlovelser var nok. Men kontaken ble vedlikeholdt – og i 2013 flyttet Rachael til Raleigh.
Bandet stupte ut på turné uken etterpå, og Rachael ble med. I august 2014 våknet BJ opp etter en gedigen “siste kveld på turné-fest”, og innså at nå var det nok drikking. Han kuttet alkohol og dop på flekken, begynte å trene og fikk nesten sjokk når han plutselig husket konserten han hadde spilt dagen etterpå.
Og fire måneder senere giftet hans seg med Rachael. Bryllupet stod naturlig nok inne på The Pour House i Nashville, som fortsatt drives av Caitlin Cary. Og bandet som spilte til dans etterpå var ingen ringere enn The Backsliders. Resten av bandet var forlovere, og på bildene fra dagen så ser du en BJ Barham så oppslukt av lykke at det lyser av bildene.
BJ og Rachael dro på bryllupsreise til Europa, og der begynte han å jobbe med låtene til det som skulle bli Wolves. Og BJs soloalbum Rockingham. De to er meget fokusert på å holde forholdet vedlike. Hvis American Aquarium er ute på veien i mer enn to uker i strekk, så flyr hun ut og henger med ektemann og band noen dager før hun drar hjem til Raleigh og jobben som bartender på legendariske Slim’s.
2015: Wolves. BJ har blitt voksen.
Wolves ble sluppet i 2015, og låtene tilhørte en voksen og moden BJ Barham. Temaene fokuserte på det faktum at han nå var streit som en pil, på lykken han hadde funnet med sin kjære – og livet på landsbygda i USA. Låten “Man I’m Supposed To Be” er vel egentlig en grei oppsummering av livet hans så langt.
2016: Rockingham og Live at Terminal West.
Soloalbumet Rockingham hentet frem en av låtene fra Dances For The Lonely og en fra The Bible And The Bottle men bestod ellers av nye låter som fremstår som små noveller, der de bygger historier fra et 3. persons perspektiv – noe som er et nytt fokus låtskriveren Barham, som i hovedsak har brukt seg selv og sine egne opplevelser som utgangspunkt for låtene sine.
Bandets årlige konserter i hjembyen hadde blitt en institusjon i seg selv, der de trakk fulle hus på Lincoln Theatre under headeren “Roadtrip To Raleigh”. Fansen kom fra hele landet, og etterhvert hele verden.
Men når de skulle lage et nytt livealbum, så valgte de Terminal West i Atlanta, der de teipet to konserter og lagde livealbumet Live at Terminal West, som har blitt et fyrverkeri av en liveplate som på alle måter definerer bandet og hva de har blitt. Tight, velspilt og så utrolig fokusert. Et band som gjerne spiller tre timer showcaser sine absolutt sterkeste låter på utsøkt vis.
Når de nå besøker Norge for første gang, så skal vi få ta del i historien til et av de beste og mest hardtarbeidende bandene der ute på veien. Bandet som har vist oss at hardt arbeid FAKTISK pays off, at den gamle måten fortsatt funker. Ut og spill for folk, lag låter og perfeksjonér dem underveis – inntil du har et produkt som er så helstøpt at folk går hjem med stjerner i øynene. Og neste gang har hver person overbevist to venner om å bli med, og gradvis bygges fanbasen som nå teller ti-tusenvis av musikkfans over hele verden.
Vi har laget en liten spilleliste som plukker låter fra alle bandets plater. Stup ned i bandets fantastiske katalog og så sees vi på Gamla fredag 10. mars. Det skulle ikke forundre oss om vi får en meget eksklusiv gjest i Dust of Daylight Sessions i neste uke…
Sjekk ut Facebookeventen for konserten.
Dust of Daylight – Essential Amerian Aquarium:
