Endelig er det tid for Dingus og deres debutalbum. De har kalt albumet for Dingus, akkurat som bandnavnet, og det er helt greit, for på dette albumet definerer dette unge Drammensbandet hvordan lyden av Dingus høres ut. Jeg tror, og håper av hele min sjel og hjerte, at dette eventyret ikke stopper her. Om man synes bandnavnet er litt snålt, blir du snart vant til det, for makan til iørefallende debutplate skal man lete lenge etter blant norske artister.

Bandet består av Aleksander Austad på gitar, munnspill og vokal, Emil Kraugerud på gitar, piano og vokal, Simen Kjeksrud på bass, Stian Kjeksrud på trommer og Jens Christian Wiik på lapsteel og vokal. Bandet produserer og mikser og skriver og gjør alt selv, og den innsatsen betaler seg, for dette låter uvirkelig bra i sine beste øyeblikk.

Åpningssporet, singelen «Ahead Of Her Game», hadde vi norgespremiere på her på bloggen da den kom ut tidligere i høst. Redaktør Rune var ikke snauere enn at han skrev følgende;

Første gang jeg hørte den tenkte jeg bare «AAaahhh… de har hørt på akkurat de riktige Neil Young-låtene». Det er så perfekt og deilig vindskeivt, og du kan høre arven etter St. Thomas sveve i bakgrunnen og spre inspirasjon til Drammenicana-gjengen.

La oss kjapt forklare hva dette bandet har å by på i tillegg til Rune sine observasjoner og ovasjoner. På låt nummer to, «Up The Road», leverer de pedal steel og banjo i søt harmoni, med vokalen nydelig trukket fram slik at den betyr noe i lydbildet. Akkurat slik det skal låte. Så ufattelig enkelt og vakkert kan det gjøres.

dingus covDingus gjør det enkelt og vakkert over hele platen. Temaene i låtene er klassiske tema hentet fra countryverdenen. Det er tapt kjærlighet, savn og lengsel, distanse og reiser, akkurat slik livet ofte er. Her skriver man enkle, direkte linjer og leverer budskapet med største overbevisning.

Men Dingus lever i en verden der melodiene og soundet sitter i førersete og der alle bidrar like mye til bandets retning. Det fungerer helt utmerket for Dingus å være et band der alle bidrar, der alle er med å skrive, der de fleste synger og der alle er med på det som skjer med og rundt bandet. Fordi medlemmene bryr seg, og fordi bandet har forstått at de har noe bra og lager noe fint sammen.

Vi kan gjerne kalle musikken til Dingus for alt.country eller americana, men fakta er at bandet lager melodier som ikke kan settes i bås, selv om de benytter seg av en instrumentpalett som er vanlig i countrylandskapet. Dingus lager melodier med ordentlig fengende melodilinjer, kanskje ikke spesielt revolusjonerende, men du verden så gnistrende smart kommet på og dobbelt så fint utført.

Tom Petty, Whiskeytown, Neil Young og Wilco, you name it! Man sliter med å ikke finne klassiske inspirasjonskilder for musikken til dette bandet. Det finnes små referanser til forannevnte og mange andre over hele fjøla. Hva hadde vel kunst vært uten inspirasjon?

Nå er det slik at vi har hørt fire av de ni låtene på albumet tidligere, da de er utgitt som singler og ligger på strømmetjenester, men det betyr ingenting, som debutalbum er dette nær perfekt. Skal jeg plukke en favorittlåt så velger jeg meg «Up The Road», men utover det må anbefalingen fra meg være at Dingus er et album vi ikke kommer utenom i 2016 når vi snart gjør opp status. Ikke bare et suverent debutalbum, men for min del vil denne være en av årets beste norske plater.

 

 

 

Forrige artikkelStephen Simmons i Bergen – det er videotid
Neste artikkelAnders Dahlberg – Dancing With Stars
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

3 COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here