Lille store Audunbakkenfestivalen

Størst av alt er kjærligheten, er det noe som heter. På Audunbakken er det veldig mye kjærlighet. Først og fremst vies det masse kjærlighet til musikken. I tillegg så viser de 100 frivillige mye kjærlighet til festivalen de er med på å skape.

Det som er helt er klinkende klart, er at idealismen og entusiasmen står i full blomst her oppe i skogen. For bak alle fargerike tepper og installasjoner som er med på å skape Audunbakkens særpreg, finner vi ildsjeler som bruker fryktelig mye tid på noe de tror på og brenner for. Nemlig musikken, og hvordan musikk kan samle folk fra alle trinn på samfunnets rangstige. Det er noe hippieaktig over stemningen som blomstrer her oppe i skogen på Disenå i Sør-Odal.

Jeg tror ikke det er bevisst, men mer et resultat av at Audun Hansen og hans folk har latt entusiasmen og festivalen få vokse seg frem sakte men sikkert over mange år. Engasjementet er til å ta og føle på her oppe i skogen.

Fredag:

Jeg er på plass på Audunbakken noen timer før festivalen åpner på fredag. Jeg skal møte og intervjue svenske Baskery. Mens jeg venter på at Baskery skal finne veien hit til Disenå, slår jeg av en liten prat med Silje Eugenie Øktner. Jeg tror ikke jeg tråkker så veldig mange på tærne, når jeg sier at Silje er Audunbakkens mor. Hun skal nok ha veldig mye av æren for at Audunbakken har det særpreget som festivalen er kjent for.

Silje har vært med fra dag 1, og gjennom hele festivalens 14 år lange historie. Hun virker nesten uforskammet avslappet når jeg møter henne, kun timer før festivalen skal åpne. Silje forteller meg at hun etter mange år har lært seg å stole på alle de frivillige, stole på avgjørelsene de tar, og at de blir bedre hjelpere om de får og tar ansvar. Går noe litt skeis, så er hun på plass med moderhjertet sitt og hjelper til. Hun kjenner hver eneste lille krok her på Audunbakken.

Etter å ha intervjuet Baskery, gjort unna et og annet av dagens gjøremål og ventet på at kvelden skulle komme til Odalen, er jeg tilbake på Audunbakken. Årets festival går over to dager. Hvor fredagen er som et slags vorspiel, og lørdagen er den store dagen. Fredag foregår alt på den noe mindre teltscenen, mens på lørdag er hele tre scener i bruk.

Festivalsjef, idealist, og Audunbakkens far og grunnlegger, Audun Hansen, forteller meg at han med åra som har gått, føler et visst ansvar ved å la lokale artister få vise seg frem her på Audunbakken.

Og som årets første band ut, finner vi nettopp et lokalt band. Kongsvingerbandet Rudi, OJ & Miss Marie gjør sin aller første liveopptreden noensinne.
Trioen fra Kongsvinger byr på instrumental surf, inspirert av 50 og 60- tallets uttrykk.

Så overlates scenen videre til den mer aggressive rap-duoen KUUK, før kvelden videre byr på noe som i programmet kalles Audunbakken Extragavanza. Det viser seg å være et show hvor Fiffi von Tassel tar publikum med inn i burlesquens forunderlige verden.

Fredagens store navn og hovedartist er selvfølgelig svenske Baskery. Det koker foran og rundt den lille teltscenen fra første sekund når de tre søstrene Bondesson går på. Det er helt tydelig at det er dette folk har ventet på hele kvelden, og Baskery svikter ikke. De gir full gass og rocker Audunbakken helt frem til freden senker seg.

Det campende festivalfolket kan krype inn i teltene sine, og andre navigerer seg gjennom mørket, ut av skogen med mobillys…

Lørdag:

Med fredagens mangfold godt lagret i bakhodet, og etter at dagens skybrudd har vasket vekk alle spor fra i går, er det klart for en ny kveld med blanke ark på Audunbakken.

Lørdagens første band entrer hovedscenen litt før kl. 18. Norske The Secret Sound Of Dreamwalkers, kan kanskje aller enklest beskrives som noe i nærheten av et norsk Cowboy Junkies. Hva passer vel bedre her langt til skogs en tidlig lørdagskveld enn litt melankolsk lydkunst. Jeg gir Audun Hansen en tommel opp for denne bookingen. Gang etter gang viser han at han følger godt med på hva som ligger og ulmer i grasrota hva norsk musikk angår. Audun er kjent for å snappe opp gode band før de slår i gjennom. Hvilket fort kan være tilfelle igjen akkurat her, for The Secret Sound Of Dreamwalkers er et band verdt å merke seg først som sist.

Som tidligere nevnt er lørdag den store dagen på Audunbakken, og festivalen har tre scener i bruk. Den aller minste og den første scenen møter du på vei til festivalen og kalles bare «I bakken». I bakken, ligger nemlig i den lange bakken opp til selve festivalområdet. Her kan du stoppe litt opp for å få igjen pusten og samtidig få høre litt live-musikk. Når jeg passerte der var det etter hva jeg forsto, folk fra forskjellige band som satt i skogkanten og jammet. Til min store glede kunne jeg se at gutten med trommestikkene var en av Odalens egne største unge musikalske talenter, William Larsson. William spiller til daglig i progrockbandet Skogmüs, som også er et band man skal merke seg.

I teltscenen har det gjennom dagen pågått innledende runder og delfinaler i den tradisjonsrike bygdeidretten rævkrok. Dette er en av Audunbakkens årelange tradisjoner.

Festivalområdet fylles raskt opp med folk – mye folk. Skogbunnen er dekt med kutterflis som gjør sitt til at regnet fra tidligere på dagen ikke skaper et gjørmebad. Her kan du gå tørrskodd etter styrtregn, spise hjemmelaget lapskaus eller en burger av elg samtidig som du hører fantastiske band og artister.

I tillegg til svært velfungerende matstasjoner og ølboder treffer du på smilende sjokoladepiker som går rundt på området med brett fulle av gratis godterier og beskyttelse til de elskovssyke. En av disse er, Telma. Hun synes det er stor stas at også ungdom under 18 kan få hjelpe til, og spør om jeg vil ha en kjærlighet på pinne, og sier smilende – «Jeg er kanskje mer som en slags kjærlighetspike enn en sjokoladepike». Kjærlighetspiken Telma rusler smilende videre med brettet sitt, mens vi setter kursen mot hovedscenen med hver vår kjærlighet på pinne i munnen.

Når klokka viser 19.15 kommer det en klokkeklar vakker stemme sigende ut fra hovedscenen. På den store scenen stå Ida Jenshus helt alene.

Perle etter perle triller ut av jenta fra Steinkjer og gitaren hennes. Hun trollbinder publikum med stemmen sin, og historiene bak låtene.

Ida forteller meg etter konserten at hun stortrives her på Audunbakken. Hun forteller at det blir en helt spesiell stemning når man spiller på en slik intim festival langt til skogs foran et så lydhørt publikum.

Etter at Rævkroklosjen har gjort unna sine finaler, er det klart for den lokale helten Roger Græsberg og hans Anti Music Bonanza. Roger & Co fillerister publikum med sin fandenivoldske boogierock, og jeg tør ikke engang tenke på hvor mange kalorier som brennes opp blant folk under denne konserten.

Jeg og min bedre halvdel må rett og slett finne igjen pusten og ha oss en matbit i form av en nygrillet burger av skogens konge, etter økta med Græsberg. Fra en av festivalens lounger, hører vi Bergens-bandet Electric Eye pøse ut sin psykedeliske rock fra hovedscenen.

Med kvelden kommer mørket sigende sakte og sikkert innover skogen og legger seg behagelig over festivalområdet. Brorparten av de over 700 som har funnet veien til skogs denne lørdagen, begynner å samle seg foran hovedscenen hvor det er klart for Audunbakkens aller første internasjonale band.
London-bandet Kitty Daisy & Lewis, er det første ikke-nordiske bandet som spiller på Audunbakken i løpet av de 14 årene de har drevet på.

De entrer scenen i et inferno av lys, røyk og lyd, og treffer publikum som en knyttneve fra første låt. De tre søsknene auser ut en salig blanding av rythm & blues, jazz, soul, blues, ska, country og rock ‘n’ roll. Spillegleden som de viser der oppe på scenen smitter umiddelbart over på publikum.

Kitty, Daisy & Lewis viser seg å være et helt fantastisk liveband. Under settet de spiller bytter de stadig plass ved instrumentene. Alle spiller alt. Bortsett fra bassen, den har mor Ingrid stålkontroll på hele veien. Dette er altså et helstøpt familieband. Far Graeme briljerer også rundt om på scenen her, og i tillegg har de med seg fantastiske 84 år gamle Eddie «Tan Tan» Thornton som gjestemusiker på trompet. Publikum danser rundt i ekstase fra start til slutt på denne maktdemonstrasjonen fra Kitty, Daisy & Lewis. Det er lett å forstå at Amy Winehouse var blodfan av dette bandet.

Tidligere på kvelden snakket jeg litt med Kitty backstage. Jenta fra London satt og trakk inn frisk skogsluft og hadde kledd seg i en lusekofte for anledningen.

– Det er så deilig med all denne friske lufta, dette er noe ganske annet enn hjemme i London. Det er godt å være tilbake her i Norge. Jeg tror det er 6 år siden sist vi spilte i Trondheim, og dessuten så var vi i Norge nesten hver sommer når vi var barn. Vår bestemor kom fra Lofoten, så der har vi vært mye. Jeg elsker denne festivalen, og at de har den langt ute i skogen. Alle er så glade og vennlige her, og du må hilse å si at jeg digget det der leg-wrestling (rævkrok) greiene, det var noen artige saker.

Etter konserten møter jeg hele bandet, jeg snakker litt med mamma Ingrid mens de andre snakker med sin norske familie som har tatt turen til Odalen fra Vinterbro. Ingrid storkoser seg i Odalen og forteller meg om sitt norske opphav, om Mick Jones (The Clash) som er en venn av familien å regne, og som har produsert for bandet og spilt på deres plater. Ingrid forteller meg videre om Eddie (Tan Tan) Thornton.

– Du må hilse på han, Tan Tan er jo en levende legende. Han har spilt på plater med The Beatles. Han har spilt med Stones og Small Faces. Han har vært der hele tiden, overalt.

Etter å ha hilst på TanTan, takket Kitty, Daisy & Lewis for praten, får jeg et tips av Lewis om at de for akkurat nå jobber i studio med et nytt album. Jeg takker for prat og tips, og tripper fornøyd ut i natta og virkeligheten igjen.

Programmet er tett og stramt på Audunbakken denne lørdagen. Fra teltscenen har band som Gundelach og Shevils holdt folk svette og varme i trøya, mens festivalens siste band, Comet Kid rigger seg til på hovedscenen.

Når vokalist Andreas Kjøll ser ut over folkemassen og proklamerer at dette må være Norges koseligste festival, svarer publikum med et øredøvende JA, før de danser ut sin siste energi til Comet.

Nok en gang har Audunbakken svart til forventningene og gitt folk det de trenger. Nemlig en fantastisk helg fullspekket med god musikk. I løpet av de to dagene har det vært ca. 1200 mennesker innom denne lille store festivalen. Liten i størrelse, stor på innhold.

Undertegnede med kjæreste takker for seg for denne gang, og setter kursen nedover bakken igjen. I det stummende mørke som har lagt seg over folket og skogen hører vi bare trillende latter fra folk som forsøker snuble seg inn på veien hjem gjennom skogen. Vi er begge enige om at Audunbakken har gitt oss mer enn hva vi hadde forventet på forhånd, og at for vår del var helgas soleklare høydepunkter, Baskery og Kitty, Daisy & Lewis. Tett etterfulgt av en forrykende oppvisning av Roger Græsberg & The Anti Music Bonanza.

Audunbakken – Long may you run.

Sjekk ut alle de fantastiske bildene fra festivalen i bildegalleriet under.
Foto ved Gunnar Johnsen, Rune Torsteinsen, og Christer Bell.

[Show as slideshow]