Western Centuries – Weight of The World

Western Centuries – Weight of the World (Free Dirt Records)

«Don’t judge a book by it’s cover» er det noe som heter, men i Western Centuries sitt tilfelle var det akkurat det jeg gjorde. Etter å ha kasta et raskt blikk på omslaget, som viser et bilde av en enslig skikkelse i snøen, mellom nakne bjørketrær, innramma av farger (gult og brunt) og en font som roper 70-tallet, bestemte jeg meg for at dette måtte være bra saker – og hadde ikke plata vært bra, hadde jeg uansett stått på mitt – forsida er et lite kunstverk!

Før jeg skriver videre så er det på sin plass å fortelle litt om gjengen bak dette bandet. Western Centuries består hovedsakelig av tre sangere og låtskrivere; Cahalen Morrison, Ethan Lawton og og Jim Miller. I tillegg spiller Rusty Blake pedal steel og Dan Lowinger bass. Rosie Newton spiller fele på plata, men hun er ikke et offisielt medlem. Dynamikken mellom de tre låtskriverne er god. Hvis Lawton står bak mikrofonen, sitter Morrison bak trommen, og omvendt. Det er altså en tilpasningsdyktig og allsidig gjeng vi har med å gjøre her.

New Mexico-mannen, Cahalen Morrison, er nok mest kjent fra duoen Cahalen Morrison & Eli West som ga ut Our Lady Of The Tall Trees i 2012, og Cahalen Morrison & Country Hammer som ga ut en plate, The Flowers of Muscle Shoals i 2014, før bandet rett og slett bytta navn til Western Centuries. Ethan Lawton fra Seattle er en viktig person i roots- og countrymiljøet i The Pacific Northwest. Han har turnert med Zoe Muth and the Lost High Rollers og har en helt unik stemme (tenk Jimmie Dale Gilmore). Jim Miller (gitar og vokal) har spilt tradisjonell amerikansk musikk og country i over 30 år. Han var med på å starte bandet Donna the Buffalo, som han turnerte med i over 15 år. Han har i tillegg spilt sammen med folk som Tim O’Brien, Jim Lauderdale og Dirk Powell. De av dere som har hørt The Flowers of Muscle Shoals har nok en anelse om hva dere kan forvente dere fra Weight of The World. Musikalsk sett ville det vært lett å avskrive Western Centuries sin sound som hardbarka honky-tonk – dansemusikk, og det er helt klart sterke honky-tonk overtoner. Men musikken, spesielt de flotte harmoniene (og banddynamikken) minner om The Band sine mest rootsy innfall. Men man kan også spore elementer fra de store hovedbolkene av det vi tenker på som amerikansk musikk. Her er det funk, soul, blues, og rock ’n’ roll, alt fremført av musikere som fortjener all den oppmerksomheten de kan få.

Plata starter med tittelsporet, «Weight of The World», et teppe av Cahalen Morrison sin akustiske gitar og Rusty Blake sin pedal steel setter stemningen. Telecasteren til Jim Miller gir akkurat rett mengde med trøkk, og allerede her blir vi oppmerksomme på harmoniene. Stemmen til Morrison, Lawton og Miller blander seg perfekt, og både forsterker og utfyller hverandre. No Depressions anmelder, John Apice, som også anmeldte plata lovlig seint (plata kom ut tidlig i juni), sa i sin anmeldelse at bandet er «as tight as cleavage in a push-up bra two sizes too small», en observasjon jeg anser for å være passe harry, men også sann.

Ethan Lawtons komposisjon, «Double or Nothing», som uten tvil er min personlige favoritt på plata, øker tempoet. Her blir vi også introdusert for Rosie Newton sin fele, som dukker opp senere på plata (allerede på neste spor). «I tend to gravitate toward hearbreak songs with an optimistic twist and an upbeat melody, even if that’s not how I’m feeling at the time», har Lawton uttalt til nettstedet The Boot. At det er sjølbiografiske trekk innrømmer han også; «And I do live way up on a hill where you can see the city lights». «Double or Nothing» er uten tvil 2016s tøffeste låt, og det skal mye til for å rikke ved topplasseringen denne sangen har fått hos meg siden plata kom ut.

Nestemann ut er Jim Miller. «Knocking ‘em Down» er en ganske tradisjonell låt om å være på veien som strevende musiker, men Miller har en tilnærming til stoffet som er ærlig og morsom. Yrket som musiker beskrives som: «always working on a house of cards» og resultatet er å «always getting our hearts shat on». Miller synger fint. Han har den mest vanlige stemmen av bandets tre sangere, men det er ikke ment negativt, og en annen ting som er verdt å nevne er at man aldri blir tatt ut av albumopplevelsen fordi om bandet konstant bytter vokalist.

Nok et høydepunkt er den The Flatlanders-aktige «What will they say about us now». «Philosophers and Fools» av Cahalen Morrison er en perfekt countrylåt. Både låtskrivingen, melodien og stemmen til Morrison. «Seamless love is a concept of philosophers and fools», synger Morrison, og fraseringen hans er perfekt.

Den humoristiske og Los Lobos-aktige «In my cups» er et stykke hardbarka country («I’m drunk as hell. What’s that smell? I guess it’s me. Oh well!») og den underfundige «Hallucination» fortsetter i et stødig old-timey countrytempo, mens den vakre, og ikke minst morbide, «Off The Shelf» er en hyllest til flaska. I begynnelsen trodde jeg at Lawton sang om ei dame:

«Now every time you go away
And you leave me, little babe
You know my hands they start to shakin’
I toss and turn at night, you know I can’t sleep
The thoughts of you keepin’ me awake»

Men da refrenget slo inn og Lawton sang, «All my love is for you. Ain’t no room for no one else. And I had no idea what your love would do. When I got you off the shelf» ble det klart at det var andre ting enn damene karakteren i denne låta strevde med. Harmoniene er av slagen som gir gåsehud, og de myke trommene og pedal steelen til Ryst Blake ligger perfekt i miksen. Plata er forøvrig produsert av Bill Reynolds (Band of Horses) og jobben han har gjort er upåklagelig.

Countryrockeren «Rock Salt» avslutter plata. Lawton er bak trommene igjen, og Jim Miller synger med en intensitet som minner om Levon Helm.

Du kan lete så lenge du vil, men du vil ikke finne et eneste spor av ironi på denne plata. Dette er ektefølt musikk, fremført av menn som både behersker sjangeren, men også elsker den. Da Son Volt ga ut Honky Tonk eller Ryan Adams ga ut Jacksonville City Nights føltes de begge som rene hyllestplater til en sjanger. Jeg er veldig glad i begge disse skivene, men de virker ikke halvparten så organiske som Weight of The World. Jeg har nevnt The Flatlanders tidligere, og med en gang jeg hørte på plata tenkte jeg også på den fantastiske Have Moicy (1976), samarbeidsprosjektet mellom Michael Hurley, The Unholy Modal Rounders og Jeffrey Fredericks og The Clamtones, men også det ble for lettvint. For uansett hvor mye jeg elsker både The Flatlanders og Have Moicy så får jeg aldri følelsen av at jeg hører på et band, men heller en samling med musikere som bytter på å synge sine egne sanger. The Western Centuries derimot, føles som en levende organisme – fjern et medlem, og noe essensielt ville forsvinne, og resultatet forringes.

Skulle du være en av dem som mener at countrymusikken trengs å reddes, så er redningsmennene helt klart her, og hvis ikke, så tror jeg uansett at vi alle kan være enige om at Weight of The World er en fantastisk plate, og at Western Centuries er en gjeng det er veldig hyggelig å bli kjent med. Så don’t judge a book by it’s cover. Omslag kan av og til lyve, men i dette tilfellet var det en perfekt representasjon av innholdet, og innholdet er ikke noe mindre enn fantastisk!

Kjøp CD/Vinyl fra Western Centuries

Photo credits: Article front picture – Bill Reynolds, Barn picture – Brooke Warren