Et lite stykke Woodstock i Odalen

Det er sommer- og festivaltid. Med andre ord, det er tid for besøke Hedmark fylke og Sør-Odal kommune. Enten igjen, eller for første gang. 5 og 6. august er dagene da årets Audunbakkenfestival går av stabelen.

Hver gang jeg møter på nye folk rundt omkring og de får høre at jeg kommer fra Skarnes i Sør-Odal, kommer navnet Øystein Sunde raskt opp. Mange av oss er jo skrudd sammen slik. Vi gjør oss kjent med nye steder ved å knytte de opp mot kjente og folkekjære navn. Jeg pleier da å nevne navn som Maarud potetgull, skøyteløperen Amund Sjøbrend, kunstner Kåre Tveter, fotballspiller Martin Linnes, og alltid; musikkfestivalen Audunbakken.

I Odalen er det ett navn som er synonymt med Audunbakken, og det er Audun Hansen. Jeg har tatt en prat med Audun. En prat om veien fra starten i 2003 og frem til i dag. En prat om musikk, oppturer og nedturer, og om alt dugnadsarbeidet som ligger bak en slik festival.

Audunbakkenfestivalen er av mange utpekt til å være Norges mest sjarmerende festival. Den er liten, intim, og har mangfold. Den er hjemmekoselig og er bygd opp på et idealistisk grunnlag. Den er bygd av en musikkelskende vennegjeng. Den er den lille festivalen med de store navnene.

Det hele startet sommeren 2003, Audun og vennene hans hadde lyst på en skikkelig fest. De trommet sammen til fest hjemme i hagen hos foreldrene til Audun. Ett partytelt, én grill og fire band som alle hadde samme besetning, og spilte gratis. Audun fikk en fiks idé om at festen kunne være en liksomfestival, og de tretti gjestene fikk utlevert et armbånd etter å ha kjøpt festivalpass pålydende kr. 25,-. Festen ble av den sorten fester som man gjerne vil gjenta. Vennegjengen begynte å lete etter et mer egnet sted å holde fest. De lette bygder og grender rundt, og de fant frem til et nedlagt grustak på Disenå. Et særdeles egnet sted hvor de ikke forstyrret noen med festivitas og høy musikk.

I 2004 var det klart for ny vennefest. Audun og en håndfull venner fikk denne gangen fatt på sju band som kunne spille gratis på festen. Men det som skjedde denne augustkvelden i 2004, kunne ha skremt vannet av noen og enhver. For de fire, fem vennene var selvfølgelig ikke forberedt på hvor mange som kom. De håpet på de samme tretti fra året før, kanskje noen flere. Det kom FIRE HUNDRE. Heldigvis gikk alt bra, og heldigvis ble ikke vennegjengen skremt. De fikk i stedet blod på tann. De forsto at de hadde fylt et tomrom. De hadde skapt noe uten å i det hele tatt prøve. Festivalen Audunbakken var født.

Audun og vennene hans bestemte seg for å kjøre på. De organiserte seg ved å opprette foreningen Audunbakken. De klarte å skrape sammen til et nøkternt budsjett, og i 2005 klarte de å betale for ett band – Silver. De andre bandene spilte gratis også dette året for 600 publikummere.

Festivalens hjemmekoselige profil har vokst frem av seg selv, for i manko på penger var det helt naturlig å fylle opp festivalområdet med gamle utrangerte møbler, og servere hjemmelaget lapskaus. I dag er dette nærmest som et varemerke å regne for Audunbakken.

audun2 unnveigFor hvert år som har gått, har festivalen vokst. Men ingen solskinnshistorie uten skyggeside. Audun og vennene hans har flere ganger gått lei og tenkt å gi opp. Som i tider hvor fylla var viktigere enn musikken for publikum. Men de ga aldri opp. De gikk til motangrep. De ordnet seg skjenkebevilling, fikk kontroll på fylla, og booket stadig større navn. De hadde en ide og fikk til en stor variasjon på to scener. Det kunne være viser på den ene scenen, og breibeint beinhard rock på den andre. Fra Roy Lønhøiden og Elias Akselsen, til Raga Rockers og The Dogs, og videre til navn som Surferosa og Susanne Sundfør.

Hele veien fra starten og frem til i dag har det vært Audun Hansen selv som har stått for all booking av artister. Det er ingen tvil om at Audun har teft når det kommer til dette. Det har vist seg mange ganger at bandene han hyrer inn slår igjennom noen år etter. Highasakite er et godt eksempel på dette. De spilte i grustaket på Disenå allerede i 2013. Det samme gjorde folk som Amund Maarud, Stein Torleif Bjella, og Torgeir Waldemar. Audunbakken har i alle år turt å satse på norsk musikk og flere typer sjangre. De er og blir idealister som kun booker artister de liker selv. Hovedtyngden ligger på norsk musikk, men et og annet internasjonalt navn har også funnet veien inn i de odalske skoger.

I dag er Audunbakken godt kjent langt utenfor Odalen. Det takket være ildsjeler som Audun og vennene hans. I dag er det kun Audun selv, og Silje Eugenine Øktner som er igjen av de som startet Audunbakken, og som fortsatt er aktive gratisarbeidende pådrivere. For selv om dagens budsjett ligger på rundt 800 000,- er det ingen som hever en krone i lønn. I dag er de 20 faste styremedlemmer, og ca. 100 frivillige hjelpere.

Åaudunrets festival er rett rundt hjørnet, og finner som alltid sted første helg i august. Fredag og lørdag 5 og 6. august braker det løs. Audun forteller meg at han venter rundt 1200 publikummere i år. På scenen under årets festival finner vi navn som, Baskery (Sve), Ida Jenshus, Comet Kid, Kitty Daisy & Lewis (UK) samt mange flere spennende navn, deriblant de faste gjengangerne Roger Græsberg & The Anti Music Bonanza. Med andre ord skulle alt ligge til rette for nok en heidundrende og sjarmerende musikkfest i grustaket i skogen i Sør-Odal.

Audunbakken har alt du trenger denne helgen. De har fantastiske artister, de har mat og drikke, de har camping for de som ønsker det, og de har busser til og fra steder som er tilknyttet tog og annen kollektivtransport.

Kom til Odalen. Kom til Audunbakken. Det er ikke uten grunn de roper ut I LOVE ODALEN.

Alle bilder: Gunnar Johnsen

Forrige artikkelSpilleliste – Juli 2016
Neste artikkelFredagsvideo: Sara Watkins – Young In All The Wrong Ways
Rune Torsteinsen, odøling -67 modell. Har en bakgrunn som dj fra åra rundt 1990 på ei lokal bule hvor blues, sørstatsrock og pubrock sto høyt i kurs. Men selv om bula gikk dukken, så beholdt jeg interessen for musikk. I dag spiller jeg fortsatt gammel Lynyrd Skynyrd og Little Feat. Lone Justice og Maria McKee vil jeg alltid ha med meg. Det samme gjelder for Son Volt og Jason Isbell. Min største hobby og tidstyv er nok jakten på nye og ukjente artister. PS. Jeg liker både country & western.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here