Lilly Hiatt – Royal Blue

Et av høydepunktene for undertegnede under fjorårets Americanafest i Nashville i fjor, var Lilly Hiatts gjesteopptreden under Aron Lee Tasjans dagen-før-dagen konsert på Basement East. Maken til smittende spilleglede, entusiasme og talent har jeg knapt hørt og sett maken til. Når hun noen dager seinere hadde sin egen konsert på High Watt, så ble den sterkt skjemmet av en lydmann som hverken hadde ører eller noen form for talent i retning av lydmiksing. Men likevel leverte hun et imponerende sett, på reint talent og pur vilje. Etterpå signerte hun villig plater til langtveisfarende nordmenn som verdsetter vinyl med signatur på.

Og platen som ble kjøpt var selvsagt Royal Blue. En plate som ble spilt gang på gang på slutten av fjoråret og godt inn i 2016. En herlig energibombe proppfull av gode låter, gode tekster og godt gitarspill fra unge frk. Hiatt. Sin fars datter opp av dage, det er helt på det rene. Den har Europarelease denne uken, i forbindelse med turnéstarten på vårt kontinent – og er da etterhvert tilgjengelig på alt av streamingtjenester.

Hiatt blander stilarter som hun føler for, så her er det 80-talls fuzz, 70-talls rock, 60-talls vibe og noen dæsjer Americana og country.

I åpningslåten “Far Away” høres hun ut som Rosanne Cash, der et psykedelisk orgel raser rundt i lydbildet og lager en stemning som er temmelig unik. Live så låter dette som kuler og krutt.

“Off Track” er et annet høydepunkt, i sin sjarmerende naivisme så er den en herlig sommerlåt med et nynnerefreng og et riff som klistrer seg på hjernen.

Det samme gjelder “Get It Right”, som besitter den herlige evnen til å kreve stadige repeats på platespilleren. “Are we ever gonna get this right?” spør hun. Og det er pokker ikke langt unna på denne platen. Den har mottatt litt kritikk her og der på grunn av retningen den har tatt. Debutplaten var en standard singer/songwriter-plate, og det virker som om de som likte den platen virkelig hater denne.

Men Hiatt tør å utforske, tør å utfordre og tør å eksperimentere. Og i mine øre så lykkes hun. Platen trenger noen runder for å sette seg, men den oser av sjarm i så enorme mengder at det er nesten umulig å ikke falle for platen og Lilly Hiatts låtunivers.

Forholdet til det å være “dattera til” tar hun opp i “Somebody’s Daughter”. Frk. Hiatt har et varmt forhold til sin far, de utveksler stadig sjarmerende meldinger seg i mellom på Instagram, og hun var veldig overbærende og varm overfor alle de godt voksene herrene som stod i platekø og mumlet “I used to play with your dad”.

To the delta with my daddy,
then to Tennessee.
I ain’t looking for a savior,
just trying to be me.

Og så sier hun:

I’m somebody’s daughter,
I’m going to be fine.

Og det tror jeg vi kan være temmelig trygg på er sannheten.

Den sjarmende “Jesus Would’ve Let Me Pick The Restaurant” er et av de beste eksemplene på kvaliteten i denne platen. Som en av platens to countrylåter har den en vindskeivhet som jeg setter enorm pris på, og som er grunnstammen på denne platen. Og vi får nok et eksempel i den saftige countryrockeren “Machine”. Det humper avgårde på sjarm og talent, og en heftig pedal steel som er like perfekt som fløte og sukker på sommervarme jordbær.

Grip tak i Royal Blue med begge hendene, og la den få noen runder denne sommeren. Det er ikke alt på denne platen som er perfekt, men det som skinner overdøver det lille som ikke funker med god margin.