Norges beste countryrock band gir ut sitt tredje album, Different Stars, på den lokale trønderlabelen Crispin Glover Records, en label som for øvrig også gir ut Spidergawd sine plater, kanskje deres mest kjente artist i stallen utenom Sugarfoot.

Sugarfoot er på sitt fjerde år som plateproduserende band og de to foregående albumene har vært en oppvisning i harmonier og countryrock fra trønderbandet. Musikkblogger Øyvind Berekvam skrev i 2013 ganske så ekstatisk om debutalbumet til bandet og vi i Dust of Daylight var klare som egg til å ta opp tråden på neste utgivelse, Big Sky Country. Den berømte tidsklemma og tillfeldigheter ville det den gang annerledes, men begge albumene anbefales på det aller, aller varmeste.

Det har alltid vært noe med Trøndelag og countryrock, det henger på mange måter sammen i historien med Prudence, med Tussler og med The South som kanskje de aller mest fremtredende gjennom historien. Disse kommer på toppen av en god del andre rockeband fra Trøndelagsfylkene som har vært innom stilarten på sin musikalske ferd. Sugarfoot har spesielt plukket med seg deler og partier av den atmosfæren og sounden som The International Tussler Society på mange måter lanserte med sine legendariske utgivelser på for henholdsvis cirka ti og tjue år siden.

Sugarfoot består av hele seks voksne menn, i hovedrollene som vokalister og på gitar finner vi Øyvind Holm og Hogne Galåen og med seg på bass har de Bent Sæther, kjent fra Motorpsycho og selvsagt nevnte Tussler. Bak trommene finner vi Even Granås, på pedal steel bender Roar Øien strengene, mens Thomas Henriksen håndterer tangenter.

Different Stars ble innspilt i det legendariske huset og studioet til David Catching, Rancho De La Luna i Joshua Tree i California. Det er nødt for å ha gjort noe med dette bandet og albumet sammenlignet med de to forrige, påvirkningene av den steinete og glovarme ørkenen og det som sitter i veggene på Rancho Luna har nok forplantet seg langt inn i ryggmargen til enkle musikantsjeler fra Trøndelag.

coverArtAlbumet er en regelrett oppvisning i countryrock anno 2016 med røttene godt plantet i historien med band som Greatful Dead, Flying Burrito Brothers og New Riders of the Purple Sage som kanskje de mest opplagte inspirasjonskildene. Like fullt har bandet også sine mer moderne øyeblikk der uttrykket er inspirert av vestkystrock á la Jonathan Wilson og hint til Jeff Tweedy’s Wilco. Alt dette i tillegg til sin trønderske tradisjon og bakgrunn som hele tiden er der som et grunnleggende fundament for det som produseres og framføres.

Det starter med uptempo «Take It Back» og bandet svinger seg lekent gjennom et startnummer som viser tydelig linken til den moderne delen jeg nevner over. «Political Disaster» forteller historien om en mann hvis selvtillit imaginært har tatt han til topps i det politiske system lenge før han har fått seg fast følge, eller så ble han slik som følge av at han mistet sin sjanse hos den kvinnen han synger om. Du vet hvordan det er når en hund jager sin egen hale, litt sånn er historien her.

Årets norske musikkøyeblikk uansett sjanger? Jeg mener det, det lar seg ikke gjøre særlig bedre enn dette, «Waiting For the Mountain to Fall Apart» er albumets definitive høydepunkt og den flyter avgårde like stødig som Nidelven hilser Olav Tryggvason i sin uendelig strøm på vei ut mot havet. Det gnistrer av alt, orgelet som peprer slutten av låten med sine hissige toner, pedal steelen som gnistrer som en trafo med overslag, de to gitarene som duellerer over den bestemte, men buldrende bassen og de taktfaste trommene. Aldeles gnistrende fra start til slutt!

«Tiger Rider» er mer typisk Memphis-rock og var den første låten som ble sluppet på strømmetjenestene. «Mary Ann» går i en annen retning igjen, her er det mer soul og blues i tonene. «Seperate Ways» har sine eksperimentelle øyeblikk og tankene spinner til Nick Lowe og hans croonerstil på denne låten. Men når Roar Øien griper til strengene og drar fram gull i flytende musikkform så blir vi minnet om at vi befinner oss i countryverden fortsatt.

Etter å ha hørt albumet en god del ganger den siste uken slår det meg at dette er ni forskjellige låter med ni forskjellige stilarter innen country/countryrock/rock. Det hele ligger i tittelen Different Stars, det må være slik uten å ha fått det bekreftet fra noe hold. Det er i hvert fall ingen tvil i mitt hode, og at bandet er i stand til å låte så variert, kunne skrive så variert og uttrykke seg variert, det er velsignelse for oss som nyter musikken. Det finnes ikke et kjedelig millisekund på dette albumet. Det er dessverre altfor mange band og artister som gir ut album med ti-tolv kliss like låter på. Dette som Sugarfoot gjør, det er stor kunst.

Siste tredjedelen av Different Stars står ikke tilbake for noe av det andre på albumet, «So Dark The Night» entrer en verden av symfonisk solskinnsrock fra California, mens avslutningen «Dark Shallow Grave» plasserer sine toner i et mer eksperimentelt og glødende hett Doors/Mallard/Beefhart lydbilde. Glemte jeg å nevne at «Love’s Not Lost» er av de mørkeste, men mest optimistiske låtene jeg har hørt om kjærlighet dette året? Nå er det også gjort.

Skaff deg Sugarfoot – Different Stars.  Det er lekent, det er harmonisk, det er melodiøst og grasiøst, det er eksperimentelt og tradisjonelt og det aller nærmeste vi kommer kosmisk musikk fra et norsk band. Dette albumet og dette bandet er verdt å få med seg uansett preferanser for øvrig. Gå på konsert hvis og når de kommer dit du bor. Kanskje er det også det aller beste man kan oppleve fra en scene av et norsk band i 2016?

#Konsert: Sugarfoot spiller live lørdag 28. mai på Internasjonalen i Oslo. Link til fb-event her. Be there!

 

Forrige artikkelFredagsvideo: Silver Lining – Don’t Belong
Neste artikkelLucky Lips med forsmak på nytt album
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

2 COMMENTS

  1. […] Sugarfoot har vi allerede skrevet om, mitt norske favorittalbum så langt i 2016. Darrell Scott og hans Coucheville Sessions har vi fått på plass en post om, en nydelig klassisk Darrell Scott plate. Austin Lucas sitt siste album kom ut i Europa tidligere i vinter og droppet denne måneden på det amerikanske kontinentet. «Next To You» er blant de topp 10 fineste låtene jeg har hørt på denne siden av årtusenskiftet. Et aldri så lite og frescht sommermusikktips helt til slutt, smellvakre «Believe You’re Mine» fra årets album fra Nada Surf. Det blir ikke så mye mer sjarmerende enn dette. […]

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here