Når en musikerkarriere har vart i over 50 år, så er det helt naturlig at den nærmer seg en fase der samlingen er komplett og det ikke blir flere plater og sånn føles det egentlig med Guy Clark nå. My Favourite Picture Of You kom i 2013 i etterkant av konen Susanna sin bortgang og er siste gang vi fikk nytt original materiale fra den kanten. Siden den gang har en god del helseproblemer krevet sitt fra mannen som fyller 75 år senere i år. Det jobbes nå med bok og film om Clark sitt liv og hans yrke som låtskriver, boken kommer ut før jul i 2016 og filmen er også under planlegging med tanke på en release i nært kommende år.

Vi tenker at det er en ypperlig anledning å gå igjennom den massive katalogen til låtskriveren over alle låtskrivere Guy Clark, studioalbum for studioalbum, slik at vi er klar til både bok og etterhvert film om denne kongen av alle låtskrivere. Spørsmålet er vel om det finnes låtskrivere i populærmusikkens historie som har hatt større autoritet med seg enn Guy Clark? Er det i det hele tatt noen svakheter i hans låtkatalog? Er han den håndverkeren og feinsmeckeren vi alltid sier at han er? La oss ta turen gjennom historien.

Old No. 1 (1975)

guyclark_01Vi drar tilbake til et av de albumene som verden hadde ventet aller lengst på. Noen av låtene hans var publisert av andre artister tidligere, Jerry Jeff Walker bl.a., og bestekameraten Townes van Zandt gav ut sine første album allerede i 1968. Men hva er det ølreklamen forteller oss, «lagret lengst, verdt å vente på», og slik var det også med Old No. 1. Albumet ble gitt ut på RCA og Clark nærmet seg midten av 30-tallet i alder da debuten hans endelig kom ut. Og hvilken debut! 10 låter fra åpningen med «Rita Ballou» til avslutningen «Let Him Roll» som alle er blitt klassikere i dag mer enn 40 år etterpå. Kanskje er det verdens vakreste og beste låt vi får i «Desperadoes Waiting For A Train». Voksne menn gråter og verden er bare god. Old No. 1 er et album som rager høyt blant tidenes debutalbum. Kanskje er den akkurat det?

Karakter: 6

Texas Cookin (1976)

guyclark_02Etter så mange år på baken som artist før debutalbumet endelig kom, satte det nok låtskrivergenet i fyr og flamme hos Clark. Allerede året etter debuten kom Texas Cookin’. Kanskje litt forhastet vil noen si, men siden dette albumet stort sett har vært kjent de siste 20 årene som den siste halvdelen av debutalbumet, så har nok det vært med på å ødelegge litt for historien. Det stod solid på egne bein på den tiden den kom ut. Det er ikke så mange sterke låter her som i debuten, men bevares, «Good To Love You Lady», «Me, I’m Feelin’ The Same», «Broken Hearted People» og «The Last Gunfighter Ballad» er alle gyldig nok grunn til å forsvare statusen som et mesterlig album. Kanskje er han aller best på «The Ballad of Laverne and Captain Flint», en svingende historie der Clark tryller sammen noen ord om en båt ved navnet «Miss-Inclined».

Karakter: 5

Guy Clark (1978)

guyclark_03Etter to plater på RCA fikk Clark kontrakt med Warner. I klassisk sent 70-talls stil, gir Guy Clark ut sitt selvtitulerte album i 1978. Guy Clark er det første albumet der Clark begynner å blande inn andres låter. Alle gjorde dette, Jerry Jeff gjorde det med hans låter noen år tidligere, Johnny Cash har gjort det hele karrieren, så hvorfor ikke? Jimmie Rodgers, Rodney Crowell og Townes van Zandt fikk alle en av sine låter foreviget på plate av Guy Clark her. I tillegg til disse låtene er det først og fremst «The Houston Kid» og «Fools For Each Other» av Clarks egne låter som står fram som minneverdige i dag. Kanskje hans svakeste album karrieren sett under ett, veldig preget av brytningstiden mellom nytt og gammelt. Clark er på vei mot de voksnes rekker, men har ikke blitt den kompromissløse mannen vi møter senere i karrieren.

Karakter: 4

The South Coast of Texas (1981)

guyclark_04Guy Clark har fått med seg Rosanne Cash, Ricky Skaggs og et haug av andre kjente studiomusikere i Nashville for The South Coast Of Texas. Man merker umiddelbart at låtutvalget på albumet har gått igjennom en helt annen prosess enn ved forrige plate, Clark skriver alle låtene her selv og han har fått langt mer selvinnsikt og et voksent syn på musikken. Crowell er medkomponist på to av de. Han gjenbruker «Rita Ballou» fra første albumet igjen, denne versjonen har imidlertid aldri fått fotfeste i historien selv om det bare er kjente musikere i bandet denne gang. Det er originalene «Crystelle», «New Cut Road», «She’s Crazy For Leavin’» og «Heartbroke» som står fram på denne platen. Forøvrig er den preget av at Clark musikalsk tør å bevege seg fra sjanger til sjanger, her er det folk, country, new country og bluegrass om hverandre. Dette albumet er på mange måter et varsel om hva som var i vente.

Karakter: 4

Better Days (1983)

guyclark_05Midt i den gryende epoken til new country med masse sære og blodfattige utgivelser fra Nashville, dundrer Guy Clark inn på banen med sitt Better Days album. Det gjorde det ikke så skarpt på countryhitlistene, men det markerte så tydelig overgangen fra en epoke til en annen. Det er fortsatt de samme folkene som er med i studio og spiller, men det viktigste denne gangen er at Guy har full tillit til sitt eget materiale, og det med god grunn. «Homegrown Tomatoes», «The Carpenter», «The Randall Knife» og det guddommelig vakre tittelsporet «Better Days» er de aller beste eksemplene på dette. Med dette albumet har Clark vist at han har et av bransjens aller største fortellertalent, selvsagt har vi sett det på tidligere plater, men alle de nevnte låtene over bringer noe nytt inn i katalogen til Clark.

Karakter: 5

Old Friends (1988)

guyclark_06Det gikk mange år på 80-tallet uten en ny Guy Clark plate, mannen spilte selvsagt konserter og holdt skuta gående. Han forlot Warner og satset i stedet på legendariske Sugar Hill Records som hadde sin storhetstid akkurat på denne tiden. Nytt fra Better Days er den biten av låtskrivingen som Clark er blitt kjent for i senere tid, co-writingen med alle mulige up and coming låtskrivere. Clark blir regnet for en mentor for veldig mange på dette feltet, han og Susanna åpnet hjemmet sitt for hundrevis av kreative sjeler som ville lære seg å skrive låter. Old Friends er kanskje det mest nedpå albumet Clark har laget, men selv om det låter som det gjør så er låtmateriale av ypperste kvalitet, noe tittelsporet sammen Emmylou Harris setter tonen for umiddelbart. «All Through Throwin’ Good Love After Bad», «Immigrant Eyes», «Heavy Metal» og «Doctor Good Doctor» er alle eksempler på hvor ekstremt bra han skriver, både alene og sammen med andre. Kanskje er han og Emmylou sin versjon av Townes’ «To Live Is To Fly» tidenes beste cover av akkurat denne.

Karakter: 5

Boats To Build (1992)

guyclark_07Fra den dagen Guy Clark passerte 50 års merket så han seg aldri tilbake. Det ble bare et album på Sugar Hill i den første runden, på Elektra Asylum starter nå den delen av karrieren hans som vi kjenner i dag som den aller mest kompromissløse og intelligente. Fra nå av er det bare kvalitet som gjelder og det hele starter med albumet Boats To Build. Til å akkompagnere seg i studio har Clark fått med seg Sam Bush, Jerry Douglas, Marty Stuart, Radney Foster og Lee Roy Parnell blant mange. På denne tiden kunne man ikke finne et sterkere felt i et innspillingsstudio og det gjenspeiler seg da også på albumet. Låtene er skrevet sammen med et bredt utvalg av talentfulle mennesker og resultatet er til sammen blitt hans gjennombruddsalbum nummer to, billetten inn i den siste delen av karrieren hans. Det handler om håndverkere, om forandring, om liv og røre og selvsagt om kjærlighet. «I Don’t Love You Much Do I», «Baton Rouge», «How’d You Get This Number» og tittelsporet er opplagte favoritter.

Karakter: 5

Dublin Blues (1995)

guyclark_08Dette, mine damer og herrer, dette er albumet som fosser fram blant andre album som en isbryter en vinterdag i en polarfrosset fjordarm. Dette er mektigere og viktigere enn alt annet Clark har gjort. Det kom ut i 1995, midt i arneperioden for nodepression og alt.country og Clark hadde endelig tatt til vettet og gitt turnebandet hans sjansen i studio. I tillegg fikk han besøk av sine vanlige venner som Emmylou og Rodney Crowell og noen til. Ikke siden 1975 har Clark stilt på startstreken med et sterkere knippe av låter enn denne gangen og det merkes selvsagt. Historien vil det slik at dette ofte er det albumet som først dukker opp i minnet til folk når det er snakk om Guy Clark. Tittellåten har selvsagt mye å si her, men kanskje aller mest minneverdig er avslutningen med nyinnspillingen av «The Randall Knife». Historien, stemmen og gitaren smelter sammen til et mørkt altoppslukende sort hull som man er klistret til i fem og et halvt minutt.

Karakter: 6

Cold Dog Soup (1999)

guyclark_10Å følge opp suksessen og innflytelsen slik Guy Clark’s forrige album hadde, virker omtrent umulig. Clark gjør allikevel et godt forsøk med Cold Dog Soup. Vi er tilbake på Sugar Hill Records og nå er låtskriversamarbeidet med Verlon Thompson og Shawn Camp mer framtredende enn noen gang tidligere. Darrell Scott er fortsatt med i bandet, Emmylou korer fortsatt, Guy har mistet sin beste venn siden forrige album, men han covrer Steve Earle’s hyllest til Townes i «Ft. Worth Blues» og verden går videre selv om det var et tungt tap for Clark. Townes og Guy møttes i Houston en gang midt på 60-tallet og var nok mye nærmere hverandre enn det mange kanskje var klar over. «Sis Draper», «Cold Dog Soup», «Red River» og «Indian Head Penny» er soleklare favoritter fra et album som ofte blir viet alt for lite oppmerksomhet når det er snakk om diskografien til Guy Clark.

Karakter: 5

The Dark (2002)

guyclark_11Det jeg avslutningsvis nevnte om forrige album gjelder i så måte like mye for denne, men for noen låter de går glipp av de som ikke låner ørene sine til The Dark. Gjester på dette albumet er selveste Gillian Welch og David Rawlings som er med å korer på flere låter. To av låtene er skrevet sammen med Bobby Mondlock som tidligere har skrevet låter for Nanci Griffith ved flere anledninger. Sammen med Verlon og Darrell og Shawn gjør Guy noen av sine aller beste låter på dette albumet, «Homeless» for eksempel, eller «Magnolia Wind» eller tittelsporet «The Dark». Vi snakker låtskriverkunst av en helt spesiell karakter, og i en helt egen klasse. Det er en grunn for at folk som Bob Dylan har uttalt av Clark er blant hans favorittlåtskrivere. The Dark klarer å overraske selv den mest behørte av musikkfans første gangen de hører den.

Karakter: 5

Workbench Songs (2006)

guyclark_12Det går noen år mellom hver gang Clark gir ut et album, men som alltid er det med den aller største overbevisning når albumet har funnet veien til butikkhyllene. Det er heller ingen unntak denne gangen med Workbench Songs. Dette er hans første album på Dualtone og låtmateriale bærer med seg en holdning til sitt eget virke som er mer fremtredende enn noen gang tidligere. Her er det ingen kompromisser og enkle løsninger, dette er den ekte Guy Clark som nå har forstått at han har oppnådd en status som en faderlig figur for låtskrivere og musikere innen sjangeren og han bærer sjefsrollen med største selvfølglighet og den aller mest ydmyke stolthet. Låter som “Magdalene”, “Tornado Time In Texas” og “Out In The Parking Lot” vitner om en artist og låtskriver på høyden av sin karriere.

Karakter: 5

Someday The Song Writes You (2009)

guyclark_13Alt jeg skrev om forrige album gjentar seg på Someday The Song Writes You. I motsetning til andre artister som oppnår sin største suksess i starten av karrieren er det stikk motsatt med Guy Clark. Mannen har aldri vært bedre enn sine siste plater, og denne er intet unntak. Stemmen høres ut som den har beveget seg enda litt mer mot avgrunnen som venter et sted i framtiden, og all livserfaringen oppsummeres enkelt i tittelen på albumet. Genialt enkelt, men det er egentlig tekstene til Clark, du må bare finne ut hva og hvor du skal fylle inn resten av historien på egen hånd. Ikke et svakt øyeblikk finnes på dette albumet, ikke et eneste millisekund der konsentrasjonen glipper. Det er perfekt på så mange måter og bare det at han klarer å gjøre “If I Needed You” til noe mer enn bare nok en coverversjon, er intet mindre enn imponerende på så mange vis. Stemmen til Clark har eldet mye de siste årene, men den har aldri vært mer autoritær enn den er nå. “Maybe I Can Paint Over That”, “Hemingways Whiskey” og “The Guitar” er spor som står fram som tidløse klassikere.

Karakter: 6

My Favorite Picture of You (2013)

guyclark_14Det å analysere og bryte ned en Guy Clark plate i fragmenter som skal siteres til det ugjenkjennelige er ikke noe stort poeng i dette tilfelle. Det å anmelde en Guy Clark-plate ligner mye mer en oppgave for en bokanmelder med litt ekstra kunnskap om amerikansk historie og hverdagsliv. Det er nemlig historieforteller og novellist Guy Clark er. Han er en som kan fylle hodet til en enkel sjel med tre vers og et refreng, der de fleste romanforfattere bruker 500 sider.

Dette er historiefortelling så ekte, så enkel og så befriende fritt for floskler at man spør seg i låt etter låt hvordan han kommer opp med disse linjene. En blanding av kunnskap, talent og erfaring er nok svaret. Disse verktøyene brukt riktig av en dreven håndverker gir resultater som varer evig. En levende legende som fortsatt leverer på et nivå de fleste på hans alder bare kan glemme og jeg er sikker på jeg har mine ord i behold også neste gang Guy Clark gir ut plate. Så lenge han lever vil han være «The best living songsmith on the planet.»

«The High Price Of Inspiration», «Rain In Durango», «Heroes» og «The Death Of Sis Draper», er alle blant mine favorittlåter så langt i år.

Teksten over er utdrag fra vår anmeldelse av My Favorite Picture Of You fra 2013.

Karakter: 6

«The best living songsmith on the planet.»

Det er en langt større historie bak hver låt enn det jeg har skrevet om hvert album. Dette er kun ment som en hurtigguide gjennom albumene til Clark. Hver sang har sin historie, hvorfor ble akkurat den skrevet, hvor ble den skrevet, hvem er den skrevet for eller til? Spørsmålene er mange, svarene får man ved å lytte og lese. Vi gleder oss til boken og filmen, en liten smakebit får du i videoen under.

 

Forrige artikkelFredagsvideo: Jason Isbell – Alabama Pines
Neste artikkelSpilleliste – Mai 2016
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

3 COMMENTS

Leave a Reply to Musikkåret 2016 – Jan Eiesland | Dust of Daylight Cancel reply

Please enter your comment!
Please enter your name here