I det siste har jeg brukt mye tid på å lytte til Mark Erellis helt ferske album, For A Song. Det har vært en sann fornøyelse å bruke tiden på akkurat det. Albumet ble sluppet fredag den 8. april og har for min del vært svært etterlengtet. Det er hele seks år siden sist Mark Erelli ga ut et album med eget materiale.
Seks år er lang tid, men Mark har på mange måter vært her hele tiden. Jeg tror det knapt har gått ett år uten at han gjort seg bemerket med ett eller annet, på ett eller annet album. Han har bidratt enten som musiker eller produsent på andres prosjekter, vi snakker om folk som Josh Ritter, Lori McKenna og Tim McGraw, samt at han er medlem i bluegrass-bandet Barnstar.
Jeg oppdaget Mark Erelli når han for en del år siden ga ut den fantastiske plata Seven Curses sammen med Jeffrey Foucault. I 2014 ga han ut mesterverket Milltowns, en plate hvor han utøver et stykke gullsmedarbeid i det han tar for seg arven etter the late great Bill Morrissey. Både Mark «Grasshopper» Erelli og Bill Morrissey kommer fra New England, og Mark har aldri lagt skjul på hvor høyt han holder av Bill som låtskriver og læremester.
Noe som kanskje er litt slående for For A Song er at man ikke bare hører Mark sin egne distinkte New England folkie style. Jeg hører klare spor av musikken til folk som Jackson Browne, Milk Carton Kids og Paul Simon, og kanskje også litt Bill Morrissey her og der. Multiinstrumentalisten Erelli er så god at han fort vekk kan fremstå som en «flinkis». Men han skriver så gode og troverdige låter, og ikke minst fremstår han som hundre prosent ekte, og går dermed enhver «flinkis» en høy gang. Han innehar i tillegg en stemme som har stålkontroll over hele fire oktaver, og han kan etter sigende på kommando kopiere stemmen til Roy Orbison på strak arm.
For A Song er Erelli sitt tiende album og er en utmerket plate, både hva tekster og melodier angår. Albumet var egentlig tenkt ferdig for lenge siden, men etter å ha sendt låtene sine over til Darrell Scott for en siste kvalitetskontroll, fikk Mark en tilbakemelding om at dette var bra, men så altfor mye tekst. Ingenting om hvilke av låtene, bare at det var FOR mye. Og Darrell Scott som også var tiltenkt rollen som producer er en mann man lytter til, så det var bare å sette seg ned igjen og jobbe på. Noe som igjen har ført til at Mark Erelli kanskje har gitt ut sin aller beste soloplate til nå.
Plata starter smellvakkert med låta Oklahoma. En låt som fortsetter i samme lydbilde som Millstown befant seg i. Og her i åpningsporet finner vi også det som jeg tar for å være et gjennomgående tema for plata. Det handler nemlig mye om å være borte fra kone og barn, og om det å lengte hjem. Hjem til der man hører hjemme.
På låt nummer to, tittelsporet og singelen fra plata, For A Song blir det hele en smule mere popete uten at det går ut over hans evne til å fortelle historien. Her begynner han også å by på det som bor i stemmen hans.
En av mine favorittlåter på plata er Analog Hero. Denne teksten går rett hjem hos meg.
He’d take ‘em all apart when he got ‘em up on his bench
One by one, he’d bring ‘em back to life again
He’s the fix-it man
He can’t put it back together then it was never worth a damn
Maybe he’s crazy for trying to save what’s already gone
Or just an analog hero in a world full of zeroes and ones
Kanskje er det fordi jeg kjenner meg litt igjen i teksten her. Jeg er typen «fix-it man» som aller helst vil fikse og reparere saker og ting som har gått i stykker fremfor å hive de, og er samtidig fullstendig lost i dataverdens hav av enere og nuller.
“Analog Hero” er rett og slett et velplassert tupp på leggen til dagens forbrukersamfunn.
Now your phone’s made in China
And your car is made in Japan
Child labor sewing clothes in Malaysia and Vietnam
Hell it ain’t even broken and we’re going for the upgrade
Nobody thinks twice ‘bout what we’re really throwing away
It’s out with the old, in with the new
På låter som Wayside og Magic kan man tydelig høre de klare parallellene til Paul Simon. Og dette er ikke første gangen Mark Erelli får dette passet påskrevet, og blir neppe siste gang heller. En annen låt jeg har blitt veldig glad i er fantastiske Netherlands. Albumet avsluttes på et minst like vakkert vis som det starter, jeg kan fint sitte å høre på låter som French King om og om igjen.
En slik plate kan bare komme til etter mange år på veien. Det er en dybde i tekstene som vitner om at Erelli er en reflektert mann. Det musikalske landskapet han beveger seg rundt i, vil jeg si er noe slikt som catchy folk-pop med noen spor av litt twangy country.
For de som ikke har hørt Mark Erelli før, så vil jeg bare si god tur. Back-katalogen hans er det virkelig verdt å ta seg tid til å reise gjennom.
