Hjertet gjør et lite ekstra slag hver gang meldingen kommer om at noen av de artistene vi er så uendelig glad i, og har vokst opp med, har tatt sitt siste gitargrep og pustet ut for aller siste gang. Det har vært så mange de siste månedene og det gjør like smertelig vondt hver gang. Vi tar fram alle skivene, spiller gjerne igjennom de kronologisk, gråter en skvett og trøster hverandre på sosiale medier. Musikkfolket knytter litt ekstra sterke vennskapsbånd i slike stunder.

I natt norsk tid kom nyheten om at låtskriveren og artisten Steve Young har gått bort, 73 år gammel. For et par måneder siden falt Young stygt i sitt eget hjem og hodeskadene han pådro seg var trolig en medvirkende årsak til at livet gikk så altfor fort mot slutten. Steve Young var født i 1942 i Georgia, men hadde sine barndomsår i både Alabama og Texas i tillegg til hjemstaten. Steve Young var en ekte sørstatsmann, en som turde å si hva han mente, noe en av hans mest kjente låter, “Montgomery In The Rain” er et bevis på.

Han skrev en rekke låter som ble mest kjent med andre artister. “Seven Bridges Road” med The Eagles, “Montgomery In The Rain” med Hank Williams Jr. og ikke minst “Lonesome Onry and Mean” med Waylon Jennings. Listen over låter som Steve Young skrev for andre eller sammen med andre er lang, men han gjorde også selv andre artisters låter. Debutalbumet Rock, Salt and Nails var selvsagt titulert etter Utah Phillips sin klassiker ved samme navn. Youngs versjon er min all time favoritt av denne legendariske låten. Youngs femte album, No Place To Fall, er selvsagt oppkalt etter Townes van Zandt sin låt og Young leverte på det albumet en særdeles minneverdig versjon av denne.

Steve Young var en av pionerene bak begrepet outlaw country på 70-tallet. Før den tiden var han aktiv på folkscenen i Greenwich Village og debutalbumet hans, som jeg allerede har nevnt over, var gjestet av legender som Chris Hillman, Gram Parsons og Gene Clark. For alle som har sett “Heartworn Highways”, James Szalapski sin dokumentarfilm om låtskrivermiljøet i Nashville på midten av 70-tallet, så var altså Steve Young en av de utvalgte som deltok i denne.

I går tok Steve Young den lange reisen inn i den evige friheten og opp til det lille hjørnet som er reservert for ekstraordinære låtskrivere og artister. Hans sønn, Jubal Lee Young, la ut følgende melding på sin facebookside i går;

“My father, Steve Young, passed peacefully tonight in Nashville. While it is a sad occasion, he was also the last person who could be content to be trapped in a broken mind and body. He was far too independent and adventurous. I celebrate his freedom, as well, and I am grateful for the time we had. A true original.”

For et års tid siden satte skribent Frank Gutch Jr. sammen en lang og omfattende artikkel om Steve Young og hans liv for No Depression. Den finner du her – Steve Young: Reluctant Son of the South – og er anbefalt lesning på det varmeste.

I kveld får Steve Young atter sine minutter i høytalerne hos meg og hos mange andre musikkelskere. Vi tar fram platene og gleder oss stort over arven han etterlater seg, samtidig som vi skjenker en oss et glass og feller en tåre for Steve Young. Det er en formidabel låtskriver vi tar farvel med og selv om han ikke har vært så mye i rampelyset i de senere år så vil han bli dypt savnet. Musikken vil heldigvis leve evig. Takk for alt Steve. Peace!

“Montgomery in the Rain is a very unusual song. Sometimes I wonder how I wrote this. While I was in Montgomery, I was having all these problems with some of the junior clansman. Then, I started writing this song and it evolved into Montgomery in the Rain. There’s a slight reference, kind of toned down to the hostility that sometimes I would encounter in that city. Because it was a very redneck city. Not so long before that, I realized there had been a mob that was trying to get at Martin Luther King in downtown Montgomery at a church and President Kennedy called in the National Guard. So here I come, and I’m southerner. I’m supposed to be one of them and I’m saying ‘No this isn’t right’. So that’s why they disliked me so much. It was really explosive.”
– Steve Young

Forrige artikkelFredagsvideo: Benny Borg – God morgen, min kjære
Neste artikkelSpilleliste – Mars 2016
Jan Eiesland
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here