Richmond Fontaine – You Can’t Go Back if There’s Nothing To Go Back To

Det er med blandede følelser at jeg skriver denne anmeldelsen. Det amerikanske countryrock-bandet, Richmond Fontaine, har vært mitt favorittband siden jeg hørte Winnemucca i 2002. Albumet ble på mange måter også bandets gjennombrudd. Richmond Fontaine ble dannet i 1994, og de debuterte med albumet Safety i 1996. Bandet turnerte i USA, og etter hvert i Europa og England. I 2003 fikk bandet en kontrakt med det Europeiske plateselskapet Décor Records. Da bandet kom ut med sine to neste album, Post to Wire, i 2004 og The Fitzgerald, i 2005, ble de hyllet av britiske Uncut, og begge platene ble kåret til «album of the month» i det prestisjetunge musikkmagasinet. Senere fulgte plater som 13 Cities (2007), We Used to Think the Freeway Sounded Like a River (2009) og The High Country (2011).

Det som traff meg hardest da jeg hørte Winnemucca i i 2002 var låtskrivingen, og stemmen, til Richmond Fontaine-frontmann, Willy Vlautin. Stemmen var sår, og upolert. Willy virka slått, men ikke nede for telling. En autentisk stemme som sang om ensomhet. Om det å være blakk og usikker, desillusjonert og fanga i en håpløs situasjon. Sangen, «Santiam», som handler om en ung manns siste dag med frihet før broren, Gill, skal kjøre ham til Santiam Correctional Institution for å sone en fengselsstraff på et og et halvt år rørte meg til tårer første gang jeg hørte den, og jeg blir fortsatt rørt av jeg-fortellerens ærlighet:

Oh Gil, it’s my nerves this time that are bad
I’m only an hour away from a whole year and a half
and I’m so nervous

Det er også noe dønn ærlig og menneskelig med jeg-fortelleren i «Winner’s Casino», som håper at ting kan ordne seg hvis noen bare kan slippe han av ved The Winner’s Casino i Winnemucca , slik at han kan være for seg sjøl, gamble og komme seg til hektene igjen: «All I ask is for some money and some time. If I come back, maybe I’ll be alright for a while«.

Willy Vlautin sine karakterer er langt unna det naive håpet vi kan høre i Springsteen-sanger som «Born to Run» og «Thunder Road». «These two lanes can take us anywhere», synger Springsteen i «Thunder Road» fra 1975. I sangen «Laramie, Wyoming» fra The Fitzgerald flykter en ung gutt fra en håpløs hverdag, men det er ikke for å utforske en vidåpen verden full av muligheter, men rett og slett av nødvendighet. «Everytime I try to leave, I end up back at the same place» sier en av karakterene i Richmond Fontaine-sangen, «Song for James Welch», og slik går det ofte i Ricmond Fontaine sine sanger.

Willy VlautinWilly Vlautin sine karakterer ber ikke om mye: En langhelg på et casino, en tur til veddeløpsbane eller en kveld på favorittbaren. De er ofte romantikere, men romansene foregår ved tomme badebassenger i billige moteller, fulle av gamle sykkelrammer og skrap, eller i mørke leiligheter hvor karakterene låser seg inne, hører på plater og forsvinner inn i sitt eget univers. De har drømmer, men i bunn og grunn er de realister. Frelsen ligger som regel ikke i en ny by, men ofte i andre mennesker, som i «The Janitor» fra The Fitzgerald, «Two Broken Hearts» fra Post To Wire eller «Four Walls» fra 13 Cities.

Willy Vlautin skriver om folk på kanten. De som strever med å holde hodet over vann, de som holder på å gi opp, og de som har gitt opp. Mange av karakterene til Vlautin er rotløse mennesker, på reise gjennom Amerika. De er ofte alkoholisierte, traumatiserte karakterer som lever under fattigdomsgrensa:

«What I saw a lot of growing up, were drifters. I grew up in Reno, a casino town, and they attract drifters, they attract people on the fringe of society. I really identified and envied them as a kid. I was foolish, but I couldn’t seem to help it. I grew up thinking I would be a bum, and here they were doing it right in front of me. It seemed romantic to me to give up before you ever tried» har Vlautin uttalt til Cara Gibney fra No Depression.

Vlautin vokste opp med en alenemor som forsørget både Willy og broren. Den lille familien slet med økonomien, og som ungdom rømte Willy inn i bøker og plater. Han oppdaga Paul Kelly, og gjennom Paul Kelly oppdaga han den amerikanske novelleforfatteren Raymond Carver. Carver sin innflytelse på Vlautin er lett å kjenne igjen i hans knappe språk og tilsynelatende enkle historier om hverdagslige, men kompliserte temaer som samlivsbrudd, alkoholisme og fattigdom. Ingenting er enkelt i en Richmond Fontaine sang, og det er det heller ikke på bandets siste plate, You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To, som slippes i dag. Plata er også, ifølge bandet, deres siste – og her kommer de blandede følelsene mine inn: Favorittbandet mitt gir seg, men de gir seg på toppen.

Det er fem år siden Willy og gjengen ga ut The High Country, en konseptplate med gotiske overtoner satt i The Pacific Northwest. Plata var uten tvil en av bandets mest ambisiøse, i alle fall med tanke på den narrative strukturen. Det er ikke noe spesielt ambisiøst med You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To, men det spiller ingen rolle. Dette er en oppskrift som har funka på plater som Post to Wire, 13 Cities og We Used to Think The Freeway Sounded Like a River.

Richmond Fontaine lager musikk som maler bilder. Akkurat som Howe Gelbs Giant Sand er det mye støv i soundet til Richmond Fontaine. Man kan bare lukke øynene og se for seg scener fra Wim Wenders film «Paris, Texas».

Som band har Richmond Fontaine alltid vært spesialister på å skape den nødvendige atmosfæren hver låt og plate trenger, og det er nettopp det de gjør på åpningsporet, «Leaving Bev’s Miners Club At Dawn». Det korte instrumentalsporet setter umiddelbart stemningen for resten av plata, og før vi vet ordet av det er vi ute av døra og den første karakteren vi møter er jeg-fortelleren i «Wake Up Ray», som fortsatt ikke har kommet over et tidligere ekteskap. Han forteller sin venn, Ray, om hvordan hans tidligere kone kasta ut finken, Little Joe – en gave fra jeg-fortelleren, under en snøstorm i Montana.

På det tidspunktet hadde ekteskapet alt gått i vasken. «It got to where she couldn’t stand our place. Got to where she cringed at the way I slept and ate«, innrømmer jeg-fortelleren. «How could someone you love so much grow against you so?» spør han.

På den knusende «I Got Off The Bus» møter vi en karakter som kommer tilbake til hjembyen sin. Da han reiste etterlot han seg alle han kjente. Nå sliter han med dårlig samvittighet for gamle kjærester og venner han har svikta. I tillegg er han blakk, og vet ikke hvor han skal gjøre av seg. «You can’t go back if there’s nothing to go back to», innrømmer han, og det er fra denne sangen plata tar sin tittel.

«Whitey and Me» handler om to cowboyer som blir arbeidsledige etter at rancheren de jobber for selger hestene sine til en mann i Arizona. Cowboyene er blakke, og ender opp med å ta løsjobber. Utenfor Winnemucca møter de igjen mannen som gjorde dem arbeidsløse, men de klarer ikke å hate han når de ser forfatningen han er i. Pengene fra hestesalget er gamblet bort, og han sliter med nervene. «He broke down crying about what he’d done to us. Said he carried it around like a growing weed«. Jeg-fortelleren vil ikke engang navngi personen som fikk han ut i uføret. «Never see no reason to kick someone who’s so torn up inside«, sier han.
Sangen er uten tvil en av de sterkeste på plata, og en av de beste Vlautin noensinne har skrevet.

«Let’s hit one more place before we go home» er en noe lystigere affære, fordi om den heller ikke er uten alvor. I sangen prøver en mann å overtale sin kone til å bli ute hele natta, slik de pleide. På den måten kan de kanskje huske hvordan det var å være nyforelska, og hvorfor de ble sammen i utgangspunktet.

RF_STANDARD_ALBUM_SLEEVE_finalPlata fortsetter med «I Can’t Black It Out If I Wake Up and Remember» og den vakre «Don’t Skip Out On Me». På «Two Friends Lost At Sea» kommer ikke jeg-fortelleren over en gammel kjæreste. I «Three Brothers Roll in To Town» forteller Vlautin om tre brødre som kommer til en storby. Den ene har akkurat sluppet ut av fengsel, den andre er alkoholiker og den tredje, og yngste, er introvert. De tre brødrene blir boende med en fetter, og sakte men sikkert blir de slukt av storbyen.

 

«The Blind Horse» er nok et instrumentalspor med vakker pedal steel fra Paul Brainard og harmoni fra Sean Oldham. Den blinde hesten kan også sees på platecoveret. I presseskrivet forteller Vlautin følgende:

«A friend of mine and I came across a blind horse in the desert. We were miles from even a paved road. It was old stallion, full of scars, and it was near death. The horse haunted me. After all the battles and hardships he had been through his life was now going to end with him alone and blind. In a lot of ways every song on this record has the feel of this song and that horse.»

Richmond Fontaine avslutter sin siste plate med «A Night in The City» og pianoballaden, «Easy Run». Om sistnevnte sier Vlautin følgende i presseskrivet:

«I wrote this after I heard some people talking about The Motel Life movie. A woman said, why would anyone ever care about such losers? I love the Flannigan brothers and Annie James and it felt like she was hitting them so I wrote this one to protect them.»

richmondfontaine

På “A Night in The City” gjør en mann opprør på den eneste måten han kan – han blir ute og drikker hele natta sammen med en kollega,. Kollegaen vil på strippebule, så jeg-fortelleren ender opp med å drikke alene: «I got sick behind a car, slept against a bank wall. Ate at Annie’s Donuts and made it to work on time. Is this all there is? Is this what life is? A job that means nothing. A woman who sleeps right next you but she ain’t yours at all. A one night rebellion that ends up just being a drag. Like a weight around your feet that ain’t heavy enough to send you down.»

Det er mange hint til tidligere Richmond Fontaine utgivelser å finne på You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To (Winnemucca, The Fitzgerald osv), men leter man derimot etter lykkelige slutter, bør man lete et annet sted. For ikke alle av karakterene finner det de leter etter, og mange går under langs veien. Men sangene inneholder nok empati og innsikt til å gjøre opp for alt mørket, og akkurat som James Welch eller William Kennedy, finner Vlautin det vakre og romantiske i de harde tilværelsene han skildrer.

You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To er en verdig avslutning på en karriere som strekker seg over 22 år og 10 studioplater. Fans vil ikke bli skuffet, og på mange måter føles det som om det er akkurat fansen denne plata er laga for. Ikke for å trekke nye lyttere, ikke for å imponere kritikere, men for å gi de av oss som elsker den litterære og romantiske tilnærmingen bandet har til musikken sin, akkurat det vi vil ha. Jeg kan bare si takk.

Besøk Richmond Fontaine på Facebook. Besøk Willy Vlautin på Facebook. Og besøk hjemmesiden for å kjøpe plater og stuff… Hør den nye platen på Spotify.

Richmond Fontaine er på Europaturné, og besøker Oslo og Bergen i april:

8. april – Oslo – Buckleys
9.april  – Bergen – Madam Felle

 

3 COMMENTS

Legg igjen en kommentar til DoD Sessions: Richmond Fontaine | Dust of Daylight Cancel reply

Please enter your comment!
Please enter your name here