Benny Borg – Eksklusiv førpremiere og intervju

Kjære musikkvenner. I vår er det 6 år siden bloggene som nå utgjør Dust of Daylight så dagens lys. Og veien hit har vært fylt av utrolige musikalske øyeblikk, både live og på plate. Jeg tar ikke munnen for full når jeg sier at ett av de aller største får sin kulminasjon denne uken, når Benny Borgs nye plate Den største reisen slippes på SkiPop.

«Benny Borg?» hører jeg det mumles. «Har det endelig blitt for mye for den stakkars gudbrandsdølen?». Nei. Det kan aldri bli for mye for en gudbrandsdøl. I hvertfall ikke av musikk av dette kaliberet. Benny Borg slipper sin første plate på 24 år, den er produsert av Åge Reite og Rune Berg – har Number Seven Deli som backingband – og kan dessuten by på Steinar Ofsdal, Øystein Sunde og selveste Sigmund Groven. Og de vakreste, sterkeste og mest rørende tekstene du har hørt på en norsk plate på mange mange år.

Vi har vært så heldige å få et lite intervju med legenden Benny Borg, med produsent Rune Berg – og dessuten har SkiPop gitt oss en låt som vi kan tilby som en ekslusiv førpremiere foran fredagens plateslipp.

Her er «Jeg trodde ikke det kunne skje» fra Benny Borgs kommende plate Den Største Reisen. En låt om tapet av konen Liv. Hvor Benny synger så intenst om bunnløs sorg så vi kjenner smerten i oss selv – og så, på magisk vis – så snur han det til noe positivt og deler sin nyfunne livsglede med oss. En utrolig sterk tekst, og en nydelig låt.

Rune Berg forteller hvorfor SkiPop har valgt nettopp denne som Dust of Daylights forhåndspremiere:

Jeg er usikker på om dette var den aller første låten Benny spilte for oss ved lunsjbordet, men det er i alle fall den første jeg husker. Da jeg hørte den var det ikke lenger rom for tvil, da skjønte jeg at vi hadde truffet blink. Om alle de andre låtene var middelmådige, var denne her likevel så sterkt at platen hadde vært vel verdt å lage. Fremdeles er det favorittlåten min, og punktet alle de andre låtene graviterer rundt.

La meg spole litt tilbake og komme med litt bakgrunn for det mange kanskje merker er nesegrus beundring og ellevill oppstemthet rundt denne platen.

En kveld poppet Rune Berg opp på Facebookchaten min og spurte om jeg ville høre den første låten han hadde produsert med Benny Borg i Lydbroderiet.

Jeg må innrømme at jeg har en ganske stor plass i hjertet mitt for Benny Borg, det skal vi komme tilbake til, men jeg skal samtidig innrømme at jeg hadde vært noget mer skeptisk hvis det hadde vært noen andre enn Rune Berg som hadde sendt meg låten.

For altså, Benny Borg? Hva har han bidratt med på plate de siste 15 årene som er av interesse for en sær og snodig liten blogg som Dust of Daylight?

Jeg var rett og slett ikke forberedt på hva som traff meg når «God morgen, min kjære» blåste meg i veggen og tonet ut mens tårene trillet.

Jeg er den første til å fremheve John Morelands største styrke som låtskriver – nemlig hans evne til å åpne opp og legge hjertet sitt på bordet foran deg og si «akkurat slik har jeg det» – samtidig som han skriver på en måte som gjør at du i det øyeblikket føler akkurat det samme så lenge du hører stemmen hans. Måten han formidler sine innerste følelser på er for meg det optimale for en låtskriver. Og på samme måte har Benny Borg åpnet opp og sluppet oss inn…

Hvem var forberedt på å få Benny Borgs absolutt beste plate, sterkeste tekster og rett og slett Benny Borgs hjerte og sjel servert på plate på akkurat den samme måten?

Jeg er gammel Elvisfan, på grensen til det syke. Men ikke med en puristpsykose som så mange andre jeg kunne nevne. Jeg hadde stor glede av å se Benny Borg gjøre Elvis med Dizzie Tunes. Og jeg husker veldig godt hvordan et oppdrag som DJ på basar på Frya Grendahus endte med at jeg ble bedt om å IKKE sette på den kassetten med Benny Borg flere ganger. Tre sammenhengende gjennomspillinger var visstnok mer enn nok.

Jeg hadde de gamle viseplatene til Benny på kassett, og visste at det finnes dybder som ikke nødvendigvis alle har vært klar over. Han har liksom vært mest kjent for «Balladen om Morgan Kane» og for å ha skrevet «I Love Norwegian Country» for Bjøro Haaland.

I 2013 mistet han sin kone Liv. Det var uventet, og det førte med seg en sorg som alle som utsettes for lignende takler på forskjellige måter. Noen oppslukes helt og forvitrer, noen skriver tekster og deler sorgen. Benny valgte det siste. Singelen som kom ut i vinter, «God morgen min kjære» er den første låten jeg hørte fra platen, og er en tenkt samtale mellom Benny og hans kone. Og det er hjerteskjærende vakkert. Du finner den på Spotify, ved å klikke på denne linken. Så kan du høre på den mens du forsøker å lese intervjuene mellom tårene.

Vi har tatt en prat med Benny Borg:

Gratulerer med en aldeles nydelig plate!
Din forrige plate med egne låter kom i 1992. Kan du fortelle litt om bakgrunnen for denne platen?

Jeg ble kontaktet av Åge Reite og Rune Berg. Vi hadde et møte.
Jeg lurte på hva de ville med meg.
De sa de ville spille inn en plate med meg.
Vel, sa jeg, jeg har ikke gitt en plate siden 1993.
Da er det jaggu på tide, sa de, og så var frøet sådd…

Ble låtskrivingen i forkant av innspillingen en form for terapi i det du
har vært gjennom? Hvordan har selve innspillingen påvirket deg ?

Jeg tenkte nok ikke på dette som terapi da vi holdt på med innspillingen,
men i etterkant har jeg forstått at det faktisk var det…

Det er veldig tøft gjort å åpne opp rundt egen sorg, det er noe mange holder for seg selv og som gjerne gjør hele sorgprosessen enda tyngre.
Var du skeptisk til å åpne opp såpass mye og slippe andre inn i din egen sorg?

Nei, jeg tenkte ikke i de banene i det hele tatt. Jeg lagde sanger om det som opptok meg på det tidspunktet og siden hodet mitt var fullt av savn så var det naturlig at det fikk sin plass i materialet…

Du har vært opptatt med store prosjekter rundt både Johnny Cash og Cornelis Vreeswijk de siste årene – hvordan har det å jobbe seg tett innpå disse artistene påvirket låtskrivingen din?

Spesielt Cornelis har nok hatt en stor påvirkning på meg og det er helt siden 1965 da jeg traff ham første gangen. Han er i mine øyne den ubestridte mester når det gjelder å lage sangtekster og jeg tenker ofte på hvor mange fantastiske tekster som gikk i graven da han døde altfor tidlig, bare 50 år gammel…

Hvordan har prosessen vært i studio, hvordan har dere jobbet sammen med disse låtene ?

For å få et så autentisk sound som mulig jobbet vi omvendt av det som er vanlig.
Vi begynte med å spille en meg med gitar+bass og trommer, så har Rune og Åge jobbet videre med materialet etter det…

Hva er planene videre for Benny Borg ?

Som pensjonist burde jeg vel ha lagt inn årene for lenge siden, men så lenge helsa holder, lysten er der og publikum møter opp ser jeg ikke noen grunn til ikke å holde på en stund til med forskjellige prosjekter…

Det naturlige var deretter å la Rune Berg utdype litt hva de har jobbet med i studio, og hvordan dette prosjektet så lyset sett fra produsentenes side.

Rune Berg, du har produsert denne platen sammen med Åge Reite. Fortell litt om hvordan dette prosjektet kom i stand. Det har jo vært en lang prosess, og en og annen hindring har stått i veien, har jeg forstått.

Det hele startet med at Åge, som har et lite studio vegg i vegg med Lydbroderiet, tilfeldigvis så Benny Borg på en lydsjekk på Kolben kulturhus i Kolbotn. Han ble så begeistret at han bare måtte lage en plate med mannen.
Han lurte på om jeg vil være produsent og tekniker og om vi kunne gjøre det i studioet mitt.

Benny Borg var ikke en artist som lå veldig langt fremme i bevisstheten min på den tiden, men jeg ble smittet av entusiasmen til Åge, og da jeg hentet frem de gamle platene hans var det lett å høre at viselegenden hadde noe helt spesielt.

Det ble også klart ganske tidlig at det vi ønsket oss var en personlig plate, en som ikke handlet om Elvis-Benny, Cornelis-Benny eller Johnny Cash-Benny. Det vi var nysgjerrige på var Benny-Benny. Hva har han opplevd? Hvor står han nå? Hva tenker han på?

All denne spekuleringen foregikk lenge før vi hadde fått kontakt med Benny, så vi ante ikke om han var interessert i å spille inn plate, eller om han overhodet skrev låter lenger. Men jo mer vi tenkte på saken, jo sikrere ble på at vi hadde kommet opp med en genial idé.

Vårt første møte var til lunsj i studio, hvor vi pratet og spiste sammen. Det viste seg raskt at Benny hadde utrolig mye på hjertet, og at han hadde flere nyskrevede viser som ikke var utgitt ennå. Jeg og Åge spurte og grov, og Benny kom med den ene fantastiske historien etter den andre til svar. Etter hvert tok han også opp gitaren og spilte for oss. Og for noen låter! Følelsen av å ha skutt blink var ikke til å unngå.

Vi hadde flere slike møter, og etter hvert begynte vi å sette opp mikrofoner, for å fange disse låtene på tape. Og før hvert nye møte hadde Benny med seg bunkevis av låter, både helt nyskrevede låter og gamle notepapirer han hadde funnet frem fra aller innerst i arkivet sitt.

Felles for veldig mange av dem var at de var personlige, ærlige, nakne, og passet forbløffende godt inn i det bildet av plata vi hadde drømt opp før vi møtte Benny.

Her ble vi kjent med en Benny med forsvarsverket nede. En som så seg tilbake, men også fremover. En som stod midt i sorgen etter det brå tapet av sin kone, Liv, men som samtidig greide å skimte små glimt av lys. Noen ganger helt bokstavelig, som i «God morgen, min kjære»:

God kveld, min kjære,
mørket faller på
og stjerner lyser over meg.
Jeg ser opp på vår melkevei.
Den største stjernen der er deg.

For å bruke en gammel floskel fra skimiljøet; hva følte du når Benny presenterte disse låtene for deg første gang?
Hvilke tanker løp gjennom hodet til musikeren Rune Berg, mennesket Rune Berg og produsenten Rune Berg?

Det var helt umulig å møte disse låtene som noe annet enn et menneske.
Produsenten og musikeren i meg koblet seg ikke på før litt senere i prosessen.
Låtene var så sterke at både jeg og Åge satt og snufset oss igjennom disse arbeidsdagene.

Benny gir jo deg og Åge mye av æren for selve utformingen. Fortell litt om prosessen for å forme disse låtene, hva gjorde dere i studio – hvilke diskusjoner hadde man rundt korrekte innfallsvikler, arrangementer og valg av musikere. 

Disse lunsjsessionene beviste for oss at Benny var en låtskriver og tekstforfatter av rang, men det visste vi jo egentlig fra før. Den ekstra bonusen var å få oppleve hvilken enorm formidler han var. Og vi skjønte raskt at det var dette vi måtte prøve å lydfeste. Følelsen av å sitte rett ved siden av Benny mens han helt uformelt, og litt ut av det blå, tar opp gitaren og synger så det dirrer i hjertet ditt. Uten for mye røyk og speileffekter. Uten tilsetning av
kunstige søtstoffer. Og da måtte mest mulig skje live.

Vi ønsket å tilrettelegge for et intenst møte mellom Benny og musikerne, og så lydfeste dette i sanntid. Ikke prøve å rekreere et møte, eller kunstig fremstille noe som skal minne om et intenst møte. Men fange selve møtet.

Vi ville lage en plate som hørtes ut som om den når som helst kunne bryte sammen, hvor alt står på spill. Vi ønsket ikke en produksjon, men et øyeblikk. Dermed måtte vi få tak i noen ordentlig følsomme musikersjeler, som jeg visste spilte med stor sensitivitet og ørene på stilk.

Det var helt uaktuelt med noe øving på forhånd, og ikke noen preproduksjoner, vi ville at musikerne og Benny skulle spille sammen for første gang i studio. For å få det så friskt og
farlig som mulig.

Derfor ble det Per Amund Solberg på bass og Simen Mæhlum på trommer.

Benny spilte gitar og sang samtidig mens vi spilte inn grunnkompet. De fleste låtene ble gjort på første eller andre tagning. Og vokalen og gitaren til Benny ble uten unntak, og uten noen form for editering, brukt akkurat som de ble sunget inn under grunnkompene.
Det var ikke noe poeng å gjøre plata vakker. Den skulle være realistisk.
Stofflig.
Ærlig.

Og Benny måtte være i fokus hele veien. Spilte bassisten eller trommisen en grov feil på tagningen med den beste vokalen, så fikk det heller være.

Dere har altså valgt å hente inn selveste Number Seven Deli, forsterket av Øystein Sunde, Sigmund Groven og Steinar Ofsdal. Legender i norsk musikkmiljø på alle måter. Hva var tanken bak valget av musikere. Og hvordan var det å ha besøk av disse herrene som vi alle setter pris på.
Etter at alle grunnkompene var i boks, og energien i låtene var preservert, begynte vi å se oss om etter instrumenter og musikere som kunne løfte innspillingene enda et lite knepp. Da endte vi opp med både noen av Bennys gamle venner og kolleger fra 70-tallet og en del yngre krefter.

Det å ha musikere i studio som på kommando skal skape noe fantastisk ut av ingenting, er alltid en magisk affære. (Og jeg beklager sterkt bruken av det ihjelslitte ordet «magisk», men akkurat her er det på sin plass.)

Å få virtuoser som Groven, Sunde og Ofsdal i studio er ekstra spesielt på grunn av all historien de bærer med seg, men på denne plata føles det ikke riktig å trekke frem noen spesielle bidragsytere. Innspillingsprosessen har vært en perlerad av intense musikalske opplevelser.

Fortell om noen av dine favorittøyeblikk fra selve innspillingen. Var det noen reaksjoner og valg som utmerket seg underveis?

De tre dagene vi gjorde grunnkomp. Musikerne hadde aldri møtt Benny før, og stemningen var høyspent. Jeg visste at jeg ikke kom til å få mer enn et par gjennomkjøringer pr låt på å sette det lydbildet jeg ville ha, og dessuten hadde vi produsentene akkurat like kort tid på alt av musikalsk rettleding og arrangering. Vi hadde selvsagt forberedt oss, og forberedt musikerne, men for å få det intense musikalske møtet på tape var vi avhengig av at mye skjedde der og da.

Sett fra en produsents ståsted er dette den desidert mest krevende måten å lage plater på. Synes nå i alle fall jeg. Det er mye mer avslappende når man skal lydfeste musikk som man kan planlegge godt på forhånd, som skal låte som en produksjon. Det skulle ikke dette.

Kvelden før fikk jeg omgangssyken. Det var alt for sent å avlyse, så det var bare å proppe i seg flest mulig forskjellige typer smertestillende og kjøre på. Det eneste jeg fikk i meg av næring var hermetiske ferskener med litt sånn krem fra tube på toppen. Jeg måtte jevnig smette ut på do for å spy, men latet som ingen ting for ikke å flytte Bennys fokus fra jobben han skulle gjøre. Vi trengte Benny 100% tilstede på disse opptakene.

I sum tror jeg disse tre dagene er noe av det mest surrealistiske jeg har opplevd.

Den Største Reisen er ute fredag 11. mars. Dust of Daylight kommer tilbake med full anmeldelse av platen i morgen, torsdag 10. mars.