Matthew Logan Vasquez, kjent som vokalist i bandet Delta Spirit og som en av de tre hovedfigurene i supergruppen Middle Brother, sammen med John McCauley fra Deer Tick og Taylor Goldsmith fra Dawes, er ute med sitt første soloalbum, Solicitor Returns.
Hans aller første soloutgivelse var riktignok en EP i høst kalt The Austin EP, en EP som gav oss en solid forsmak på det som skal komme og ikke minst fjorårets lengste låt, en rockesymfoni som man faktisk kan forsvare hele lengden på. Hele 17 minutter og 51 sekunder er tittelsporet “Austin”, uten at det er nevneverdig plagsomt av den grunn.
Jeg oppdaget Delta Spirit en gang i strømmetjenestenes barndom, debutalbumet Ode To Sunshine fra 2008 inneholdt den strålende hymnen “People, Turn Around”, en låt som var vanskelig å unngå å legge merke til, men også resten av plata holdt høy klasse og står seg godt den dag i dag. Delta Spirit har totalt gitt ut fire fullengdere og album nummer to i rekken, History From Below fra 2010, er albumet jeg fortsatt holder som min favoritt av bandet. Det kan virke som det er litt av den sounden og rockefølelsen fra denne tiden Vasquez har forsøkt å finne tilbake til.
Vasquez står fjellstøtt på egne ben denne gangen, med et knippe låter som treffer den berømte innertieren så det synger etter. Han bestemte seg i fjor. Først flyttet han fra California til Austin, så ble han far for første gang, og da var det på tide å gjøre musikk på egen hånd. Det var på tide å finne tilbake til den rocken og sounden som alltid har stått han aller nærmest. Og da Vasquez først bestemte seg for soloprosjektet, så gjorde han det til gangs. Han spiller så å si alt på platen selv, nesten samtlige spor og instrumenter, bare med et lite unntak av et par trommespor.
Tittelsporet er bare en del av oppbygningen og dramaturgien på albumet, en marsj som hurtig tar oss til det virkelige åpningssporet, “Maria”. Gitarlyden er der med en gang, det skurrer og hviner, det lukter litt Crazy Horse, slik det også gjorde på tittelsporet på Austin EP’en. På “Personal” drar Vasquez opp tempoet i mer kjent Delta Spirit stil. Det er uunngåelig at dette ikke vil minne om sounden av hans eget band til tider, selv om teksten helt klart signaliserer at han trenger tid for seg selv.
“Don’t you get it? It’s not personal, I’ve got to strike out on my own”
Det som også er veldig gjenkjennelig fra tidligere musikk vi har fått fra Vasquez via Delta Spirit, er oppbyggingen som pågår underveis i mange av låtene hele tiden. “I Bet It All” starter med akustisk klimpring, et sjøsykt kor og Vasquez helt alene, helt til bass, gitar og trommer forsiktig trer inn i lydbildet etter ca to og et halvt minutt. Derifra og ut bygges låten forsiktig opp til en mektig avslutning der man nok en gang glir over i en slags Crazy Horse modus. På samme måte bygger Vasquez den geniale og mørke “Bound To Her”. En låt om død og kjærlighet fortalt fra et sted og et mørke de fleste helst unngår å nærme seg.
“He was a nail in my foot, the rust raced through my veins, The last thing that that bastard saw, was my smiling face”
“Everything I Do Is Out” knaller til helt fra start og vi får høre Vasquez tre inn i et slags 70-talls rock modus. Denne låten er den eneste på albumet som også var på Austin Ep’en fra i høst. Som en moderne utgave av Iggy Pop kler han stilen og låten helt utmerket i de tre minuttene den varer, før han sømløst glir over i neste låt, “Black East River”. Litt av poenget med dette albumet er hvordan det henger sammen fra start til mål, alle låtene har en forbindelse mellom seg, det vil føles rart å ikke spille albumet fra start til slutt.
“Black East River” er på alle måter Vasquez sin utgave av melodisk California folk rock, påvirkningene fra The Golden State dominerer låten. Det oser Stillehavet og bølgeskvulp, Big Sur og Highway 1 av denne låten. “Stand Up” føles som en 90-talls ballade, hadde bandet eksistert på den tiden hadde noen og enhver fått konkurranse. Man kan ikke annet enn å bli sjarmert i senk av referansene og ikke minst av intensiteten til Vasquez. Han har gått all in på denne platen, han gjør akkurat det han selv har lyst til, uten innblanding av andre, og han lykkes med prosjektet nettopp av den grunn. Det virker som en renselseprosess der vi får lov å overvære ritualene på nært hold.
Avslutningslåtene “New York” og “Tranquila Muerte” følger opp resten av skiva og runder av et gnistrende rockealbum. Solicitor Returns er en av årets fineste og beste rockeskiver så langt i 2016. Vi vet det kommer flere, men inntil neste gang noen fyrer av en tilsvarende salve med tørt krutt som dette, er Matthew Logan Vasquez blant mine foretrukne førstevalg i platebunken.
Solicitor Returns er ute på alle digitale plattformer nå og som fysisk format kommer den ganske snart. I USA legger Vasquez ut på en ganske intens turne fra slutten av mars til midten av mai der borte. Akkurat nå er han i Europa og skal åpne noen kvelder for Nathaniel Rateliff i Storbritannia og Irland i mars. Dessverre får vi ikke se han på en norsk scene denne gangen, men Vasquez har sterke familiære bånd til Norge og er faktisk på besøk her akkurat nå, kanskje tar han med seg jobben hit neste gang?